Åkre Gård Edel Sider (2016) 12 %

Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.

Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.

Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.

Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.

Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?

Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.

Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.

Brännland Iscider (2014) 11,7 %

2014 er innhøstingsåret.

Nese: Eplepreget er umiskjennelig, og det er tydelig «funk» og alkohol, ingen fare for å mista dette for eplemost.

Smak: Det smaker av konsentrert eple. Litt alkoholpreg og en viss syre.

Kommentar: Eiswein av druer er jo søtt, så det burde selvsagt ikke overraske meg at iscider oppleves søt. Å si at jeg er overrasket er kanskje en overdrivelse, men lukta tilsa mer bitt enn smaken leverer. Samtidig er det utvilsomt slik at «it does what it says on the box». Det foreslås å drikke den «som den är eller till desserter ock lagrade ostar». Jeg får teste ost, siden det er det jeg har tilgjengelig her og nå.

Og, joda, det fungerer utmerket. Osten (en lett røkt cheddar fra Campbeltown) og vinen jobber bra sammen, og sødmen i vinen fungerer fint opp mot «funken» i osten.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

Drikkeligs store julebrustest 2016

Jeg vil ha en julebrus,
en sånn derre orntlig brus,
en som passer til kalkun,
og den må være brun!

For å være ærlig er det ikke så farlig med kalkunen, men brun rimer så dårlig på ribbe. Men at julebrusen skal være brun er det stor enighet om hos de voksne hjemme hos oss, og vi er selvsagt i full gang med å hjernevaske barna til å mene det samme. Arve er oppvokst med Dahls julebrus, jeg med Hamar (& Lillehammer), og det er forsåvidt de to det går mest av i heimen, selv om Romas brune av og til kjøpes, siden den kommer i hendig plastflaske med skrukork. Det skal også sies at det nå til dags er hovedsakelig ungene som faktisk drikker julebrus, jeg får vel i meg ca en flaske (0,33 l) i sesongen, Arve kanskje noen fler.

Jeg er klar over at vi er vel sent ute med å publisere resultatet av (fjor)årets test, vi skal forsøke å gjøre det til en tradisjon, og i så fall skal vi prøve å være litt tidligere ute i 2017 (med 2017-partiene av julebrus, altså, vi er jo allerede tidlig i 2017). Men det ble som det ble denne jula. Her er i alle fall et forsøk på en oppsummering av familien Lerviks test av (brun) julebrus. Vi fikk tak i seks varianter, hvorav en «lett» og resten tunge.

Testerne er Arve og meg samt O på 9 år og E på 4. De to sistnevnte er ikke så vant til å skrive smaksnotater… Alle fikk brusen servert blindt i identiske plastbeger. Arve og jeg ga poeng til alle (0-10), ungene valgte bare den de synes var best. For å få en total score har ungenes «best» blitt omgjort til 5 poeng i sammendraget.

Røros bryggeri og mineralvannfabrikk Julebrus

E: Eplebrus med pære.
O: Ikke så søt, og sterkere enn den forrige. Jeg tror den er sukkerfri.*
A: Daff og emmen duft av syntetisk karakter. Sitronsyre dominerer på smak, med lett såpeaktig bismak.
R: Lukter og smaker en del ingefær. Frisk og god. God brus, men ikke barndommens julebrussmak.
Poeng: 11 (som julebrus, 14 som brus)

Dahls Julebrus

E: Sitron og eple. Best i test.
O: Smaker mer som den røde brusen.
A: Enkel saftkarakter. Frisk smak med sitrus og fruktchampagne. Litt tynn på smak.
R: Smaker julebrus, men er litt tynn. Fruktchampagne, men litt utvannet. Smakte bedre etter lettbrusen.
Poeng: 18

Hamar & Lillehammer Julebrus

E: Det smaker godt. Eplebrus og sitron.
O: Nam.
A: Klassisk fruktchampagneduft. Litt brent karakter med fruktig ettersmak.
R: Lukter litt bringebær, smaker mer som rødbrus enn julebrus burde gjøre.
Poeng: 14

Berentsen Julebrus

E: Eple, appelsin og pære.
O: Smakte litt appelsin. Smakte mer vanlig.
A: Lett og enkel fruktchampagnearoma, litt sitrus trekker opp. Frisk og oppkvikkende, men tynn og med en lett syntetisk bismak.
R: Lukter sitron. Smaker som champagnebrus blandet med sprite.
Poeng: 9

Hamar & Lillehammer Lett Julebrus

E: Den smakte veldig godt. Eplebrus.
O: Sitronbrus. Best i test.
A: Klassisk duft. Fruktig og søt. Emmen smak av syntetisk karakter som ender i tørr ettersmak av kunstig sødme.
R: Starter bra. Lukter og smaker julebrus slik den skal smake, men har en emmen og tørr ettersmak som gjør at jeg blir tørst av å drikke den.
Poeng: 13

Romas Brune Julebrus**

E: Smakte appelsin.
O: Litt luktløs. Smaker vanlig.
A: Dempet og sukkerladen duft. Tynn og uinspirerende smak. Hint av noe metallisk.
R: Lukter plast eller innestengt. Smaker Bassets Allsorts. Slett ikke vont, men litt merkelig.
Poeng: 8

Vinner i år ble altså Dahls, deretter fulgte Hamar og Lillehammer, Hamar og Lillehammer Lett, Røros, Berentsen og Roma.

_________________________________
*Her fulgte en leksjon fra mor til datter om hva det faktisk vil si for smaken at en brus er sukkerfri, altså at det ikke nødvendigvis har noe med opplevd søtsmak å gjøre, men jeg håper leserne forstår poenget.

**Roma har også en rød variant.

Kopparberg Frozen Fruit Cider Sorbet Eldeflower & Lime 4 %

Det måtte jo testes, kanskje Kopparbergs er brukbar som sorbet, selv om den er udrikkelig som sider? I sorbet vil man jo ha litt sukker.

Denne kjøpes på Systembolaget og fryses hjemme. Instruksen sier 8 timer, her ble det vel nærmere 8 uker, men den har vel forhåpentligvis ikke tatt skade av det.

IMG_2768

Nese: Mest lime.

Smak: Lime og hylleblomst, ok, men mest… iskrystaller.

Kommentar: Faktisk, nei. Det er jo ikke sorbet, det er saftis av rusbrus, og akkurat som med annen saftis får du overdrevet konsentrert saft og deretter bare is (altså frosset vann), fordi safta har lavere frysepunkt enn vannet.

Lindheim Ølkompani Cider Weisse 7,5 %

Jeg feirer World Cider Day med endelig å publisere notater for Lindheims Cider Weisse. «Is it a cider? No. Is it a beer? No. It’s the twister!» Eller noe sånt. Dette er altså ikke en blanding av øl og sider, men et øl mesket med eplejuice. Så det er en sider med mesk og humle, eller et øl basert på eplejuice, avhenging av hvordan du ser det. I alle tilfeller er det så vidt jeg forstår et eksperiment Lindheim neppe kommer til å gjenta, ikke fordi det ikke ble godt, men fordi det var for ressurskrevende. Jeg kan avsløre med en gang at jeg håper de ombestemmer seg. I motsetning til humlet sider, som er «all the rage», er dette virkelig nyskapende. Det er definitivt et eksperiment jeg på et eller annet tidspunkt må forsøke å gjenskape på kjøkkenbryggeriet vårt. Vel, til saken:

IMG_2887

Nese: Tørt og saisonaktig, men med tydelige epletoner.

Smak: Eple, syrlig, tørr malt, hint av humle i form av appelsinskall og sitrus.

Kommentar: Usannsynlig godt. Det beste fra begge verdener, på mange måter, malt og humle har gitt sideren en ekstra dimansjon, og er det noe som er galt med sider i det hele tatt er det at syrlig sider kan bli ensformig, samme hvor godt det er.

Jeg har nå drukket Cider Weisse ved flere anledninger, både fra fat (på Bror) og flaske. På fat hadde det endret seg og blitt enda syrligere etter en uke eller mer, så jeg mistenker mulighet for utvikling på flaske også over tid.

Myken Arctic Gin 47 %

(Merk: Smaksprøvene – og bursdagspresangen – er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

På maislippet kommer gin fra Myken endelig på polet, og i den anledning passer det vel med en liten vertikal? Her er batch 1 på 47,3 %, som jeg allerede har skrevet om, batch 2 på 47 %, smaksprøve fra da jeg besøkte Myken i forbindelse med den offisielle åpningen i september, og batch 3, den som kommer på polet, også den på runde 47 %, i lekker halvlitersflaske med den fantastisk fine etiketten designet av Metric Design. Legg forøvrig merke til at jeg har den aller kuleste flasken fra batch 3, nemlig nummer 42 (svaret, som alle vet, på livet, universet og alt). Det er vel sånn ca den tøffeste bursdagspresangen jeg har fått på ganske lenge (ja, jeg ble 42 også).

IMG_2400

Batch 1

Nese: Agurk, einer, friske urter, koriander og karve.

Smak: Einerkvist, lett lakrispreg. Mer såpete koriander med et par dråper vann.

Batch 2

Nese: Urter og sjø. Einer og karve. Noe voksaktig, samt varmt treverk.

Smak: Såpete koriander, urter og sjøpreg.

Batch 3

Nese: Einerbær og søtlig einertre, friske urter, svart pepper, sjø.

Smak: Såpete koriander, lett lakris, einerbær, granbar og appelsinskall.

Kommentar: Det er et tydelig slektskap her, litt tweaking har det nok vært av oppskriften mellom batchene, men ingen radikale endringer. Jeg må si jeg tror de jobber i rett retning også, jeg synes batch 3 er best. Alle tre er utmerkede nippe-giner, og det ville derfor forundre meg stort om de ikke også funket i drinker, enten de er av den enkle gin tonic varianten eller de mer kompliserte med ørten ingredienser.

Myken Arctic Gin blir altså å få på bestillingsutvalget på polet fra og med fredag 6. mai, til den nette sum av 509,90 kroner for en halv liter, det er ikke ueffent, skal jeg si deg. Bestillingsnummeret er 3957902 og det er i første omgang bare et par hundre flasker tilgjengelig, så her er det ingen grunn til å nøle.

Oslo Håndverksdestilleri Marka bitter første utgave 35 %

Jeg har ikke tenkt å utrope meg til noen bitter-ekspert, men kan jo ikke la nye norske destillerier gå ubemerket hen bare fordi de ikke produserer whisky.

IMG_1934

Nese: Jeg tenker på grillmat, det er preg av mange urter, krydder og sitrus, og balansert sødme.

Smak: Lett søtlig, med preg av karve, løvetann, svart te (kanskje med litt bærinfusjon?), og veldig mye mer som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Kommentar: Velbalansert og kompleks, og egentlig veldig god å drikke sånn bare for seg selv. Jeg må vurdere å ta med en knert på tur i marka (selv om det er feil marka), for å teste den ute i naturen. Ellers ikke dum å ha i skapet om jeg får det for meg å teste noen oppskrifter fra Pjolter, og til de kveldene hvor jeg har lyst på noe annet enn maltwhisky (ja, det skjer).

Marka er også omtalt i The Spirit Business selv om OHD omtales som «Marcin Miller’s new Norwegian distillery» (Miller er involvert, for all del, men å kalle det «Millers destilleri» er vel å overdrive en smule) og de har fått «første i Oslo siden 1927» til å bli første i landet, men ellers er det jo en flott omtale.

Aass og Egge norsk single malt 3 år 40 %

Jeg sitter med både 2011-utgaven og 2012-utgaven i hvert sitt glass, samt en liten slant av To tårns General Nelson for sammenligningens skyld, i dag dreier det seg om destillert øl.

IMG_1717

2011

Nese: Eik, syrlighet, aceton, appelsinskall. Både appelsinskall og aceton blir forsterket med vann og gjør at det hele minner mest om et eller annet litt potent rengjøringsmiddel.

Smak: Eik og aceton, endel nyspritpreg. Uffda. Vann gjør den ingen tjenester, de samme tonene tar over smaken som framtrer på lukta, og hjernen min mener bestemt at dette er noe det ikke er meningen man skal drikke.

Kommentar: Instinktet sier nei. Og det kan jeg vel også være enig i, selv etter rasjonell refleksjon. Ikke godt.

2012

Nese: Karamell, eik, snev av tobakksrøyk og fusel. Vann henter fram litt fruktighet og vanilje.

Smak: Eik, brent sukker, traktorhjul. Mer bitterhet med vann.

Kommentar: Er den reneste nektar sammenlignet med 2011-utgaven, men oppleves som ganske rotete og røff og har ikke nok kvaliteter ellers til å veie opp.

General

Nese: Fluor, litt ginaktig,

Smak: Ginaktig, krydret, med et visst friskt sitruspreg. Ung sprit.

Kommentar: Den av de tre som gir minst inntrykk av å forsøke å være whisky, men også den eneste jeg har noe ønske om å drikke mer av.

Mer om Generalen – og ølet den er basert på – i gårsdagens innlegg.

To tårn Caporal Nelson 6,5 % med tilhørende maltsprit

IMG_1519

Her har vi en kuriositet. Men vi starter med ølet, som er en singlehop (Nelson Sauvin) saison.

Nese: Det lukter saison, med litt ekstra tørt humlepreg og appelsinskall.

Smak: Frisk, veldig sitruspreget saison. En del appelsinskall, men også en blanding av appelsin-, klementin- og grapefruktjuice. Bak kan man ane malten, men den er litt fjern.

Kommentar: Friskt og godt på mange måter, men jeg synes maltølet drukner litt i all sitrusen, og så får jeg litt for mye appelsinskall og lette assosiasjoner mot muggen sitrusfrukt. Mulig jeg ville likt det bedre på verandaen i august enn i januar med Tor hvinende rundt husveggen.

Så har vi kuriositeten som visst har fått navnet General Nelson: Overkarbonert Caporal Nelson som har blitt destillert på en Holstein still (eid av Inderøy destilleri, Berg gård) og deretter lagret på 40-liters eks-bourbonfat fra 22. juni til 4. desember 2015. Noe over fem måneder på ganske lite fat, altså. Dette er batch 1 og den er på 40 %.

Nese: Råsprit og litt ginaktige krydder, et slags hint av røyk finner jeg faktisk også. Gin-likheten blir nesten bare mer påtagelig med vann, vanilje dukker opp, men er det humla som gir det krydderpreget på destillatet, mon tro? Etterhvert finner jeg appelsinskall på lukta.

Smak: Lett fruktig, men også ginaktig på en eller annen måte. Ung sprit, men med forholdsvis lite fusel. Det meste forsterkes med vann, jeg finner litt frisk appelsin sammen med ginkrydderet, og etterhvert appelsinskall også på smaken.

Kommentar: Definitivt ikke det dummeste eksperimentet jeg har vært borti. Jeg får assosiasjoner til fatlagret gin, som jeg ofte liker veldig godt, og også dette er moreish. Ungt er det, ok, men destillatet er såpass rent at det kanskje ikke gjør noe.

Bryggeren mener at de bør smakes sammen, så det er neste steg, og visst, jeg kan gi ham rett i det, de komplementerer definitivt hverandre. Det eneste er at ølet smaker litt tynt etter en slurk av spriten, og joda, det høres kanskje selvsagt ut, men det smaker rett og slett litt vann-aktig, jeg sitter og ønsker meg litt mer maltfylde, og det var jo forsåvidt det jeg etterlyste når jeg smakte ølet for seg selv, så helt inkonsekvent er jeg altså ikke.

Alt i alt håper jeg eksperimentet gjentas, og at jeg får smake resultatet igjen. Det hadde vært spennede å se hvordan spriten utvikler seg med lenger tid på fatet, men for min del er lenger lagring ikke en nødvendighet, jeg synes dette var godt drikkandes som det er.