Bokanmeldelse: Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen.* Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til bokbloggen min.)

________________________

* Dette kommer det mer om i whiskyskoleserien, i mellomtiden kan du lese mer på whiskywiki.

Jämtland Craft Beer Festival

Lørdag klokken fem over tolv benket vi oss i bakgården til Captain Cook i Östersund, klar for noen timer med ølsmaking. Det viste seg fort å ha vært et sjakktrekk å komme tidlig, for her ble det fullt.

Bakgården var pyntet med humle
Bakgården var pyntet med humle

Bloggen En god ale på Östersundspostens bloggportal blogget direkte på lørdag (der undertegnede kan skimtes på første bilde, opptatt med å logge øl i Untappd) og hadde et lenger innlegg i går med blant annet videointervjuer med bryggerne. Verdt å få med seg.

Selv gjorde jeg mitt beste for å få sjekket inn alt på Untappd, notert et minimum av notater for hvert øl, samt være litt sosial. Vi kom (selvsagt) i snakk med de andre rundt bordet, og hadde det riktig så hyggelig.

Betalingen på festivalen foregikk slik at man betalte for x antall øl à 69 SEK stykket i kassen, man fikk en kvittering per øl betalt for. Så gikk man til bryggeristandsen og byttet en kvittering mot en flaske øl. Siden man altså måtte kjøpe hele flasker var det en fordel å være to, slik at vi kunne dele. Ideelt kunne man godt vært tre som delte, det var mange nok øl å ta av. Vi kom ikke gjennom riktig alt, og droppet de fleste av Jämtlands Bryggeri sine, i likhet med de fleste andre besøkende. Siden det er det eneste bryggeriet hvis øl er lett tilgjengelig på Systembolaget var det kanskje ikke så rart at representanten derfra ble stående alene mesteparten av dagen. Ikke fordi de har dårlig øl, altså, bare av rene tilgjengelighetshensyn.

Man kunne også bytte en kvittering mot mat – ‘pulled pork’ i hamburgerbrød – som smakte utmerket. Også på denne festivalen savnet jeg noe ølsnacks, riktignok. Et eller annet å knaske på, som også funker til å rense ganen med.

Vel, her er ølene jeg smakte:

ostersund-1Lars Lager – Bakgården i Revsund
Overraskende mye smak. har ikke spart på humla på slutten.

ostersund-4

Mademoiselle Saison X – Jemtehed & Brande
God og frisk, men med en metallisk bismak. Tørt korianderpreg og bare et hint av appelsin/ingefær.

ostersund-10-2

Mayfly Sparkling Ale – Åre Bryggcompagni
Litt ubalansert, endrer seg fra slurk til slurk, først metallisk, så fruktig, så litt fjøs, så metallisk igjen.

4C American IPA – Åre Bryggcompagni
Litt heftig humle for meg, men ellers ganske godt.

ostersund-11

Hovendroven – Bakgården i Revsund
Også litt metallisk. Ellers maltsødme og et hint av babyspy, faktisk. De andre ved bordet var veldig begeistret for denne, så mulig det er meg det er noe galt med…

ostersund-7ostersund-12

Brakk – Jormbryggeriet
Mye smak, men ikke sikker på at den er god…

ostersund-8

Klumpen – Jormbryggeriet
Sitrus, humle og metallisk. Ubalansert, synes jeg.

ostersund-14

Sielken – Jormbryggeriet
Litt mye brent smak, men ganske fyldig og godt.

ostersund-15

IPA – Räven & Skatan
Ganske god, men litt mye humle (ja, jeg vet det skal være mye humle i IPA).

ostersund-16

Oppistuggu Gårdsale – Klövsjö
Godt. Litt røykpreg, faktisk, selv om jeg mistenker at det er noe jeg innbiller meg snarere enn at det er tilsiktet. Tørt kornpreg.

ostersund-17

Ale Cassis – Klövsjö
Ganske lik Oppistuggu.

ostersund-9

Pilgrim Ale – Jämtlands Bryggeri
Slett ikke ille. God maltdybde.

ostersund-19

Onkel Weissbier – Klövsjö
God. Fin banansmak.

ostersund-20

892 Milk Stout – Klövsjö
Mer stout enn To Tårn sin, men god, rund, litt brent smak.

ostersund-21

The Preacher – Jemtehed & Brande
Overraskende søt, god maltsødme.

ostersund-3

The Great Adventures of Mofaza Eldorado Pale Ale – Jemtehed & Brande
Fikk veldig curry-assosiasjoner. Koriander? Mango chutney? Fruktig + krydder.

Best in show: Onkel, The Preacher og Mofaza. Jemtehed & Brande vinner etikettdesignkonkurransen (selvsagt er det en konkurranse!) hands down (honourable mention: Klövsjö og Räven & Skatan).

ostersund-2

Jeg kan også nevne at vi var heldige med været. Det kom noen regndråper i løpet av ettermiddagen og det var grått og ikke veldig varmt, men det var ikke kaldt heller og himlens sluser åpnet seg om natten, det hadde IKKE vært hyggelig om det hadde skjedd 12 timer tidligere.

Vi håper på gjentagelse neste år!

Laphroaig Cairdeas 2013 Port Wood Edition

cairdeas

Farge: Vakkert(?) rosaskjær, som man kan forvente seg av en portvinsfatlagret whisky.

Nese: Røyk og spritstikk, tørket frukt. Med vann får jeg frysetørkede bringebær og aprikos, men fortsatt mye røyk.

Smak: Sigarrøyk og sødme. Med vann endrer røykpreget seg til noe mer tradisjonelt, men det kommer også fram et sjokoladepreg og noe bæraktig.

Kommentar: Den slår ikke den første Cairdeastapningen, men dette er også snadder. Godt røykpreg med noe attåt, slik skal det være for en peathead som meg. Det er nesten så jeg er glad det er blitt høst.

 

Dailuaine 27 år Old Malt Cask 50 %

Destillert februar 1983, tappet februar 2010, refill hogshead, DL ref 5809.

dailuaine_omc27

Nese: Jeg får et hint av røyk på denne, og en underliggende fruktighet, eple, kanskje? Med vann blir eplet mer gråpæreaktig, og jeg finner også tropisk frukt.

Smak: Badstuesteiner, varm stein med hint av røyk. Med vann kommer vanilje og fløtekaramell.

Kommentar: Hakket mer kompleks denne. Mulig det er litt urettferdig å sammenligne den med 12-åringen. Samtidig er også denne rett og slett litt skuffende. Ingen usmak her heller, men jeg hadde håpet på litt mer enn «ingen usmak», for å være ærlig.

Dailuaine 12 år Old Malt Cask 50 %

Destilert september 1999, tappet april 2012, sherry butt, DL ref 8442. Var/er tilgjengelig på polet i 20 cl flasker.

dailuaine_omcNese: Sitrus, ananas, rosin. Med mye vann får jeg appelsin og appelsinskall, krydder

Smak: Mest spritsmak på full styrke, men et hint av rosin. Den blir rundere med mye vann, og får dypere sødme og litt appelsinpreg.

Kommentar: Kan ikke si det er den beste Dailuainen jeg har drukket, den er litt for enkel. Men det er ingen usmak.

Lesestoff til helga #4

Først og fremst: Er du øltørst? Da har du to utmerkede muligheter i helga, avhengig av hvor du bor i landet.grunerløkka

Oslo, fredag 30. og lørdag 31. august: Grünerløkka mat- og mikrobryggfestival

Grünerløkka brygghus feirer seg selv med festival. Programmet inkluderer både boklansering og musikk, i tillegg til mat og øl. Les mer på festivalsiden. Grünerløkka brygghus har også Facebookside som man kan følge med på.

Östersund, lørdag 31. august: Jämtland Craft Beer Festival

Captain Cook i Östersund arrangerer festival i morgen fra 12-18 med sju Jämtlandske mikrobryggerier på besøk:   Jämtlands bryggeri, Klövsjö gårdsbryggeri, Bakgården i Revsund, Jemtehed & Brande, Räven & Skatan, Åre bryggcompagni og Jormbryggeriet. Captain Cook har også Facebookside. Les også artikkel i Östersundsposten om Jemtehed & Brande.

Polslipp i September

Ølportalen har en grei oversikt over ølnyhetene i september. Når det gjelder whisky, anbefaler jeg i forhold til alle polslipp å følge med på Whiskyleaks og på NMWL sitt forum. Selv må jeg si jeg er fristet til å investere både i Kilkerran WIP Bourbon og Sherry wood (Håvard har smaksnotater for begge to på Whiskymoro: Bourbon og Sherry), og Clynelish 1997 for Daracha må jeg i alle fall få smakt. Ellers er Blair Athol og Bunnahabhain på 20 cl aktuelle for handlelista, siden de har sånn hendig. lite format.

Whiskysalget på polet

Thomas på STOW whiskyblogg har gått gjennom salgstallene på polet for første halvår 2013. Den eneste nykommeren på top ti for singlemalt er Bunnahabhain Toiteach, så vidt jeg kan se. Jeg smakte den på whiskyfestivalen i Trondheim, der jeg klassifiserte den som en grei hyttewhisky, men skulle gjerne hatt tid til et skikkelig smaksnotat. Jeg får vel kjøpe med en flaske neste gang vi skal på hytta.

Ardbeg Ardbog 52,1 %

ardbog
Ardbog er årets Ardbeg-day tapning, tappet i rimelig stort kvanta (den er fortsatt tilgjengelig på Systembolaget, men kun i gitte butikker, den kan ikke lenger bestilles).

Nese: Torvrøyk. Jeg får dessuten assosiasjoner til snauskog og vidde, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Med mye vann får jeg Lemsip (litt medisinsk preg blandet med kunstig sitron) og furukvist (ikke furunål, altså, bare kvister).

Smak: Røyk, sitron, vanilje. Med mye vann kommer det fram litt kornpreg. Sødmen fra mazilla-fatene gjør seg også gjeldende.

Kommentar: Tja. Ikke verst, er førsteinntrykket. Men prisen er noe stiv for en Ardbeg uten aldersbetegnelse, synes jeg, så jeg tror nok det blir med den ene flaska.

Highland Park Svein 40 %

Bilde fra highlandpark.co.uk
Bilde fra highlandpark.co.uk

Nese: Ungt. Fusel og et hint av røyk. Fuselet dempes og røyken forsterkes med vann. Etterhvert får jeg fram noe fruktig, mulig pære.

Smak: Varm aske, litt piperøykpreg. Varme og litt krydder på ettersmaken.

Kommentar: Ikke helt galt, men ikke noe å hoppe i taket av heller.

Hedonism Blended Grain fra Compass Box, 43 %

Bilde fra compassboxwhisky.com
Bilde fra compassboxwhisky.com

Nese: Vanilje og appelsinsorbet. Med vann kommer det fram mer bitterhet på lukta, og også noe mandler eller valnøtter.

Smak: Vanilje, eikebitterhet, appelsinskall. Med vann blir vanlijepreget tydeligere, og jeg får kokosnøtt på ettersmaken.

Kommentar: Med tanke på at jeg «ikke liker grain» (ingen regel uten unntak) synes jeg dette er ganske godt. Det blir nok ikke min nye favorittwhisky, men jeg tror heller ikke jeg takker nei om noen tilbyr en dram i lystig lag. Jeg får litt cognac-assosiasjoner, og siden jeg er for en stund siden oppdaget at cognac og vanlijeis funker utmerket sammen vil jeg tippe denne også funker som ‘avec’ til vaniljeis.

Mackmyra Special:09 – Vildhallon 46,1 %

Denne har fått en ‘finish’ på fat som har inneholdt bringebærvin.

Nese: Alkoholstikk. Etterhvert fersken og sitron, samt vaniljepreg.

Smak: Man smaker fatet, ja, selv om jeg er ikke sikker på at det første jeg hadde tenkt på var bringebær. Mer rabarbra, faktisk, og sitrus. Mye vannilin, så at de også har brukt fat av ny svensk eik tror jeg på. I bakgrunnen kan man spore bringebærsyltetøy.

Kommentar: Dette tøyer grensene litt for hva man kan kalle whisky, noe den har til felles med en del andre ‘finisher’. Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig produkt, for det er det på ingen måte.

Mannen sier lufting har tatt lurven av bringebærene, som var langt tydeligere fra nyåpnet flaske.