Åkre Gård Edel Sider (2016) 12 %

Denne utgaven av Edel er «Basert på aroma epler og frysekonsentrert til 12 % alkohol med masse smak» i følge Gjermund Åkre selv. Jeg har tenkt å smake den for seg selv først, og så sammenligne den med Brännland Iscider som også er framstilt ved hjelp av frysekonsentrering.

Nese: Epler, alkohol (ingen fare for å ta dette for most, nei), og noe som får meg til å tenke på kjøleskap.

Smak: Hoi. Superkonsentrert eple. Irrgrønne epler, eller muligens eplekart, akkurat i det du tar den første tyggen, bare ganger ti.

Kommentar: Et fascinerende produkt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg er ment å drikke dette, sånn for seg selv blir det nesten for intenst. Med mengden syre tenker jeg kanskje det bør fungere til fet mat.

Det eneste jeg har for hånden er salami, men, ok, det kan testes og fungerer tålelig. Godt nok, i alle fall, til at jeg tror jeg skal teste en Edel neste gang jeg er ute etter en «vin» som kan skjære gjennom fett. Til jul, kanskje?

Bonus: Sammenligning med Brännland Iscider.

Den mest opplagte forskjellen er at Edel har kullsyre, noe Brännland ikke har. Den andre store forskjellen er at der Edel er hypersyrlig er Brännland dessertvin-søt. Det hadde vært morsomt å teste dem begge til ost, faktisk. Jeg får invitere på ost og vin en kveld og se om jeg ikke kan få til en evaluering i plenum.

Brännland Iscider (2014) 11,7 %

2014 er innhøstingsåret.

Nese: Eplepreget er umiskjennelig, og det er tydelig «funk» og alkohol, ingen fare for å mista dette for eplemost.

Smak: Det smaker av konsentrert eple. Litt alkoholpreg og en viss syre.

Kommentar: Eiswein av druer er jo søtt, så det burde selvsagt ikke overraske meg at iscider oppleves søt. Å si at jeg er overrasket er kanskje en overdrivelse, men lukta tilsa mer bitt enn smaken leverer. Samtidig er det utvilsomt slik at «it does what it says on the box». Det foreslås å drikke den «som den är eller till desserter ock lagrade ostar». Jeg får teste ost, siden det er det jeg har tilgjengelig her og nå.

Og, joda, det fungerer utmerket. Osten (en lett røkt cheddar fra Campbeltown) og vinen jobber bra sammen, og sødmen i vinen fungerer fint opp mot «funken» i osten.

Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.

Drikkeligs store julebrustest 2016

Jeg vil ha en julebrus,
en sånn derre orntlig brus,
en som passer til kalkun,
og den må være brun!

For å være ærlig er det ikke så farlig med kalkunen, men brun rimer så dårlig på ribbe. Men at julebrusen skal være brun er det stor enighet om hos de voksne hjemme hos oss, og vi er selvsagt i full gang med å hjernevaske barna til å mene det samme. Arve er oppvokst med Dahls julebrus, jeg med Hamar (& Lillehammer), og det er forsåvidt de to det går mest av i heimen, selv om Romas brune av og til kjøpes, siden den kommer i hendig plastflaske med skrukork. Det skal også sies at det nå til dags er hovedsakelig ungene som faktisk drikker julebrus, jeg får vel i meg ca en flaske (0,33 l) i sesongen, Arve kanskje noen fler.

Jeg er klar over at vi er vel sent ute med å publisere resultatet av (fjor)årets test, vi skal forsøke å gjøre det til en tradisjon, og i så fall skal vi prøve å være litt tidligere ute i 2017 (med 2017-partiene av julebrus, altså, vi er jo allerede tidlig i 2017). Men det ble som det ble denne jula. Her er i alle fall et forsøk på en oppsummering av familien Lerviks test av (brun) julebrus. Vi fikk tak i seks varianter, hvorav en «lett» og resten tunge.

Testerne er Arve og meg samt O på 9 år og E på 4. De to sistnevnte er ikke så vant til å skrive smaksnotater… Alle fikk brusen servert blindt i identiske plastbeger. Arve og jeg ga poeng til alle (0-10), ungene valgte bare den de synes var best. For å få en total score har ungenes «best» blitt omgjort til 5 poeng i sammendraget.

Røros bryggeri og mineralvannfabrikk Julebrus

E: Eplebrus med pære.
O: Ikke så søt, og sterkere enn den forrige. Jeg tror den er sukkerfri.*
A: Daff og emmen duft av syntetisk karakter. Sitronsyre dominerer på smak, med lett såpeaktig bismak.
R: Lukter og smaker en del ingefær. Frisk og god. God brus, men ikke barndommens julebrussmak.
Poeng: 11 (som julebrus, 14 som brus)

Dahls Julebrus

E: Sitron og eple. Best i test.
O: Smaker mer som den røde brusen.
A: Enkel saftkarakter. Frisk smak med sitrus og fruktchampagne. Litt tynn på smak.
R: Smaker julebrus, men er litt tynn. Fruktchampagne, men litt utvannet. Smakte bedre etter lettbrusen.
Poeng: 18

Hamar & Lillehammer Julebrus

E: Det smaker godt. Eplebrus og sitron.
O: Nam.
A: Klassisk fruktchampagneduft. Litt brent karakter med fruktig ettersmak.
R: Lukter litt bringebær, smaker mer som rødbrus enn julebrus burde gjøre.
Poeng: 14

Berentsen Julebrus

E: Eple, appelsin og pære.
O: Smakte litt appelsin. Smakte mer vanlig.
A: Lett og enkel fruktchampagnearoma, litt sitrus trekker opp. Frisk og oppkvikkende, men tynn og med en lett syntetisk bismak.
R: Lukter sitron. Smaker som champagnebrus blandet med sprite.
Poeng: 9

Hamar & Lillehammer Lett Julebrus

E: Den smakte veldig godt. Eplebrus.
O: Sitronbrus. Best i test.
A: Klassisk duft. Fruktig og søt. Emmen smak av syntetisk karakter som ender i tørr ettersmak av kunstig sødme.
R: Starter bra. Lukter og smaker julebrus slik den skal smake, men har en emmen og tørr ettersmak som gjør at jeg blir tørst av å drikke den.
Poeng: 13

Romas Brune Julebrus**

E: Smakte appelsin.
O: Litt luktløs. Smaker vanlig.
A: Dempet og sukkerladen duft. Tynn og uinspirerende smak. Hint av noe metallisk.
R: Lukter plast eller innestengt. Smaker Bassets Allsorts. Slett ikke vont, men litt merkelig.
Poeng: 8

Vinner i år ble altså Dahls, deretter fulgte Hamar og Lillehammer, Hamar og Lillehammer Lett, Røros, Berentsen og Roma.

_________________________________
*Her fulgte en leksjon fra mor til datter om hva det faktisk vil si for smaken at en brus er sukkerfri, altså at det ikke nødvendigvis har noe med opplevd søtsmak å gjøre, men jeg håper leserne forstår poenget.

**Roma har også en rød variant.

Kopparberg Frozen Fruit Cider Sorbet Eldeflower & Lime 4 %

Det måtte jo testes, kanskje Kopparbergs er brukbar som sorbet, selv om den er udrikkelig som sider? I sorbet vil man jo ha litt sukker.

Denne kjøpes på Systembolaget og fryses hjemme. Instruksen sier 8 timer, her ble det vel nærmere 8 uker, men den har vel forhåpentligvis ikke tatt skade av det.

IMG_2768

Nese: Mest lime.

Smak: Lime og hylleblomst, ok, men mest… iskrystaller.

Kommentar: Faktisk, nei. Det er jo ikke sorbet, det er saftis av rusbrus, og akkurat som med annen saftis får du overdrevet konsentrert saft og deretter bare is (altså frosset vann), fordi safta har lavere frysepunkt enn vannet.

Lindheim Ølkompani Cider Weisse 7,5 %

Jeg feirer World Cider Day med endelig å publisere notater for Lindheims Cider Weisse. «Is it a cider? No. Is it a beer? No. It’s the twister!» Eller noe sånt. Dette er altså ikke en blanding av øl og sider, men et øl mesket med eplejuice. Så det er en sider med mesk og humle, eller et øl basert på eplejuice, avhenging av hvordan du ser det. I alle tilfeller er det så vidt jeg forstår et eksperiment Lindheim neppe kommer til å gjenta, ikke fordi det ikke ble godt, men fordi det var for ressurskrevende. Jeg kan avsløre med en gang at jeg håper de ombestemmer seg. I motsetning til humlet sider, som er «all the rage», er dette virkelig nyskapende. Det er definitivt et eksperiment jeg på et eller annet tidspunkt må forsøke å gjenskape på kjøkkenbryggeriet vårt. Vel, til saken:

IMG_2887

Nese: Tørt og saisonaktig, men med tydelige epletoner.

Smak: Eple, syrlig, tørr malt, hint av humle i form av appelsinskall og sitrus.

Kommentar: Usannsynlig godt. Det beste fra begge verdener, på mange måter, malt og humle har gitt sideren en ekstra dimansjon, og er det noe som er galt med sider i det hele tatt er det at syrlig sider kan bli ensformig, samme hvor godt det er.

Jeg har nå drukket Cider Weisse ved flere anledninger, både fra fat (på Bror) og flaske. På fat hadde det endret seg og blitt enda syrligere etter en uke eller mer, så jeg mistenker mulighet for utvikling på flaske også over tid.

Myken Arctic Gin 47 %

(Merk: Smaksprøvene – og bursdagspresangen – er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)

På maislippet kommer gin fra Myken endelig på polet, og i den anledning passer det vel med en liten vertikal? Her er batch 1 på 47,3 %, som jeg allerede har skrevet om, batch 2 på 47 %, smaksprøve fra da jeg besøkte Myken i forbindelse med den offisielle åpningen i september, og batch 3, den som kommer på polet, også den på runde 47 %, i lekker halvlitersflaske med den fantastisk fine etiketten designet av Metric Design. Legg forøvrig merke til at jeg har den aller kuleste flasken fra batch 3, nemlig nummer 42 (svaret, som alle vet, på livet, universet og alt). Det er vel sånn ca den tøffeste bursdagspresangen jeg har fått på ganske lenge (ja, jeg ble 42 også).

IMG_2400

Batch 1

Nese: Agurk, einer, friske urter, koriander og karve.

Smak: Einerkvist, lett lakrispreg. Mer såpete koriander med et par dråper vann.

Batch 2

Nese: Urter og sjø. Einer og karve. Noe voksaktig, samt varmt treverk.

Smak: Såpete koriander, urter og sjøpreg.

Batch 3

Nese: Einerbær og søtlig einertre, friske urter, svart pepper, sjø.

Smak: Såpete koriander, lett lakris, einerbær, granbar og appelsinskall.

Kommentar: Det er et tydelig slektskap her, litt tweaking har det nok vært av oppskriften mellom batchene, men ingen radikale endringer. Jeg må si jeg tror de jobber i rett retning også, jeg synes batch 3 er best. Alle tre er utmerkede nippe-giner, og det ville derfor forundre meg stort om de ikke også funket i drinker, enten de er av den enkle gin tonic varianten eller de mer kompliserte med ørten ingredienser.

Myken Arctic Gin blir altså å få på bestillingsutvalget på polet fra og med fredag 6. mai, til den nette sum av 509,90 kroner for en halv liter, det er ikke ueffent, skal jeg si deg. Bestillingsnummeret er 3957902 og det er i første omgang bare et par hundre flasker tilgjengelig, så her er det ingen grunn til å nøle.

Oslo Håndverksdestilleri Marka bitter første utgave 35 %

Jeg har ikke tenkt å utrope meg til noen bitter-ekspert, men kan jo ikke la nye norske destillerier gå ubemerket hen bare fordi de ikke produserer whisky.

IMG_1934

Nese: Jeg tenker på grillmat, det er preg av mange urter, krydder og sitrus, og balansert sødme.

Smak: Lett søtlig, med preg av karve, løvetann, svart te (kanskje med litt bærinfusjon?), og veldig mye mer som jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Kommentar: Velbalansert og kompleks, og egentlig veldig god å drikke sånn bare for seg selv. Jeg må vurdere å ta med en knert på tur i marka (selv om det er feil marka), for å teste den ute i naturen. Ellers ikke dum å ha i skapet om jeg får det for meg å teste noen oppskrifter fra Pjolter, og til de kveldene hvor jeg har lyst på noe annet enn maltwhisky (ja, det skjer).

Marka er også omtalt i The Spirit Business selv om OHD omtales som «Marcin Miller’s new Norwegian distillery» (Miller er involvert, for all del, men å kalle det «Millers destilleri» er vel å overdrive en smule) og de har fått «første i Oslo siden 1927» til å bli første i landet, men ellers er det jo en flott omtale.

Aass og Egge norsk single malt 3 år 40 %

Jeg sitter med både 2011-utgaven og 2012-utgaven i hvert sitt glass, samt en liten slant av To tårns General Nelson for sammenligningens skyld, i dag dreier det seg om destillert øl.

IMG_1717

2011

Nese: Eik, syrlighet, aceton, appelsinskall. Både appelsinskall og aceton blir forsterket med vann og gjør at det hele minner mest om et eller annet litt potent rengjøringsmiddel.

Smak: Eik og aceton, endel nyspritpreg. Uffda. Vann gjør den ingen tjenester, de samme tonene tar over smaken som framtrer på lukta, og hjernen min mener bestemt at dette er noe det ikke er meningen man skal drikke.

Kommentar: Instinktet sier nei. Og det kan jeg vel også være enig i, selv etter rasjonell refleksjon. Ikke godt.

2012

Nese: Karamell, eik, snev av tobakksrøyk og fusel. Vann henter fram litt fruktighet og vanilje.

Smak: Eik, brent sukker, traktorhjul. Mer bitterhet med vann.

Kommentar: Er den reneste nektar sammenlignet med 2011-utgaven, men oppleves som ganske rotete og røff og har ikke nok kvaliteter ellers til å veie opp.

General

Nese: Fluor, litt ginaktig,

Smak: Ginaktig, krydret, med et visst friskt sitruspreg. Ung sprit.

Kommentar: Den av de tre som gir minst inntrykk av å forsøke å være whisky, men også den eneste jeg har noe ønske om å drikke mer av.

Mer om Generalen – og ølet den er basert på – i gårsdagens innlegg.

To tårn Caporal Nelson 6,5 % med tilhørende maltsprit

IMG_1519

Her har vi en kuriositet. Men vi starter med ølet, som er en singlehop (Nelson Sauvin) saison.

Nese: Det lukter saison, med litt ekstra tørt humlepreg og appelsinskall.

Smak: Frisk, veldig sitruspreget saison. En del appelsinskall, men også en blanding av appelsin-, klementin- og grapefruktjuice. Bak kan man ane malten, men den er litt fjern.

Kommentar: Friskt og godt på mange måter, men jeg synes maltølet drukner litt i all sitrusen, og så får jeg litt for mye appelsinskall og lette assosiasjoner mot muggen sitrusfrukt. Mulig jeg ville likt det bedre på verandaen i august enn i januar med Tor hvinende rundt husveggen.

Så har vi kuriositeten som visst har fått navnet General Nelson: Overkarbonert Caporal Nelson som har blitt destillert på en Holstein still (eid av Inderøy destilleri, Berg gård) og deretter lagret på 40-liters eks-bourbonfat fra 22. juni til 4. desember 2015. Noe over fem måneder på ganske lite fat, altså. Dette er batch 1 og den er på 40 %.

Nese: Råsprit og litt ginaktige krydder, et slags hint av røyk finner jeg faktisk også. Gin-likheten blir nesten bare mer påtagelig med vann, vanilje dukker opp, men er det humla som gir det krydderpreget på destillatet, mon tro? Etterhvert finner jeg appelsinskall på lukta.

Smak: Lett fruktig, men også ginaktig på en eller annen måte. Ung sprit, men med forholdsvis lite fusel. Det meste forsterkes med vann, jeg finner litt frisk appelsin sammen med ginkrydderet, og etterhvert appelsinskall også på smaken.

Kommentar: Definitivt ikke det dummeste eksperimentet jeg har vært borti. Jeg får assosiasjoner til fatlagret gin, som jeg ofte liker veldig godt, og også dette er moreish. Ungt er det, ok, men destillatet er såpass rent at det kanskje ikke gjør noe.

Bryggeren mener at de bør smakes sammen, så det er neste steg, og visst, jeg kan gi ham rett i det, de komplementerer definitivt hverandre. Det eneste er at ølet smaker litt tynt etter en slurk av spriten, og joda, det høres kanskje selvsagt ut, men det smaker rett og slett litt vann-aktig, jeg sitter og ønsker meg litt mer maltfylde, og det var jo forsåvidt det jeg etterlyste når jeg smakte ølet for seg selv, så helt inkonsekvent er jeg altså ikke.

Alt i alt håper jeg eksperimentet gjentas, og at jeg får smake resultatet igjen. Det hadde vært spennede å se hvordan spriten utvikler seg med lenger tid på fatet, men for min del er lenger lagring ikke en nødvendighet, jeg synes dette var godt drikkandes som det er.

Bokanmeldelse: HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

hb

(Krysspostet til bokbloggen.)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

IMG_1516
Bache Gabrielsen har nok lite av skylda/æren for innholdet, men det er vanskelig å argumentere noe annet enn at det er et praktisk flaskeformat.

Jeg føler at denne bokanmeldelsen fortjener et medfølgende smaksnotat, og i festlig lag nylig kom vi – as you do – inn på hjemmebrenning og jeg fikk argumentert meg til en smaksprøve (ok, jeg trengte ikke å argumentere så hardt) som ble overlevert en knapp uke senere. Varene stammer fra Nord-Trøndelag, et stykke innover på kartet fra Stjørdal om jeg ikke husker helt feil. Jeg er usikker på om det overhodet er vannet ned noe, så jeg skal starte litt forsiktig.

Nese: Det lukter ganske rent og litt floralt, jeg får også et snev av karamellaktig sødme. Lukta endrer seg ikke nevneverdig med vann, men det blir mulig å stikke nesa ordentlig ned i glasset uten å skvette tilbake av spritstikket.

Smak: Jeg tar sjansen på full styrke. Den karamellaktige sødmen er her også, og det florale er mer fruktig på smaken. På ettersmaken er det mest sprit, men også et slags hint av pepper helt bak på tunga. Med en del vann tilsatt (og det trengs, vi startet nok ikke på 40 % akkurat) kommer det fram litt mer fusel, men det er slett ikke ubehagelig. Jeg får fortsatt pepperassosiasjoner og ellers litt svolvel og brent sukker og en del rufsete noter som det ikke helt er mulig å sette navn på, men jeg tenker «apotek».

Kommentar: Jeg kan si uten noe snev av tvil at det er den beste hjemmebrenten jeg noensinne har smakt. Nå har jeg hovedsakelig forsøkt å unngå heimert ved de fleste anledninger, men en og annen sup av høflighet og/eller nysgjerrighet har det jo blitt (også, skal det sies, etter at jeg hadde oppdaget at jeg likte maltwhisky-nysprit). Dette er første gang jeg tenker at dette faktisk er noe jeg kunne tenke meg å drikke mer av etter den første slurken. Når jeg etter litt vann, litt mer vann, enda litt mer vann og så videre kommer ned på en slags behagelig drikkestyrke er det et velkjent, litt røft preg over det hele, men det er mer sjarmerende røft enn «ugh, mener du at du drikker det her, er du helt desperat» røft. Alt i alt en særdeles positiv overraskelse.

Det neste blir vel at jeg finner ut at karsk er godt (altså, jeg liker IKKE kald kaffe og jeg synes alkoholdunsten fra varm kaffe med «knert» er ubehagelig, så det er en bratt læringskurve vi i så fall snakker om). Deretter begynner jeg vel å gå med skinnvest og hvite tennissokker og anlegger bart. Sjø.

Den som lever får se.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.