Bunnahabhain 24 år 1988 Signatory Cask Strength 55,9 %

Fra en eks-sherry butt #2800. Drukket på Casc i Aberdeen.

Nese: Mye sprit, sjokoladedekte kirsebær. Med vann får jeg appelsinmarmelade.

Smak: Mye sprit, eik og mørk sjokolade. Vann åpner for ingefærkrydret appelsinmarmelade.

Kommentar: Det er noe røykaktig på både smak og lukt – tørt askeaktig – jeg lurer på om det er eika som gjør det eller om spriten faktisk er røyka. Veldig god, men verdt prisen (GBP 13.10 for en dram)? Vel, med tanke på hva Bunna gjør med NAS for tiden… neppe.

Highland Park 12 år 43 % ganger tre

Jeg mistenkte nok at den gamle HP’en jeg smakte sist hadde stått for lenge med for mye eksponering mot luft. Dessuten oppdaget jeg når jeg skulle begynne å lete etter detaljer om den nye at den uåpna flaska jeg hadde oppdaget i eget skap ikke var ny tapning, men forrige utgave (altså, det burde jeg jo ha visst fra flaskedesignen, men det klikket ikke). Etter en liten prat med Morten ofret han derfor enda en 3 cl av sin gammel-gamle HP 12 for at jeg skulle få tatt en ny runde. Det har jeg nå gjort, i to omganger. Nedenfor følger notater for alle tre, et bonusnotat for Dark Origins og en oppsummering. Puh.

Highland Park 12 år ganger tre pluss Dark Origins til høyre
Highland Park 12 år ganger tre pluss Dark Origins til høyre

Highland Park 12 år 43 % (ca. 1985-1990)

Nese: Eik, honning, hint av aske, mørk sjokolade, fyr på peisen, bivoks, timian og «krydder» generelt. Med vann kommer mer bål, urtemarinert og så grillet kjøtt, appelsinmarmelade, trekull og laubærblad.

Smak: Mørk sjokolade, tørr eik, lyng, noe krydder – mot anis og nellik, tørket frukt. Med vann kommer lakkert eik, den blir mindre søt og får skarpere krydder, syltet appelsinskall og tørkede jordbær.

Kommentar: Denne kan man snuse på (og forsåvidt drikke av) i timesvis. Best uten vann, men god samme hva. Særdeles drikkelig uten noen som helst tvil.

Highland Park 12 år 43 % (2003)

Nese: Appelsinmarmelade, møbelpolish, tørket eple, aske og bålrøyk. Med vann kommer ristet korn, bålrøyk og krydder. Etter en stund kommer vokspreg.

Smak: Brent sukker, tørt treverk, lynghonning, bål og bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og melkesjokolade.

Kommentar: Oppnår også klassifiseringen særdeles drikkelig. Helt greit at vi har nesten en hel flaske igjen.

Highland Park 12 år 43 % (2014)

Nese: Rått tre, melkesjokolade, våt lyng, vanilje, gjærdeig, støvete kanelstang. Med vann kommer vått lær, appelsinskall, litt brent gummi.

Smak: Honningglasert trekull, litt bitterhet. Med vann kommer appelsinskall og rosmarin, bål, tørt treverk, hint av lakris og mørk sjokolade.

Kommentar: Slett ikke dum, skjenk gjerne en dram til. Mangler det lille ekstra som løfter til særdeles drikkelig, men er bra standardutvalg i skapet.

Highland Park Dark Origins 46 %

Nese: Klart mer fatpreget, litt brent clutch, tørkede røde bær, timian og noe skarpere; mentol? Med vann kommer karamellpudding; fløte og vanilje.

Smak: Lett brent gummi, melkesjokolade, bål på ettersmaken. Med vann kommer appelsinskall og tørt tre.

Kommentar: Fortsatt god.

Den lovede oppsummeringen:

Jeg kan uten å nøle gjenta hovedkonklusjonen fra forrige sammenligning: Jeg blir ikke lei meg om du serverer Highland Park 12 år (samme hvilket tiår du kjøpte flasken). Den eldste er i en særklasse, den yngste virker yngst (det høres det jo ut som den burde, men siden de begge er tolv år skulle det ikke spille noen rolle hvilket tiår de var tappet). Det har nok flere årsaker, hovedårsaken er utvilsomt at jeg ikke er alene om å like maltwhisky. Markedet har nærmest eksplodert og mange destillerier som før tappet 10 % som single malt og 90 % i blends har nærmest reversert det forholdet. Det sier seg selv at når du kan plukke de 10 % beste fatene dine blir resultatet bedre enn når du bare kan «forkaste» de 10 % dårligste. Så lenge alternativet er å skru opp prisene på selv ung singlemalt til et helt idiotisk nivå må jeg vel si at jeg foretrekker status quo. Og jeg har hatt 2014-utgaven av Highland Park 12 år som reisedram i sommer. Det har fungert utmerket. Det kan til og med finne på å gjenta seg en annen sommer (eller høst, vinter og vår, for den saks skyld).

Bladnoch 6 år Lightly Peated 58,5 %

Da skulle serien være komplett. Bladnochs første tre tapninger fra Armstrong & Co: Bourbon Matured, Sherry Matured og i dag Lightly Peated.

bladnoch6peatNese: Subtil røyk, vedfyrt badstue, vanilje og vaniljekrem. Med vann blir vaniljepreget sterkere, men minner mest av alt om lett brent vaniljesaus fra pulver som har fått stå i kjelen til dagen etter og koagulere. Det er noe kunstig intenst over vaniljen.

Smak: Emmen tresmak, vanilje og vått, morkent, litt brent treverk. Mer vaniljekrem med vann, litt lett røyka vaniljekrem.

Kommentar: Fordelen med å eie sitt eget destilleri er at man kan eksperimentere villt. Ulempen er at man, med mindre man har ubegrensede midler tilgjengelig, må tappe og selge resultatet av eksperimenteringen. En total katastrofe er ikke denne tapningen, men spesielt god er den heller ikke. Smaken er ikke så verst når vannet har dempet inntrykket av morkent treverk, men «ikke så verst» er ikke bra nok, og det er ikke et snev av kompleksitet her. Det er drikkelig, men bare med et nødskrik.

Bladnoch 6 år Sherry Matured 59,6 %

Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.

bladnoch6sherry
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.

Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.

Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.

Bladnoch 8 år 55 %

Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.

bladnoch8Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.

Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.

En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.

Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:

bladnoch8himmel

Bladnoch 6 år Bourbon Matured 57,3 %

Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.

bladnoch6bourbon

Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).

Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.

Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.

Dailuaine 1973 30 år First Cask 46 %

Destillert 14. desember 1973, fat nummer 15933. First Cask er en tapningsserie fra Direct Wines Ltd.

dailuaine_firstcask

Nese: Sitron og sitrongress, stikkelsbær og eik. Med vann får jeg assosiasjoner til jasmin og litt røkelse, men det er fortsatt mye sitron.

Smak: Eik, røsslyng og litt emmen frukt. Bitrere med vann, men også mer vanilje og friskere frukt.

Kommentar: Det må jo være et bourbonfat dette her, og jeg vil tro det har vært sånn middels aktivt. Ganske god, men ikke sånn at jeg kommer til å sørge når flaska er tom, noe som sannsynligvis blir senere i kveld. Nok en slant unnagjort.

Gleaming 1973 27 år Old Malt Cask 50 %

‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.

gleaming

Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner.  Med vann kommer marsipan og gule epler.

Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.

Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.

Rosebank 1991 13 år Provenance 46 %

Destillert våren 1991, tappet våren 2004, DL ref 1223.

rosebank_provenance1991Nese: Treverk, tyttebær, maltsukkertøy. Med vann glir det over i litt jordbærsyltetøy og malten trer tydeligere frem.

Smak: Tørt treverk, lett bitterhet, fersk ved på ettersmaken. Med vann blir bitterheten mer appelsinskallaktig og jeg får litt malt i tillegg til treverket.

Kommentar: Når en flaske har vært åpen i nærmere ti år er det vel på tide å tømme den? Det sagt er det ikke noe galt med denne, den har også vært ganske full de årene den har stått åpen, så det er minimal oksidering som har skjedd. Jeg har forståelse for hvorfor denne er tappet såpass tidlig, for det har nok vært et ganske aktivt fat når man ser å hvordan treet dominerer smaken. Vel, mulig det ikke er derfor de tappet det, for de offisielle smaksnotatene nevner ikke treverk med ett ord. I alle fall, ingen dårlig dram, alt treverket til tross, den faller ned på rett side av whisky kontra flis diktomien, men noen løp og kjøp er det ikke (like greit, kanskje, om du vil smake en dram får du heller invitere deg selv hjem til oss – det er forøvrig ikke så vanskelig å få en invitasjon hit).

Arran Bourbon Cask 1996 Cask # 1038 56,1 %

Destillert 21. august 1996, tappet 26. april 2005, flaske 158 av 240.

arran_bc_1038Nese: Malt, hint av mentol og einerbær. Etter en stund i glasset dukker syrlige bringebær opp. Vann henter fram svart pepper og syrlige pærer og et hint av frukttyggegummi.

Smak: Malt, Vademecum, eikebitterhet. Vann demper Vademcumen og henter inn noe vegetalsk.

Kommentar: Jeg kan ikke huske at den hadde så mye urte- og krydderpreg før, også denne flaska har stått under halvfull en stund, men her føler jeg at det kanskje er en forbedring heller enn det motsatte. Veldig god – og spennende – lukt, litt kjedeligere på smak.