Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Litt emment og kjemikalieaktig, malt og gjærdeig. Vann hjelper og henter fram sitrus, særlig sitron, lett eikeparfyme, malt og bolledeig.
Smak: Malt, gule epler og søtlig lim. Med bare en dråpe vann bedrer den seg kraftig, siden limpreget forsvinner og den smaker eplekake med vaniljekrem. Litt mer vann henter derimot fram et vagt spypreg.
Kommentar: En dråpe vann var bra, mer var lett katastrofe. Ikke helt udrikkelig når skaden er skjedd, men nesten.
Strömsholms Brygghus i Köping rett vest for Stockholm. Brygghuset med pub ligger like ved togstasjonen, så ganske praktisk om man er i området. Der har de vært siden 2010 da de flyttet dit etter å ha vokst ut av sine opprinngelige lokaler. Starten var tilbake i 2008.
Deres etiketter er ganske forsegjorte, men de mest kjente er nok de som er hentet ut fra tegneserien Herman Hedning, der ølene er tatt fram i samarbeid med skaperen av Herman Hedning, Jonas Darnell.
Bitt & Kränkt er både en øl og en bok, der ølet naturlig nok er en bitter. Ifølge etiketten krenkes hvert brygg i tre timer for å få mest mulig bitterhet ut av humla. På den mer seriøse siden er det mer en ekstra sterk og maltet bitter, om man sammenligner med britiske tradisjoner.
Farge: Mørk brun
Nese: Sjokolade er det første som treffer. Noe lysbrent kaffe og lakris kommer etterhvert, mens modne, mørke bær ligger litt skjult i bakgrunnen.
Smak: God karbonering med en smak av mørkbrent kaffe og bittersjokolade. Strengt tatt litt dagg synes jeg. Noen fruktoner er å spore langt der bak.
Konklusjon: Bitterheten er nesten fraværende på nesen med svært godt integrert på smaken. Savner litt friskhet og syre som kunne ha dratt dette brygget et par-tre hakk opp for meg. Slik det er nå er etiketten det morsomste med ølet.
Freigeist Bierkultur er et gjøkbryggeri som sprang ut fra et lite mikrobryggeri i Köln, Braustelle. De brygget i all hovedsak hos andre tyske bryggerier, men har også brygget et øl sammen med Nøgne Ø – Best Brewjob Ever.
Geisterzug er brygget hos Brauerei Göller i Zeil am Main og er en Gose (tysk variant av Geuze, surøl) med granbar.
Farge: Dyp strågul.
Nese: Sitronsurt, svært lyse fruktoner og noe annet som jeg antar er granbaren.
Smak: Syrlig, friskt og rensende. Har en viss bismak som vanligvis ikke er å finne i surøl men antar det er granbaren. Gode frukttoner og en lett ettersmak.
Konklusjon: Granbaren gir en litt ekstra dimensjon i et brygg som i utgangspunktet er en enkel, dempet og god Gose. Et godt, friskt og behagelig surøl som ligger tett under særdeles drikkerlig-klassifisering.
Jeg var i Oslo for å delta på bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival, og hadde planer om å ta meg en liten runde på noen av hovedstadens whiskybarer. Når det kom til stykket ble det med den ene, The Whisky Bar lå så beleilig til i forhold til hotellet at jeg aldri gikk noe annet sted.
The Whisky Bar ligger i Rådhusgata, vegg i vegg med The Dubliner. På fredagen hadde jeg selskap av Elin og planen var å spise på The Dubliner og så flytte seg til whiskybaren, men puben var stappfull innen vi kom dit. Da kom jeg på at det var noe med at de delte kjøkken, og ganske riktig, når vi hadde funnet oss et bord i baren (vi kapret det siste ledige) var det bare å bestille mat.
Av nostalgiske årsaker bestilte jeg curry og chips. Det viste seg egentlig å være en dårlig ide. I gamle dager, når jeg sist vanket på The Dubliner jevnlig, var curryen en litt bleik uncle-bens-aktig affære, med tilhørende mangel på styrke i krydringen. Nå har kjøkkenet tydeligvis utviklet seg, og det jeg fikk var dermed en ganske ordentlig curry. Det var godt, bevares, men det er jo ikke det beste grunnlaget for å smake whisky.
Jeg våget meg på et par drammer likevel, men det ble med to. Det hadde vel så mye med mengden mennesker i baren å gjøre. The Whisky Bar har en stor mangel: De har ingen whiskymeny. Servitøren jeg snakket med lørdag sa at en visstnok er på vei, og det er veldig bra, men de har da eksistert så lenge at de burde ha fått til en før? Det er selvsagt litt jobb å holde en whiskymeny oppdatert, men det er langt bedre med en som er litt utdatert enn ingen i det hele tatt. For whisky har de.
Jeg anslår et par hundre flasker, men det kan ha vært fler. Nå skal det sies at barpersonalet var hjelpsomt og hentet villig ned flasker så jeg kunne studere dem nærmere før jeg eventuelt bestilte, men det var vanskelig å få noen god oversikt likevel, og fredag var det så mye folk at både støyen og trafikken ved baren gjorde det til et håpløst prosjekt.
Lørdag var det langt mindre folk, og jeg endte i ørelappstolen foran peisen (som hadde stearinlys i seg snarere enn bål, men siden det var varmt ute var vel det like lurt). Der satt jeg godt resten av kvelden med både bok og whisky som underholdning. Siden det var mindre folk var det også mulig å legge beslag på barpersonalet lenge nok til å få plukket fram noen interessante whiskyer, men jeg savnet fortsatt en meny (ikke minst fordi noen av whiskyene naturlig nok var ganske dyre, og selv for en enkelt dram er det grenser for hvor dyr whisky jeg gidder å drikke, så det å få barfolka til å sjekke prisen for hver dram ble en tilleggsirritasjon).
Konklusjonen er at at besøk på The Whisky Bar anbefales, men velg et tidspunkt der det er rimelig rolig om du har tenkt å dra nytte av det store whiskyutvalget.
Dette er en gammel tapning av Dalmore 21 år, plukket opp på Kastrup i hine hårde dager til en latterlig lav pris. En sånn hvorfor-kjøpte-vi-ikke-ti-stykker type pris. Men vi hadde vel sikkert kofferten full og skulle gå på rødt og dette var den gangen man bare kunne ta med seg 5 liter per pers selv hvis man gikk på rødt.
Nese: Eple- og pærekompott, men en ganske syrlig en. Lett preg av eik og vanilje. Et hint av mentol. Mentolen blir tydeligere med vann og får følge av andre urter og einertre.
Smak: Vanilje og tørkede aprikoser. Tørt treverk på ettersmaken. Med vann får den mentol også på smaken, grønt tre og barnåler (muligens fra einer).
Kommentar: En ganske lekker 21-åring. Rart flaska har stått mer eller mindre urørt i flere år, egentlig, tror vi må gjøre noe med det.
Det andre nye butikkølet fra Adnams jeg har gått til innkjøp av. Det tredje kjøpte jeg tidligere år i Adnams egen butikk i London så innkjøp av en er utsatt til litt senere.
Det er snakk om en Pale Ale med maltsortene Pale Ale, Rye Crystal og Cara. Hovedhumla er Citra mens en miks av amerikanske humletyper spiller biroller.
Farge: Ravfarget
Nese: Søtlig, lett fruktig og hint av bitterhet. Litt karamell er også å finne.
Smak: Fruktig og lett søderikt. Karamell er å finne i smaken også og balanseres med et lite men markant bitterpreg.
Konklusjon: En lettdrikkelig men smaksrik øl. Kullsyren er litt forstyrrende så jeg vil anta den vil ha vært best som Real Ale.
Det andre nye ølet fra To Øl som kom i dagligvarebutikkene denne uka. Sofa King Pale er en Pale Ale av amerikansk type, så her kan man forvente mye humle. Simcoe, Citra og Tettnanger er brukt for å gi sitrus- og furupreg.
Farge: Uklar, gylden.
Nese: Lett sitrus med litt fruktig bitterhet omkring. Overraskende lett.
Smak: Sitrus, humle og litt utvannet fruktjuice med et litt kvaeaktig preg svært langt bak
Konklusjon: Overraskende lite søt til å være en amerikansk type Pale Ale. Lett og forfriskende men litt i tynneste laget. Men slik blir det ofte når man er begrenset til 4,7%.
Adnams ble grunnlagt i 1872 og holder til i Southwold, Suffolk (nordvest for London, ved Englands østkyst. De driver også litt med barer og hoteller slik tradisjonen for bryggerier har vært. I Norge har ikke Adnams vært særlig tilstede, men det er det lov til å håpe at det blir en endring på nå.
Jack Brand-serien ble lansert i fjor og en serie med øl i små kvanta som har et historisk tilsnitt. Denne er ikke overraskende en enkelt-humla pale ale med Mosaic.
Farge: Klar gylden
Nese: Fruktig med et hint av krydder. Helt klart et tropisk tilsnitt med mango, ananas og bittelitt urter.
Smak: Litt tynt annslag med en rik bittersmak. En lett fruktighet er tilstede men det er humla som rår grunnen.
Konklusjon: Hadde gjort seg med litt mer alkohol. Men er alt i alt et forfriskende og godt øl som er langt snillere enn gårsdagens Brewdog.
I dag passet det med champagne. Arve har fått nytt førerkort, nå også med klasse D. Så da feirer jeg. Og, joda, han har fått han også.
Siden en av tingene jeg lærte når jeg leste Bobler! er at man egentlig skal bruke vanlig vinglass når man skal smake champagne, det høye, smale er designet for å vise frem boblene snarere enn å framheve lukt og smak. Vel, vel, da tester vi, tenker jeg.
Nese: Gule epler og stikkelsbær. Brioche. Røde bær av noe slag… Rips? Mye frukt! Tindved, eller muligens tindvedsorbet.
Smak: Stikkelsbærkart og sitron. Fin tørrhet. Gjærbakst på ettersmaken.
Kommentar: Joda. Vinen går an. Det gjør også vinglasset. Den store forskjellen er egentlig at jeg slipper CO2-stikket i nesa med den videre bollen, og derfor får jeg frem mye mer fruktighet på nesa. Jeg er visst solgt.
Fra en sherry butt.
Nese: Mye eik. tydelig sherrypreg, men mer tørr sherry og eik enn tørket frukt. Med vann blir det til tørkede tranebær, kandisert appelsinskall og melkesjokolade.
Smak: Tørkede tranebær og rosiner, men også masse eiketørrhet. Vanilje. Med vann får jeg eikebitterhet og sherrysødme, vannilin og eikeflis, gulvlakk.
Kommentar: Jeg finner ikke et snev av brent gummi, likevel er hovedinntrykket «overeika». Det smaker eikeflis. Lukta er riktignok nydelig, men kan ikke kompensere for smaken, som er under pari. En bra dram, men definitivt ikke verdt prisen (2495,- på polet, jeg betalte noe over 200 for 2 cl på The Whisky Bar).
