Nese: Bål (men svak, svak røyk), bittelitt gummi, mørk sjokolade.
Smak: Lett røkte kandiserte appelsiner. Med litt vann blir den bitrere, med mer dukker mørk sjokolade opp.
Kommentar: Litt for mye fatpreg, men ellers ganske god.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
På Trondheim Whiskyfestival for nesten en uke siden styrte jeg rett mot én tapning, nemlig denne, fordi jeg synes innpakkingen er så utrolig kul (det er noe med Freya-logoen framfor de tidligere), så jeg ville vite om innholdet var ok nok til at jeg kunne vurdere å kjøpe en flaske. De er jo ikke akkurat billige.
Nå viste det seg jo at jeg var mer strategisk enn jeg var klar over, for Freya ble tom ganske tidlig, til tross for at mange fikk tilbudet om 1 cl for én bong i stedet for 2 cl for 2.
Nese: Sitrus, grønne epler, litt furunål, hint av røyk. Mer røyk med vann, men også honningmelon og melkesjokolade.
Smak: Appelsinskall, litt røyk, korn/malt i bunnen. Mer bitter med vann, litt mye, kanskje? Mer vann demper det preget igjen og åpner for krydder.
Kommentar: Det skjer mye på nesa, mer enn jeg klarer å sette ord på. Jeg blir ikke helt venner med smaken, derimot – best uten vann.
Dette er en tapning for Travel Retail (foreløpig) der whiskyen har fått en finish på nye fat av amerikansk eik (quercus alba). I følge Laphroaig selv gir denne sluttlagringen «en blanding av torvrøyk balansert med varme, krydrede vaniljetoner.»
Nese: Røyk, hint av lakris, kald røyk. Med vann får jeg vanilje og et intenst preg av fyllet i aprikostwist, pluss noe litt blomstrete og gjærbakst.
Smak: Røyka, kald stein. Med vann vanilje og gjærbakst.
Kommentar: Hverken lukter eller smaker Laphroaig, mangler helt det medisinske preget. Den burde også vært sterkere (40 %? Why, oh why?), men ellers er den ganske god.
Nese: Lær, tørket eple, røyk. Brannskadet trestige. Med vann får den litt rosinpreg.
Smak: Kjøleskapsis og lett røyk. Vann henter fram stein og tørket frukt.
Kommentar: «Føles litt tam, og jeg lurer på om det har noe med alkoholstyrke å gjøre?» noterte jeg før jeg fikk vite hva det var, og det kan vel ha vært svaret siden den er vannet ned til 40 %. Litt synd, for jeg tror den hadde vært bedre på 46 %. Smakt blindt.
Nese: Litt emmen sødme, med vann får jeg inntrykk av en røyka, ordentlig eplesider.
Smak: Tydelig røyk, ildsted, varme badstuesteiner.
Kommentar: Ikke voldsomt kompleks, men ganske god, litt kort ettersmak, kanskje.
Smakt blindt, det eneste jeg vara rimelig sikker på var at det ikke var en Islay-whisky.
Nese: Lett røyk, honning, grønne epler, litt aceton. Med vann får jeg litt unoter og i tillegg menthol.
Smak: Røyk, kirsebær, tørket aprikos, eik, honning. Mye honning på ettersmaken. Vann gir unoter på smaken også. Mye menthol og en dæsj chili etter en god stund i glasset.
Kommentar: Best uten vann.
Smakt blindt. Det er andre gang jeg får Talisker 10 blindt og virkelig IKKE kjenner den igjen (og i tillegg synes det smaker litt uggent). Det vil si, første gang var det egentlig ikke blindt, for det var jeg som organiserte blindsmakingen, men både jeg og min medarrangør lurte på om vi kunne ha forvekslet flaskene fordi vi ikke kjente igjen whiskyen slik vi husket den. Kan det være noe med helt nyåpnet flaske og såkalte volatile alkoholer som gir unoter, men som forsvinner etter en stund? Dette må det helt klart forskes mer på.
Nese: Svakt røykpreg, litt frukt (appelsin? melon?), generelt lite lukt.
Smak: Furu, karve, litt akevittpreg. Med vann får den mer parfymepreg, jeg tenker på mormors Fenjal-såpe og noe vegetalsk-luktende oppvaskmiddel.
Kommentar: Det smaker ikke vondt, tror jeg, men det smaker heller ikke whisky.
Smakt blindt. Jeg tippet Kilkerran på grunn av akevittpreget.
Whiskyen har ligget på fat som tidligere har holdt Ægir Lindisfarne.
Nese: Pæreis (Pigalle), eikekrydder, gress. Vann forsterker eikepreget og åpner for noe søtt krydderaktig.
Smak: Malt, vanilje, frukt, også her pære og pæreis. Banantwist på ettersmaken. Vann åpner for mer eik og eikeparfyme.
Kommentar: Forsterker mitt inntrykk av Mackmyra som «skicklig» whiskyprodusent. Jeg har til gode å smake noen virkelige stjerner fra dem, men alt jeg har smakt de siste årene har vært over gjennomsnittet gode drikkewhiskyer, ting jeg gjerne kunne kjøpt en flaske av ved passende anledning, men ikke helt bra nok til at jeg «løper og kjøper». Hva de drev med med Preludium vet jeg ikke, siden de tre eller fire jeg smakte fra den serien var helt udrikkelige, men nå har de tydeligvis fått orden på sakene.
18 måneder gammel whisky laget av blå mais.
Nese: Vanilje, smørbukk, honning, melkesjokolade. Med vann lukter den Crunchie Bar.
Smak: Sherry-aktig brent smak, eik, bikake, Crunchie Bar. Med vann får jeg brent sukker og et hint av lakris.
Kommentar: Dette må være noe av det beste maisbrennevinet jeg har smakt, men det er fortsatt ikke helt godt nok til å frelse meg, jeg klarer meg uten en dram til (men hadde ikke takket nei om noen bød i festlig lag, det er ikke udrikkelig).