Ben Nevis Aflodal No 1 1986 26 år 51,6 %

Destillert 5. mars 1986, modnet på eks-bourbonfat, tappet 18. oktober 2012, fat nummer 1868.

Nese: Rødkløver, vanilje, gjærbakst med melis. Enda mer blomster med vann, men av det søte, spiselige slaget. Rooibos te og malt.

Smak: Vanilin, planker, syrin. Maltpreg med vann, og papp heller enn plank.

Kommentar: Mye bedre på lukt enn smak, men i alle fall ikke udrikkelig.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Tamdhu Special Edition 13 år 55,5 %

Destillert 17. juni 2004, modnet på first fill eks-sherryfat, tappet desember 2017 for Cinderella Whisky Fair.

Nese: Vinfat, four red fruits te, sherrytoner, lett rosin, plommer. Med vann dukker det opp appelsinmarmelade og jeg kjenner faktisk maltpreg.

Smak: Som å tygge på en lakkert treplanke, ispedd alt jeg ikke liker med Lipton Four Red Fruits (kombinasjonen av bitterheten i teen og det parfymeaktige fruktpreget). Den blir om noe bitrere med vann.

Kommentar: Lovende nese, men fryktelig smak. Kroneksempel på overdrevet eikepreg.

Takk til Johnny Morten for smaksprøven.

Wemyss Hedgerow Berries Glenrothes 1996 46 %

Tappet 2016.

Nese: Litt einerbusk, litt bringebærdrops, og kanskje noe kongen av danmark. Med vann dukker et friskere fruktpreg opp, blandet med appesinsaftpulver.

Smak: Kongen av danmark, furunål og bakte plommer. Malt gjør seg gjeldende med vann. Og eik. Plommene vrir mot plomme i madeira, men kongen er fortsatt tilstede.

Kommentar: Også denne er i grunn utmerket, en innbydende Glenrothes.

Takk til Ragnar for smaksprøven.

Wemyss Tutti Frutti Zing Glentauchers 1992 46 %

Tappet 2016.

Nese: Bruspulver med eplesmak, fruktsoda. Mer mot friske epler og druer med vann, men fortsatt noe godteripreg.

Smak: Mye malt og maltsødme, noe gelegodteri og en viss bittertone av eik. Mer eik på ettersmaken, ispedd vanilje. Malten henger i med vann, og gjør at jeg begynner å tenke i retning eplekake.

Kommentar: Egentlig burde man smake all Wemyss blindt, for navnet har en tendens til å dytte smaksnotatene i en retning som det er fryktelig vanskelig å vite om de ville tatt ellers. Vel, dette er en utmerket whisky fra Wemyss, utpreget bourbonlagret, men med mye frukt.

Takk til Ragnar for smaksprøven.

Highland Park The Dark 52,9 %

Nese: Tydelige sherrytoner, men tilbakeholdne. Med vann mørke plommer og eik.

Smak: Brent, sherrytoner, tørket frukt og eikefat. Vann forsterker det brente, den blir bitter.

Kommentar: Helt ok uten vann (om enn litt sterk). Med vann synes jeg den blir direkte udrikkelig.

Smakt på Whisky til folket, minifestival på Kafé Larssen.

Glengoyne 15 år Distiller’s Gold 40 %

Nese: Søtt maltpreg, lynghonning, lyse karameller. Med vann dukker det opp sitron og epler, melkesjokolade og digestives.

Smak: Malt, maltstøv, en litt emmen sødme og et bittert preg, muligens av mandler. Bedre med vann, bitterheten dempes og det smaker hovedsakelig «ren malt».

Kommentar: En helt grei Travel Retail-utgave, som jeg neppe kommer til å kjøpe igjen, men man skal aldri si aldri.

Glen Elgin 1991 16 år Adelphi Selection 55,1 %

Tappet i 2007, fra fat nummer 2599.

Nese: Frukt-nøtt sjokolade. Litt plomme i Madeira, litt tørket aprikos. Med vann mer nøtter, særlig ristede hasselnøtter.

Smak: Eik, mørk sjokolade, tydelig spritpreg; jeg får litt assosiasjon til kjip likørsjokolade. Med vann får nøttene plass på smaken også, og tankene går mer til Firkløver – ikke så kjip sjokolade, akkurat.

Kommentar: Trenger vann. Nesa er veldig bra, og med vann blir smaken ganske god også. Et hyggelig bekjentskap, men jeg kommer ikke til å savne den merkverdig når den (snart) er tom.

Kilchoman Private Cask Release #169/2006 55,7 %

Det er jo hyggelig med ektemenn som kjøper andeler i Kilchomanfat og så går hen og slutter å like røyka whisky, eller hva? All the more for me, og så videre. Dette Kilchomanfatet ble fyllt med sprit destillert 26. juli 2006 og tappet på flaske 2. februar 2018 og har altså tippet elleve år, som er en anseelig alder for en Kilchoman. Fattypen var first fill eks-bourbon.

Nese: Torvrøyk, sot, rustent jern. Med vann dukker maltpreg opp, svidde kjeks og maltstøv, og frukt i form av bakte epler.

Smak: Damplokomotiv… Jern, kull, sot, røyk og til og med litt motorolje. Det er ikke store endringen med vann, men også på smaken dukker det opp noe fruktig.

Kommentar: Dette er en whisky for peat freaks, det er det ingen tvil om. Heldigvis er jeg jo det. Kilchoman på sitt beste er omtrent den ultimate whisky for meg, og dette er farlig nære. Omnomnomnom.

Zuidam Distillers Millstone Oloroso Sherry Cask 46 %

Denne ingen-alder-angitt (NAS) Millstone-tapningen var nyhet på Systembolaget 1. mars 2018. Zuidam ble grunnlagt i 1975 og produserer en lang rekke forskjellige typer sprit, alle på tradisjonelt vis. Malten som brukes til Millstone singlemalt males med vindmølle, det var dagens fun fact.

Nese: Nysprit. Innslag av fat i form av rosiner og lær. Blaff av noe jeg bare kan beskrive som «sur maltlukt», selv om det var nytt for meg alt malt kan surne. Med vann dukker det opp typiske sherryfatstoner, dessverre de negative snarere enn de positive; brent gummi og svett lær.

Smak: Rått spritpeg pakket inn i lett bitter eik og rosiner eller svisker. Med vann finner jeg brent gummi på smaken også, og det er ikke noe positivt som veier opp.

Kommentar: For meg faller denne (pladask) i klassen «for ung sprit, for mye (sherry)fatpreg». Så vidt jeg kan bedømme er det ikke nødvendigvis noe galt med destillatet, så jeg smaker gjerne noe annet fra Millstone ved en senere anledning, men denne flasken spørs det om vi må bli kvitt ved å presse en dram på alle whiskydrikkere som kommer på besøk, jeg har i alle fall ikke lyst på mer.

J. P. Wiser’s Triple Barrel 10 år 40 %

J. P. Wiser’s Triple Barrel ble lansert på Systembolaget 1. juni 2018. Wiser’s er et gammelt kanadisk whiskymerke, det ble etablert i 1857, men etter diverse sammenslåinger og overtagelser finnes ikke lenger et eget Wiser’s destilleri, spriten har siden åttitallet blitt produsert ved Hiram-Walker & Sons destilleri i Windsor, ON. I dag eies både J. P. Wiser’s og Hiram-Walker & Sons av Pernod Ricard, og akkurat denne tapningen er på PET-flaske og er tappet i Finland i følge etiketten. Ja, ja, det er vel mer miljøvennlig transportere på tankbil enn på flaske… Triple Barrel er en vatting av sprit modnet på tre typer fat (ingen overraskelser der, altså): Ny eik, eks-bourbon og eks-kanadisk whisky.

Nese: Førsteinntrykket når jeg luktet på nyåpnet flaske var søtt, nesten rom-aktig. I glasset lukter den fortsatt ganske søtt, men nå mer med fokus på vanilje, toffee og fat. Det lukter tydelig eik, og også noe tørket, søt frukt; aprikos eller noe sånt. Med vann får den litt ubestemmelig krydderpreg,

Smak: Eik. Litt bittert, en del vanilje, men mest bare treverk. Vann hjelper en smule, det dukker opp noe tørket frukt og litt krydder, men eika er fortsatt dominerende.

Kommentar: Det smaker for mye eik til at jeg blir helt overbevist, men udrikkelig er det ikke. PET-flaske kan være praktisk i mange sammenhenger når det man er ute etter er en brukswhisky (reisedram, f.eks.) og til 229 kroner er det grenser for hvor stor risiko du tar med denne, man kan gjøre dummere kjøp.