Lesestoff til helga #163

Whisky

Irland: Nok et tegn på at optimismen fortsatt lever i whisk(e)yindustrien: Et (uidentifisert) internasjonalt foretag backer et prosjekt for å bygge lager og tappeanlegg i Westmeath i Irland, melder Shannonside. 135 millioner Euro er visstnok i potten.

Øl

Sverige: Å lage godt og spennende folköl er vel enda mer utfordrende enn å lage godt øl i «norsk butikkstyrke», men det stopper ikke folk fra å prøve. Og vil du smake deg gjennom utvalget kan du besøke ICA på Liljeholmen i Stockholm, der sikter butikksjefen mot å ha 300 forskjellige folköl i hyllene.

 

Kings County Chocolate Whiskey 40 %

Det er uklart for meg hva dette egentlig er. Produsenten kaller det jo «whiskey», men skriver på egne sider: «Kings County’s Chocolate Whiskey infuses our Moonshine with ground cacao bean husks from Mast Brothers Chocolate, whose factory is nearby.» Infused moonshine er da vitterlig ikke whiskey?

Nese: Sjokoladesaus med sprit. Vann gjør ikke noe annet enn å hente fram en litt uggen «ung sprit»-tone.

Smak: Cognackuler eller likørsjokolade av noe slag. Det vil si litt kjip, mørk sjokolade med sprit. Spriten dempes (naturlig nok) med vann, men ellers smaker det fortsatt kjip sjokolade, nå litt utvannet.

Kommentar: Jeg liker hverken cognackuler eller likørsjokolade. Å få den smaken i whiskyform hjalp ikke, om noe får jeg enda mindre lyst på sjokoladevarianten. Rett og slett helt udrikkelig.

Noen øl fra Pühaste

(Merk: Produktet er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

Det blir nok potensiale for å drikke mer Pühaste om noen få uker, drikkelig.no drar nemlig på Tour de Baltics i år. Så langt øst som til Tartu skal vi ikke, så noe besøk hos bryggeriet får vi ikke til denne gangen (selv om besøk hos bryggerier selvsagt står på programmet), men jeg regner vel med at ølet finnes å få kjøpt i noen av de velassorterte butikkene vi håper å finne.

Pühaste Madame Butterfly Amber 6 %

Nese: Vagt blomstrete, litt roser, litt hylleblomstsaft. Underliggende tørr malt og noe fruktighet.

Smak: Ganske tydelig bitterhet, egentlig ikke så mye annet. Lett fruktighet i form av appelsin og noe jeg hadde kalt karamell om jeg ikke ble så fokusert på bitterheten.

Kommentar: Bittert, ja, men faktisk ikke i overkant sådan, akkurat passe bitter ville jeg sagt. Samtidig kunne man jo kanskje ønsket seg litt mer enn bare bitterhet, samme hvor perfekt kalibrert den er. Helt ok, men litt kjedelig.

Pühaste Vaikus Oatmeal Milk Stout 7,8 %

Nese: Parfymert, litt musk-aktig, og nellik og annet krydderpreg, over sjokolade, eller kanskje helst kakaopulver, for det lukter tørt.

Smak: Parfymert, røkelse eller noe sånt, nellik og julekrydder. Ganske søt maltbase, maltsirupaktig.

Kommentar: Ingen ville blunket om du presenterte dette som et norsk juleøl. Ja, ja, det er jo juli. Litt for parfymert i krydderpreget for min smak, men ikke så verst likevel. Sødmen balanserer noe og gjør det fullt drikkelig.

Pühaste Dekadents Imperial Stout 11,2 %

Nese: God, sterk kaffe, mørk sjokolade. Muligens noe karamellsaus også.

Smak: Definitivt karamellsaus, av den mørke typen. Mer kaffe. Litt vel mye kaffebitterhet, særlig på ettersmaken, som om noen glemte gruten på fatet. Tjære.

Kommentar: I like it. God, tjukk munnfølelse også på denne. Litt mye kaffeaktig bitterhet til å komme inn på topp ti impstoutlista, men det er ikke mye om å gjøre.

Det står fler Pühaste-øl i en kasse her, men de er alle en eller annen mer eller mindre humlet variant av Pale Ale, så de sparer jeg til en kveld jeg kan få hjelp til å drikke opp…

Glen Moray Distillery Manager’s Choice 1974 53,4 %

Lagt på fat 30. april 1974, sluttlagret på eks-oloroso sherryfat, tappet 1. mai 2002.

Dette er en flaske jeg kjøpte på destilleriet når vi var der rett etter at de hadde åpnet det nye besøkssenteret sitt. Det kan ha vært høsten 2002 eller våren 2003. For det første fikk vi smake den og den var god, dessuten er 1974 mitt fødselsår og april er til og med min måned, så det var vanskelig å mottstå fristelsen. Den var «dyr» etter mine kriterier den gangen, men jeg tror ikke det var over 100 pund, så nå virker det jo helt latterlig. Akk ja.

Nese: Søtt treverk og krydder. En god dose vanilje, men også et sånt varmt fatpreg som gode sherryfat kan gi. Tørket frukt, f.eks. gule rosiner. Med vann kommer litt trelakk og mint.

Smak: Varmt treverk, tørr badstue. Tørket frukt, mer mot kirsebær eller tranebær. Melkejokolade med vann, og vanilje. Fortsatt mye treverk, kanskje til og med litt kvae.

Kommentar: I etterpåklokskapens lys burde jeg vel kjøpt tre-fire flasker. Dette er en sånn «kandidat til beste whiskyen noensinne», om det hadde gått an å kåre den beste noensinne. Den smaker tydelig tre uten at det blir feil og har både bourbon- og sherryfatpreg uten å miste sin grunnleggende maltwhisky-identitet. Jeg hadde nærmest glemt den bakerst i skapet, men om ikke jeg skulle prestere å glemme den på nytt overlever nok ikke flaska i nye femten år…

Giveaway: Campbeltown-glass

Trukket: Vinnerne ble Ingvald og Mikael (sistnevnte kommenterte på Facebook).

Siden jeg endelig har publisert siste innlegg fra turen til fjorårets Campbeltown Malts Festival passer det vel med en liten giveaway?

På alle smakingene fikk vi utdelt et glass som vi kunne putte i lomma når vi gikk, og selv om glass er kjekke å ha har jeg maaaaange fra før, så jeg trenger ikke duplikater. Så up for grabs er to slike glass.

Å ta et bilde som faktisk viser den inngraverte teksten krevde litt mer innsats enn jeg var villig til å spandere, men det står altså Springbank, Longrow, Hazelburn, Kilkerran på den ene siden og Campbeltown Malts på den andre. Dette er dessuten mini-glencairn-glass. De er små og søte og ideelle å ha med som reiseglass på tur, til bruk på hotelrom f.eks. der alternativet gjerne er plastglass fra badet.

Kommentar her eller på innlegget på Facebook gir ett lodd. Mer komplisert er det ikke. Jeg trekker to vinnere mandag 10. juli.

Her er forøvrig reiseberetningen i rekkefølge:

Et slags forord

Del 1: Trondheim-Glasgow

Del 2: Glasgow til Campbeltown og en byvandring

Del 3: The Springbank/Kilkerran dinner

Del 4: En fatfokusert smaking

Del 5: Springbank og litt til

Del 6: Glengyle open day og farvel til Campbeltown

Del 7: Edinburgh og hjemreise

Bonus: The Scotch Whisky Experience

En håndfull sommerøl

Ok, så er et par av disse begrenset somrete i tradisjonell forstand, men når de lanseres på sommeren får de nesten tåle å havne i sommerølkategorien. Og… vi bor tross alt i Trøndelag.

Stokkøy Sommerale (Batch 68) 4,7 %

Nese: Fruktig, sitrusaktig. Mest appelsin, tror jeg.

Smak: Noe malt, appelsin og appelsinskall.

Kommentar: Ganske frisk og fin sommerøl, litt mye appelsinskall på smaken for min gane, men ikke håpløst mye.

Voss Bryggeri Mauritz Hage 4,7 %

Nese: Syrlig bringebærsaft.

Smak: Tydelig bringebær. Mindre syrlig smak enn lukt, desverre. Det er en litt emmen sødme på smaken, særlig ettersmaken, som ikke helt treffer for meg.

Kommentar: Med litt mer syrlighet kunne dette blitt en fulltreffer for sommeren, som det er er det mange andre øl (til og med øl med bringebær) som funker bedre for meg.

Steam Killer Cucumber Ale 4,7 %

Nese: Agurk, særlig agurkskall, og litt gressete humle.

Smak: Joda, agurk smaker det såvisst. Ganske friskt øl, med passe mengde humlebitterhet.

Kommentar: Etter Agurken var jeg litt skeptisk til denne, men det hadde jeg ikke trengt å være, dette er helt ok. Ikke et øl jeg kommer til å kjøpe mange ganger, for å være ærlig ser jeg ikke helt poenget med agurken, men det er absolutt drikkelig og forsåvidt forfriskende i den noe plutselige sommervarmen.

Reins Kloster Lakris Melkshake Stout 4,7 %

Nese: Litt søt lakris, litt kaffe.

Smak: Først smaker det ganske standard stout, litt kaffe, litt røstet malt, men så kommer lakrisen – sånne Pingvin lakrispastiller fra danskebåten – snikende når du har svelget og tar over hele munnen.

Kommentar: Prisverdig særpreg i et øl i butikkstyrke. Liker du lakris kan det ikke unngå å sjarmere. Kanskje ikke et øl du drikken en sixpack av, men utover det en klar vinner fra Reins.

Reins Kloster Mexikake Chili Cake Face Porter 4,7 %

Nese: Porteraktig, litt sjokolade og kaffe, muligens hint av chili, men det siste kan være påvirket av navnet.

Smak: Som med lakrisvarianten smaker det først ganske standard porter, med et lett fruktig preg. Chilien kommer snikende etter at jeg har svelget.

Kommentar: Akseptable mengder chili, men som vanlig sliter jeg med å se poenget med chili i ølet. Chili til ølet, javisst, men ikke i. Men det er min mening. Sett bort fra det er dette langt fra det dårligste jeg har smakt.

Lervig Hazy Days 4,7 %

Nese: Mye humle. Appelsinskall og noe mer grumsete, muligens kattepiss.

Smak: Også mye humle. Appelsin- og grapefruktskall, og grapefrukt. Tørt maltpreg.

Kommentar: Denne forventet jeg ikke å like, og man kan vel regne det som en slags selvplaging når man kjøper blodferskt (bokset 22. juni) tørrhumlet øl med «If you don’t like hops this ber (sic) is better left on the shelf» på etiketten. Sånn sett er jeg positivt overrasket. Lukta har en forstyrrende uggen tone, men smaken er ganske rent fruktig (om ikke akkurat den biten av frukten jeg helst spiser), og det mugne appelsinskallpreget som ofte kjennetegner hyper-humla øl er fraværende. Så ølet er faktisk drikkelig, og er du en smule mer glad i humle enn meg vil jeg gå så langt som til å anbefale deg å teste dette ølet.

Alle ølene er kjøpt på Gulating ølutsalg avd. Trondheim.

Lesestoff til helga #162

Whisky

Islay: Det ser ut til å være slutten for Gartbreck: «Gartbreck ‘doomed’ thanks to land dispute» melder ScotchWhisky.com. Hunter Laing var klar til å kjøpe eiendommen og prosjektet av Jean Donnay da avtalen falt fra hverandre rett før signering. Da hadde Hunter Laing allerede kjøpt tilstøtende eiendom av Islay Estates, tiltenkt lager og parkering blant annet, som det etter sigende vil være vanskelig å gjennomføre prosjektet uten, og Hunter Laing nekter nå å selge denne eiendommen videre til Jean Donnay.

Så langt i historien later partene til å være enige om fakta, men hvem som har sagt hva og på hvilket tidspunkt slik at situasjonen nå er helt fastlåst er de ikke fullt så enige om. Donnay hevder Hunter Laing nekter å selge ham eiendommen, uavhengig av pris, Hunter Laing hevder på sin side at Donnay trakk seg fra sitt salg av destilleriprosjektet uten forvarsel og uten å ha kompensert dem for penger de allerede hadde investert i å begynne rivingen av eksisterende bygninger, og at han i tillegg forlanger å få kjøpe den tilstøtende eiendommen til en urimelig lav pris.

Og siden tråder på Facebook har en tendens til å forsvinne om folk plutselig kommer på bedre tanker, her er screenshots:

Jean Donnay, del 1
Jean Donnay, del 2
Svar fra Scott Laing

Hvem som har mest rett og mest feil skal jeg ikke forsøke å ta stilling til, men vi får håpe det går an å finne ut av det (eller at en tredjepart får lov til å kjøpe begge eiendommene og fullføre planene for Gartbreck).

Western Highlands: Et nytt destilleri har åpnet dørene uten for mye brask og bram. I planleggingsfasen har navnet Drimnin vært brukt, og destilleriet ligger på Drimnin Estate, men nå har det fått navnet Ncn’ean, som i følge ScotchWhisky.com uttales Nook-knee-anne. Det er etter sigende det første helt økologiske destilleriet i Skottland, og produksjonskapasiteten er på rundt 100.000 liter i året. De begynte å destillere i mars, og i juli åpnes dørene for publikum, som de fleste nye destillerier satser de på turisme.

Sverige: Box utvider, de dobler antall panner og legger til sju nye gjæringskar – noe som tilsammen tredobler kapasiteten – i tillegg utvider de besøksenteret og bygger etterhvert nytt lager. Grunnen er den gode mottagelsen de har fått i markedet og etterspørselen, selv etter det som må regnes som svært ung whisky.

Glenury Royal 1970 36 år 57,9 %

Nok en sample som har fått vannsmekte lenge. Lite informasjon på etiketten, men så har det heller ikke vært så fryktelig mange Glenury-tapninger på markedet. Den eneste som matcher på whiskybase er en OB-tapning fra 2007, og det kan sikkert stemme med hvor lenge vi har hatt smaksprøven stående også.

Nese: Honning og litt syrlig tørket frukt. Med vann stikker den mindre i nesa, og jeg kjenner sitron og noe gress, et lett vokspreg, mer honning og kanskje lyng. Enda mer vann og jeg finner bakte epler.

Smak: Honning, lær og litt eik, men mest av alt sprit. Den er heftig på full styrke. Med vann blir den litt mer tiltalende, noe aske på smaken og også noe sitrus. Desverre har den også en ganske overdøvende bitter tone, jeg prøver med enda mer vann, men den gir seg ikke.

Kommentar: Det er vel lite håp om å få tak i denne annet enn på auksjon nå til dags, og det er like greit, jeg klarer meg lenge med denne smaksprøven. For mye bitterhet på smaken ødelegger det som ellers kunne vært en spennende dram.

Eiktyrne småfat Cognacfat #1045 51 %

Destillert 4. juli 2012, og først modnet på eks-sherryfat før den ble flyttet til et 40-liters eks-cognacfat 19. november 2015 (altså etter knappe 2,5 år), og ferdigmodnet der før den ble tappet på flaske 2. mars 2016.

Nese: Litt ginaktig, litt bourbonaktig, litt cognacaktig. Mest merkelig. Med vann blir det straks litt bedre, med ganske tydelige vaniljesaus- og nøttetoner. Fortsatt minner den en del om «brut cognac», med et litt røft eikepreg.

Smak: For å være aldeles ærlig smaker det omtrent sånn som jeg innbiller meg at heimert med essens smaker. Litt for røft og litt for mye eikessens. Vann henter i alle fall fram noe mer gjenkjennelig, litt renere eik, vanilje og pepperkaker (det vil jo si nellik, kanel og ingefær). Litt trelakk synes jeg riktignok også den smaker, så alt er ikke bare fryd og gammen.

Kommentar: Der ser man, jeg har smakt den før, og da hadde jeg ikke helt den samme opplevelsen, selv om en del av stikkordene er de samme: Smaksnotat fra Trondheim Whiskyfestival. Kanskje verdt å notere seg som et godt eksempel på at det alltid er dreit å smake ting ved flere anledninger.

Takk til Kjartan for smaksprøven.

Four Roses Single Barrel 50 %

Warehouse: ME, barrel no: 9-1D

Nese: Ganske lett, jeg hadde nær sagt luftig, eikepreg. Litt blomstrete, men det kan muligens være navnet som får meg til å tenke i de baner. Tørket ananas og litt møbelpolish. Med vann blir blomstene tydeligere, syrin og jasmin skulle jeg mene. I tillegg melkesjokolade og vaniljesukker.

Smak: Røffere på smaken, en del eik og eikebitterhet, noen toner av mørk sjokolade og et tørt vaniljepreg. Også med vann blir det i overkant med fatpreg for meg, og noen fruktige toner (av eple?) kan ikke helt redde den.

Kommentar: Til bourbon å være var det jo ikke så verst. Ikke direkte udrikkelig, og ganske god lukt. Men det blir for mye eik, altså.

Takk til Stian for smaksprøven.