Bowmore 1999 10 år Old Malt Cask 50 %

Destillert november 1999, tappet september 2010, modnet på en refill butt, DL Ref 6526.

Nese: Lett søtlig torvrøyk, tang, lakris-hubba-bubba. Etter å ha hatt oppi vann får jeg plutselig assosiasjoner til hermetisk pære, men det forsvinner igjen og etterlater søt røyk og ikke noe særlig annet.

Smak: Torv, røyk, kjøleskapsis. Krydder, muligens karve, særlig på ettersmaken. Med vann er det fortsatt mye røyk, men nå med mer vegetalsk preg, muligens av tang. Vått treverk og litt appelsinskall gjør seg også gjeldende.

Kommentar: En helt grei dram, noe Old Malt Cask forsåvidt pleier å garantere for. Mindre spennende enn man kunne ønsket, kanskje.

 

Mackmyra Blomstertid 46,1 %

Nese: Kirsebæryogurt og litt eik. Med vann lukter det mer whisky. Eller i alle fall whiskyfat. Noe friskere treverk, muligens i retning einer, dukker opp. Vanilje gjør seg gjeldene. Men kirsebærene er fortsatt dominerende.

Smak: Ganske merkelig. Det smaker på sett og vis sherryfat – rosiner, sukater, tørket frukt generelt – men så dukker både kirsebæryogurt og bruspulver med bærsmak opp og roter til smaksbildet (uten at det nødvendigvis er negativt, altså, jeg har ikke konkludert ennå). Kryddertoner dukker opp med vann, pepper og noe i nærheten av karve. På ettersmaken finner jeg einer og mer bær.

Kommentar: En rar whisky. Det er ikke første gangen jeg sier det om en Mackmyra, og det blir neppe den siste. På sett og vis er den ganske god, men jeg tenker at den kanskje vil appelere mer til fans av whiskylikør enn singlemalt. Det er nesten så jeg føler for å helle av noen centiliter og løse opp litt sukker i dem og se hvordan det arter seg. Om jeg gjør det skal jeg rapportere tilbake. Ellers er vel konklusjonen at dette er en flaske det ikke blir noe problem å tømme, men som jeg neppe ville kjøpt en til av.

 

Lagavulin Distillers Edition 1989 43 %

«Special release lgv. 4/493», tappet 2005.

Nese: Ganske rå røyk med en binote av røkt fisk. Noe frukt ligger og lurer bak uten at jeg klarer å sette fingeren på hva slags frukt. Svidd treverk. Røyken blir litt snillere med vann, og det lukter mer bål.

Smak: Kull og kjølig torvrøyk. Ananas og umoden banan. Med vann endrer frukten karakter til mango.

Kommentar: Fyrrigere enn 87-årgangen, og en langt bedre reklame for serien. Denne hadde jeg ikke hatt problemer med å anbefale til enhver som liker torvrøyk i whiskyen sin.

Arran 1999 11 år Duncan Taylor NC2 46 %

I-siste-liten-notat for denne flaska også, men denne har ikke vært åpen så fryktelig lenge. Et år, kanskje.

Tappet i 2011.

Nese: Malt, lett eik og sitrontoner. Mer mot tropisk frukt med vann.

Smak: Malt, lett bitter eik, tropisk frukt. Ingen nevneverdig endring med vann.

Kommentar: En ukomplisert og helt grei dram. Lite spennende, men helt ok drikke.

Clynelish 15 år Adelphi for Daracha 53 %

Destillert 1997, tappet 2013, 287 flasker, cask nr, 6520.

Jeg skrev smaksnotater for denne når flaska var nyåpnet for nesten nøyaktig fire år siden, så jeg tenkte det kunne være interessant med en gjensmak nå som det kun er en dram eller to igjen. Jeg anbefaler forøvrig ikke leseren i å følge mitt eksempel og ha flasker stående åpne så lenge, i alle fall ikke når volumet luft vs whisky har blitt så stort. Denne burde vært drukket eller helt over på mindre flaske for et par år siden.

Nese: Malt. Med vann utvikler den et fruktig preg, epler kanskje?

Smak: Litt fiskeaktig til å begynne med, deretter salt og malt. Vann henter fram epler på smaken også.

Kommentar: Om det er whiskyen eller jeg som har endret seg på fire år er vanskelig å bedømme, men selv om assosiasjonene er forskjellige er konklusjonen er den samme som den gangen: Litt skuffende. Både Clynelish, Adelphi og Daracha kan så mye bedre.

Caol Ila 1978 23 år Rare Malts 61,7 %

Nest siste slant av en flaske som har vært åpen noen år, så den er godt luftet.

Nese: Tørr røyk, aske. Vann henter fram sitrus (sitron) i tillegg til røyken, som får mer torvpreg.

Smak: Røyk, lett eikepreg, hint av babyspy. Med vann blir den hakket mer kompleks, noe krydder dukker opp; muskat og svart pepper. Fortsatt (torv)røyk som hovedsmak.

Kommentar: Glatt verdt de 64 GBP vi betalte for den i 2003, men kanskje ikke de 440 Euro Whiskybase oppgir som «average value» i dag. Klassisk Caol Ila, forsåvidt, men dermed ikke videre kompleks. God, for all del. Jeg skal drikke den siste drammen med andakt.

Kilchoman 100% Islay 7th Edition 50 %

Destillert 2010, tappet 2017.

Nese: Potetkjeller, kald røyk. Med vann lukter det mer rå betong, fortsatt med kald røyk som tilbehør.

Smak: Røyk, noe litt plastaktig. Rå potet på ettersmaken. Varmere røyk med vann, noe frukt, muligens bålstekt eple, fortsatt litt plast.

Kommentar: Godt, men jeg mener tidligere årganger har vært bedre. Det er noe rått og uferdig over denne utgaven.

Lagavulin Distillers Edition 1987 43 %

«Special release lgv. 4/491», tappet 2003.

Nese: Bålrøyk, svidd fersken, kandissukker, fruktkompott. Mye det samme, bare mer dempet, med vann, røyken får riktignok et visst lakrispreg.

Smak: Kull, kjølig røykpreg, litt mint, noe frisk frukt (muligens ananas). Med vann reduseres smaken til «bare røyk».

Kommentar: Nesa dør litt med vann, og smaken blir kjedeligere, så jeg ville nok helt klart anbefalt å droppe vann i denne, noe jeg skal gjøre i aller siste dram (bottlekill på denne i kveld, men flaska har ikke vært åpen så veldig lenge selv om den ble tappet – og sikkert kjøpt – i 2003), så akkurat det bør ikke ha påvirket smaken noe særlig. Absolutt en drikkelig dram, og en av de tapningene jeg har ansett som sikkerstikk i mange år (minst 14, faktisk), men bare om man kan få den til en ok pris, for den er ikke bedre enn 16-åringen, bare litt anderledes og ca like god.

Kornog Taouarc’h Kentan 13 BC 46 %

Nese: Pæreis og bålrøyk, og litt urter. Med vann lukter det røyka malt, rett og slett.

Smak: Røyk i form av trekull. Eller kanskje helst halvveis forkullet ved. Om du hadde fiska en halvbrent vedkubbe ut av bålet, latt den kjølne og så tygget litt på den hadde det smakt omtrent som dette. Vann gjør lite med smaken.

Kommentar: Helt ok, dette. Til og med ganske godt. Foretrekker den nok uten vann, siden den bare er på 46 % er den greit drikkelig sånn, og lukta er mer spennende da.

Takk til Ragnar for smaksprøven.

 

Arran Cream Sherry Finish 56,4 %

Tappet 2 februar 2006.

Nese: Kokte kirsebær, litt rosin og byggmalt. Med vann blir rosinen mer fremtredende, men det lukter også kake. Jeg blir sittende å tenke på en skuffkake jeg fikk en gang som hadde rosiner i seg, og sukker strødd på toppen før steking. Omtrent sånn lukter det.

Smak: Svisker, maltpreg, litt lær. Alkoholprosenten er merkbar. Mer behagelig å drikke med vann. Læret utvikler seg i retning lakris, men det smaker fortsatt mye malt og tørket frukt.

Kommentar: En veldig behagelig dram. God balanse mellom sherrypreg og malt.

Takk til Stian (tror jeg) for smaksprøven.