Myken Arktisk Sommergin

Hos småskalaprodusenter er gjerne de fleste prosesser basert på håndkraft og derfor arbeidstunge. Sånn er det også på Myken destilleri, så når det skal tappes sprit på flaske innkalles alle aksjonærene (om de befinner seg på øya) til dugnad. Og er du heldig og befinner deg på Myken som turist og glad amatør kan du risikere å få en invitasjon du også. Sånn gikk det for oss, vi kom til Myken med kveldsbåten den ene dagen og etter frokost neste dag troppet vi mannsterke opp på destilleriet for å hjelpe til å tappe splitter ny Myken Arktisk Sommergin på flaske.

Gin på tank og flaskefylledings (det er sikkert det riktige, tekniske navnet).

Prosessen for å lage gin er selvsagt noe annerledes enn prosessen for å lage whisky, men tappelinja er den samme. I dette tilfellet var en ny batch av nylig omdøpte Myken Arktisk Vintergin (tidligere Myken Arctic Gin) tappet dagen før, så alt det nødvendige verktøyet var allerede satt opp. Noen ting måtte likevel forberedes før godsakene begynte å flyte, for eksempel måtte pappesker hentes ned fra der de var lagret og gjøres klare. Dette medførte en smule hastig matematikk: Hvor mange esker à seks trenger vi for å pakke det antatte antallet 280 flasker? Og siden papphylsene som tres rundt flaskene koster det samme enten de er 25 eller 50 cm lange har man selvsagt tenkt to-for-prisen-av-en, så de måtte kuttes i to for hånd.

Tomflasker klare til å fylles.

Men så kunne de frammøtte dugnadsdeltagerne fordeles utover tappelinja. Foruten den opplagte «tappe spriten på flaska» besto den av følgende poster:

Putte kork på flaska og trykke korken ned i flaska (med hjemmelaget verktøy).
Sette baketikett på flaska.
Sette frametikett på flaska.
Sette foliehatt over korken og bruke varmepistol på foliehatten slik at den krympet på plass.
Sette papphylse på flaska, putte flaska i pappeske og tape igjen pappesken når den er full.
Laste pappesken på pall og klistre etikett på pappesken.

Undertegnede på «sette baketikett på flaska»-stasjonen.

Noe av stasjonene hadde hjelpemannskap. Noen hentet fram tomflasker fra pall til tappestasjonen eller satt korker løst på flaskene så en person kunne konsentrere seg om å trykke dem ned. Jeg satt og klistret på baketiketter og fikk innimellom hjelp til å pirke etikettene av rullen de kom på. Bodil, som klistret på frametikettene, hadde først en og så to hjelpere som satt og pirket bakarket av etikettene (noen av dem var mer gjenstridige enn andre). Likevel var etikettstasjonen en flaskehals (pun intended) i flyten.

På rekke og rad.

Utover at det selvsagt var morsomt å være med på noe slikt for oss som ikke jobber med spritproduksjon til daglig, var det også generelt en sosial hendelse (noe som  vel er kjennetegnet på en god dugnad, men det er nå så), og en utmerket måte å bli litt bedre kjent med flere av menneskene bak Myken destilleri.

Frametikett, foliehatt og emballasje i sikte.

Så altså: Myken Arktisk Sommergin.

I motsetning til den opprinnelige ginen fra Myken (mine smaksnotater her), benyttes ikke egenprodusert maltsprit i produksjon av sommerginen, men ren 96 % sprit fra Arcus. Dette er et bevisst valg som er tatt for at sluttproduktet skal bli «lettere» i karakter, en som kanskje egner seg bedre til G&T enn til å drikke bart (i alle fall om man liker &T…), herav «sommer», mens maltsødmen man får fra den egenproduserte spriten gir en litt tyngre eller fyldigere profil som kanskje egner seg bedre under vinterstormene. Ikke at man ikke kan drikke vinterginen om sommeren (jeg har testet, det gikk helt fint), og vise versa (vil jeg anta).

Krympeplast for viderekomne.

Den andre store forskjellen på de to utgavene ligger i smakstilsetningene. For der vinterginen har fått de mer tradisjonelle gin-smakene er sommerginen noe helt for seg selv.

Enden er nær.

Om spriten kommer langveis fra er nemlig de andre ingrediensene til gjengjeld særdeles kortreiste. 13 smakstilsetninger er brukt, både urter, bær, røtter og tare, og alle vokser de på (eller i ett tilfelle: i havet rundt) Myken. Så kan man jo prise seg lykkelig over at det vokser einer på Myken, ellers ville det jo ikke blitt gin. Fram mot lanseringen på polet 7. september har Myken destilleri presentert ingrediensene en etter en på Facebook. Selv tok jeg bilder av de jeg ramlet over i løpet av mine fire dager på øya, så her kommer en liten botanisk leksjon, delvis illustrert:

Mjødurt

Mjødurten blomstret for fullt når vi var på Myken, og siden Roar nevnte at han burde ha plukket mjødurt før sesongen var over meldte jeg meg (og forsåvidt eldstemann) frivillig til å ta en runde. Mjødurt er en plante i rosefamilien, og som navnet tilsier ble den brukt i mjødproduksjon, da den har litt bakteriehemmende egenskaper og dessuten en karakteristisk lukt/smak.

Klippe, klippe, sa kjerringa.

Rabarbra

Rabarbra trenger fohåpentligvis ingen nærmere presentasjon, men det er altså en nytteplante i slireknefamilien. Har du ikke som barn fått rabarbrastilker og et glass med sukker til å dyppe dem i bør du teste det så fort du har mulighet.

Sisselrot

Sisselrot er en bregneart som har en rot – eller rettere sagt en jordstengel – som er spiselig og smaker lakris.

Strandkjeks

Strandkjeks tilhører skjermplantefamilien. Enkelte skjermplanter er svært giftige, mens andre er spiselige. Det sier seg kanskje selv at strandkjeks faller i den siste kategorien.

Krøkebær/krekling

Kreklingbær er botanisk sett ikke bær, men steinfrukt med mange steiner per frukt, men safta fra krekling er i alle fall egnet til å lage blant annet gele av, og man kan fint spise krekling når man er på tur i skog og mark, selv om de fleste nok foretrekker blåbær.

Krekling og einer i skjønn forening.

Einerbær

Einerbær er heller ikke egentlig bær, men kongler. Ser vi bort fra den fun-facten er altså einerbær den ingrediensen som er viktigst om man har lyst til å kalle et krydret brennevin for gin.

Fingertare

Fingertare finner du overalt i fjæra, langs hele norskekysten og til og med på Svalbard. Den vokser ned til 10-20 meter. Som navnet tilsier ligner bladet på fingertare på en hånd med lange fingre.

Tindved

Kan man si at det er in med tindved? Jeg synes i alle fall man får tindved i hytt og gevær både på gourmetrestauranter og i for eksempel øl. Ikke at jeg skal klage, jeg synes tindved er godt, jeg. Smaken kan sammenlignes med pasjonsfrukt, men er vel egentlig noe helt for seg selv. Tindved er en buskeplante i tindvedslekten, og navnet kommer av at den harde veden egner seg godt til rivetinder.

Rips

Rips er en hel slekt for seg selv, den omfatter over 150 arter av som regel 1-1,5 meter høye busker som også omfatter solbær. De røde bærene vi vanligvis omtaler som rips antar jeg de fleste lesere er kjent med.

Rosenrot

Rosenrot er en plante i bergknappfamilen, navnet har den fordi roten lukter som roser, logisk nok. Rosenrot benyttes i kosttilskudd og alternativ medisin og hevdes å ha lignende egenskaper som ginseng, men det har ikke kunnet påvises vitenskapelig at den har noen effekt. Som smakstilsetning, derimot, skal man kanskje ikke kimse av den.

Surblad

Engsyre, eller surblad, kan gå på slektstreff med rabarbra, den tilhører syreslekta i slireknefamilien. Bladene har vært brukt som legemiddel, men i ginen fungerer den nok først og fremst som erstatning for sitrus – det vokser overraskende lite sitrusfrukter på Myken.

Blåbær

Burde ikke trenge noen introduksjon. Botanisk er den en dvergbusk i lyngfamilien. Praktisk er den en utmerket kilde til blant annet forsfriskning når man er på tur i skogen og til lilla hud på hendene og rundt munnen når man har blitt for ivrig med plukkingen og spisingen.

Multer

Multer tilhører rosefamilien. Selv synes jeg multer smaker best når man plukker dem på tur og putter dem rett i munnen, men selv da kan jeg like gjerne spandere det jeg finner av bær på noen andre (takke meg til blåbær, altså). Multer er heller ikke bær i botanisk forstand, men en samfrukt satt sammen av mange steinfrukter. Eller «vassblemmer og stein» som en gammelonkel av meg ville ha det til.

Multeplukking på Myken.

Og det var 13, om jeg ikke har talt feil.

Rundt 280 flasker ble altså tappet av denne første batchen, og vil du ha en flaske bør du kanskje sitte klar klokken åtte fredag morgen, men i teorien skal Myken Sommergin være tilgjengelig på bestillingsutvalget hele året rundt (i praksis vil det nok komme batcher som blir utsolgt, i alle fall i overskuelig framtid).

For å sette sammen den perfekte smaksprofilen har de destillert hver ingrediens for seg, og flaskene med slanter av smakssatt sprit sto på hylla på destilleriet. I etterkant angrer jeg på at jeg ikke ba om å få smake på et par.

Etter å ha vært med på tappingen føler jeg nok såpass eierskap til produktet at det ikke er noen grunn til å late som om det følgende kan leses som en objektiv omtale (men om jeg hadde synes produktet smakte fryktelig hadde dere nok fått høre det, tross alt). Vi fikk selvsagt smake på produktet etter at tappedugnaden var over, men jeg fikk også med meg en smaksprøve for å kunne sette meg ned og skrive litt skikkelige notater. Det burde jeg gjort for to uker siden, før skolen startet og forkjølelsen ankom husholdningen. Men i dag er jeg såpass nesten frisk at jeg våger meg på et førsteutkast, bare for å gi dere en pekepinn på hva dere kan forvente dere, så får jeg heller komme tilbake med et litt skikkelig notat ved en senere anledning (men det blir etter fredagens slipp).

Jeg har hatt en dråpe vann i (i stedet for tonic), derav tåken.

Myken Arktisk Sommergin 47 %

Nese: Umiskjennelig gin, men ellers veldig frisk og urtete eller kanskje helst blomstrete. Mjødurten er tydelig merkbar, i tillegg synes jeg det lukter persille, men det får vi anta kommer av en annen plante i dette tilfellet. Med en skvett vann dukker det opp noe sitrusaktig og et hint av lakris.

Smak: Det er egentlig her moroa starter (eller er det fordi nesa mi ikke er helt på topp?). Det smaker veldig mye rart. Einerbær, ja, men også en underlig sitronskallignende ting og en apotekaktig lakris. Hadde jeg ikke akkurat lest (skrevet) om rababra og tare så hadde jeg kanskje ikke brukt de ordene, men det smaker både rabarbra og tare.

Kommentar: Som sagt, jeg er langt fra objektiv, men jeg synes det er godt.

 

Viktig å matche hårfargen til etikettfargen når man skal tappe gin.

Bergslagen Oak Gin 48 %

Bergslagens eika gin ble sluppet på Systembolaget i mars. Den er modnet i seks måneder på eks-sherryfat som først er brukt til å modne svensk whisky. Seks måneder er ikke all verden, men ginen har i alle fall fått fin farge.

Nese: Frisk gin-lukt. Definitivt einerbær, men også sitron og noe annet fruktig. Ingen videre endring med vann.

Smak: Litt såpete. Einerbær, koriander, hvit pepper og gelegodteri. Med vann fremheves sødmen, og jeg finner sukkerspinn og lett grillede marshmallows, men einerbærene er fortsatt dominerende.

Kommentar: Godt er det. Den kunne nok vært mer kompleks, og for min del kunne den gjerne hatt mer fatpreg, men samtidig vet jeg ikke om det ville gjort den så mye bedre, egentlig.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalget.

Peenjoogivabrik Nudist Hõõgvein Käsitöösidrist 6 %

På Untappd beskrevet som «mulled wine made from craft cider made from winter apples». Det betyr formodentlig at jeg burde drikke denne varm. Jeg tester kald først, rebell som jeg er.

Ut fra den estiske teksten og google translate finner jeg at etter et års lagring ble sideren tilsatt bjørnebærjuice og krydder (kanel, kardemomme, muskat og ingefær).

Nese: Det lukter mye krydder, men samtidig ganske friskt. Jul er uansett første assosiasjon, dette lukter gløgg.

Smak: Eplepreget er der, og smaken er i utgangspunktet frisk, og så kommer krydderet snikende og overtar hele munnhulen.

Kommentar: «Mulled» sider er ikke helt min greie, men dette er en god variant om man nå først skal drikke sånt.

Åkre Gård Edel Sider (2016) 12 %

Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.

Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.

Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.

Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.

Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?

Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.

Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.

Brännland Iscider (2014) 11,7 %

2014 er innhøstingsåret.

Nese: Eplepreget er umiskjennelig, og det er tydelig «funk» og alkohol, ingen fare for å mista dette for eplemost.

Smak: Det smaker av konsentrert eple. Litt alkoholpreg og en viss syre.

Kommentar: Eiswein av druer er jo søtt, så det burde selvsagt ikke overraske meg at iscider oppleves søt. Å si at jeg er overrasket er kanskje en overdrivelse, men lukta tilsa mer bitt enn smaken leverer. Samtidig er det utvilsomt slik at «it does what it says on the box». Det foreslås å drikke den «som den är eller till desserter ock lagrade ostar». Jeg får teste ost, siden det er det jeg har tilgjengelig her og nå.

Og, joda, det fungerer utmerket. Osten (en lett røkt cheddar fra Campbeltown) og vinen jobber bra sammen, og sødmen i vinen fungerer fint opp mot «funken» i osten.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

Drikkeligs store julebrustest 2016

Jeg vil ha en julebrus,
en sånn derre orntlig brus,
en som passer til kalkun,
og den må være brun!

For å være ærlig er det ikke så farlig med kalkunen, men brun rimer så dårlig på ribbe. Men at julebrusen skal være brun er det stor enighet om hos de voksne hjemme hos oss, og vi er selvsagt i full gang med å hjernevaske barna til å mene det samme. Arve er oppvokst med Dahls julebrus, jeg med Hamar (& Lillehammer), og det er forsåvidt de to det går mest av i heimen, selv om Romas brune av og til kjøpes, siden den kommer i hendig plastflaske med skrukork. Det skal også sies at det nå til dags er hovedsakelig ungene som faktisk drikker julebrus, jeg får vel i meg ca en flaske (0,33 l) i sesongen, Arve kanskje noen fler.

Jeg er klar over at vi er vel sent ute med å publisere resultatet av (fjor)årets test, vi skal forsøke å gjøre det til en tradisjon, og i så fall skal vi prøve å være litt tidligere ute i 2017 (med 2017-partiene av julebrus, altså, vi er jo allerede tidlig i 2017). Men det ble som det ble denne jula. Her er i alle fall et forsøk på en oppsummering av familien Lerviks test av (brun) julebrus. Vi fikk tak i seks varianter, hvorav en «lett» og resten tunge.

Testerne er Arve og meg samt O på 9 år og E på 4. De to sistnevnte er ikke så vant til å skrive smaksnotater… Alle fikk brusen servert blindt i identiske plastbeger. Arve og jeg ga poeng til alle (0-10), ungene valgte bare den de synes var best. For å få en total score har ungenes «best» blitt omgjort til 5 poeng i sammendraget.

Røros bryggeri og mineralvannfabrikk Julebrus

E: Eplebrus med pære.
O: Ikke så søt, og sterkere enn den forrige. Jeg tror den er sukkerfri.*
A: Daff og emmen duft av syntetisk karakter. Sitronsyre dominerer på smak, med lett såpeaktig bismak.
R: Lukter og smaker en del ingefær. Frisk og god. God brus, men ikke barndommens julebrussmak.
Poeng: 11 (som julebrus, 14 som brus)

Dahls Julebrus

E: Sitron og eple. Best i test.
O: Smaker mer som den røde brusen.
A: Enkel saftkarakter. Frisk smak med sitrus og fruktchampagne. Litt tynn på smak.
R: Smaker julebrus, men er litt tynn. Fruktchampagne, men litt utvannet. Smakte bedre etter lettbrusen.
Poeng: 18

Hamar & Lillehammer Julebrus

E: Det smaker godt. Eplebrus og sitron.
O: Nam.
A: Klassisk fruktchampagneduft. Litt brent karakter med fruktig ettersmak.
R: Lukter litt bringebær, smaker mer som rødbrus enn julebrus burde gjøre.
Poeng: 14

Berentsen Julebrus

E: Eple, appelsin og pære.
O: Smakte litt appelsin. Smakte mer vanlig.
A: Lett og enkel fruktchampagnearoma, litt sitrus trekker opp. Frisk og oppkvikkende, men tynn og med en lett syntetisk bismak.
R: Lukter sitron. Smaker som champagnebrus blandet med sprite.
Poeng: 9

Hamar & Lillehammer Lett Julebrus

E: Den smakte veldig godt. Eplebrus.
O: Sitronbrus. Best i test.
A: Klassisk duft. Fruktig og søt. Emmen smak av syntetisk karakter som ender i tørr ettersmak av kunstig sødme.
R: Starter bra. Lukter og smaker julebrus slik den skal smake, men har en emmen og tørr ettersmak som gjør at jeg blir tørst av å drikke den.
Poeng: 13

Romas Brune Julebrus**

E: Smakte appelsin.
O: Litt luktløs. Smaker vanlig.
A: Dempet og sukkerladen duft. Tynn og uinspirerende smak. Hint av noe metallisk.
R: Lukter plast eller innestengt. Smaker Bassets Allsorts. Slett ikke vont, men litt merkelig.
Poeng: 8

Vinner i år ble altså Dahls, deretter fulgte Hamar og Lillehammer, Hamar og Lillehammer Lett, Røros, Berentsen og Roma.

_________________________________
*Her fulgte en leksjon fra mor til datter om hva det faktisk vil si for smaken at en brus er sukkerfri, altså at det ikke nødvendigvis har noe med opplevd søtsmak å gjøre, men jeg håper leserne forstår poenget.

**Roma har også en rød variant.

Kopparberg Frozen Fruit Cider Sorbet Eldeflower & Lime 4 %

Det måtte jo testes, kanskje Kopparbergs er brukbar som sorbet, selv om den er udrikkelig som sider? I sorbet vil man jo ha litt sukker.

Denne kjøpes på Systembolaget og fryses hjemme. Instruksen sier 8 timer, her ble det vel nærmere 8 uker, men den har vel forhåpentligvis ikke tatt skade av det.

IMG_2768

Nese: Mest lime.

Smak: Lime og hylleblomst, ok, men mest… iskrystaller.

Kommentar: Faktisk, nei. Det er jo ikke sorbet, det er saftis av rusbrus, og akkurat som med annen saftis får du overdrevet konsentrert saft og deretter bare is (altså frosset vann), fordi safta har lavere frysepunkt enn vannet.

Lindheim Ølkompani Cider Weisse 7,5 %

Jeg feirer World Cider Day med endelig å publisere notater for Lindheims Cider Weisse. «Is it a cider? No. Is it a beer? No. It’s the twister!» Eller noe sånt. Dette er altså ikke en blanding av øl og sider, men et øl mesket med eplejuice. Så det er en sider med mesk og humle, eller et øl basert på eplejuice, avhenging av hvordan du ser det. I alle tilfeller er det så vidt jeg forstår et eksperiment Lindheim neppe kommer til å gjenta, ikke fordi det ikke ble godt, men fordi det var for ressurskrevende. Jeg kan avsløre med en gang at jeg håper de ombestemmer seg. I motsetning til humlet sider, som er «all the rage», er dette virkelig nyskapende. Det er definitivt et eksperiment jeg på et eller annet tidspunkt må forsøke å gjenskape på kjøkkenbryggeriet vårt. Vel, til saken:

IMG_2887

Nese: Tørt og saisonaktig, men med tydelige epletoner.

Smak: Eple, syrlig, tørr malt, hint av humle i form av appelsinskall og sitrus.

Kommentar: Usannsynlig godt. Det beste fra begge verdener, på mange måter, malt og humle har gitt sideren en ekstra dimansjon, og er det noe som er galt med sider i det hele tatt er det at syrlig sider kan bli ensformig, samme hvor godt det er.

Jeg har nå drukket Cider Weisse ved flere anledninger, både fra fat (på Bror) og flaske. På fat hadde det endret seg og blitt enda syrligere etter en uke eller mer, så jeg mistenker mulighet for utvikling på flaske også over tid.

Myken Arctic Gin 47 %

(Merk: Smaksprøvene – og bursdagspresangen – er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

På maislippet kommer gin fra Myken endelig på polet, og i den anledning passer det vel med en liten vertikal? Her er batch 1 på 47,3 %, som jeg allerede har skrevet om, batch 2 på 47 %, smaksprøve fra da jeg besøkte Myken i forbindelse med den offisielle åpningen i september, og batch 3, den som kommer på polet, også den på runde 47 %, i lekker halvlitersflaske med den fantastisk fine etiketten designet av Metric Design. Legg forøvrig merke til at jeg har den aller kuleste flasken fra batch 3, nemlig nummer 42 (svaret, som alle vet, på livet, universet og alt). Det er vel sånn ca den tøffeste bursdagspresangen jeg har fått på ganske lenge (ja, jeg ble 42 også).

IMG_2400

Batch 1

Nese: Agurk, einer, friske urter, koriander og karve.

Smak: Einerkvist, lett lakrispreg. Mer såpete koriander med et par dråper vann.

Batch 2

Nese: Urter og sjø. Einer og karve. Noe voksaktig, samt varmt treverk.

Smak: Såpete koriander, urter og sjøpreg.

Batch 3

Nese: Einerbær og søtlig einertre, friske urter, svart pepper, sjø.

Smak: Såpete koriander, lett lakris, einerbær, granbar og appelsinskall.

Kommentar: Det er et tydelig slektskap her, litt tweaking har det nok vært av oppskriften mellom batchene, men ingen radikale endringer. Jeg må si jeg tror de jobber i rett retning også, jeg synes batch 3 er best. Alle tre er utmerkede nippe-giner, og det ville derfor forundre meg stort om de ikke også funket i drinker, enten de er av den enkle gin tonic varianten eller de mer kompliserte med ørten ingredienser.

Myken Arctic Gin blir altså å få på bestillingsutvalget på polet fra og med fredag 6. mai, til den nette sum av 509,90 kroner for en halv liter, det er ikke ueffent, skal jeg si deg. Bestillingsnummeret er 3957902 og det er i første omgang bare et par hundre flasker tilgjengelig, så her er det ingen grunn til å nøle.