Myken destilleri

For ganske nøyaktig to uker siden var jeg på Myken for å overvære den offisielle åpningen av Myken destilleri. Det var en fantastisk opplevelse, og vi kunne konstatere at ikke bare har «Myken-gjengen» et stjernelag både internt og «med venner», men til og med værgudene heier på Myken, for maken til velkomst som vi fikk. Strålende sol fra blå-blå himmel er tross alt ikke noe man kan forvente her i landet, men det var det vi møttes av forrige tirsdag.

Det er for øvrig litt fornøyelig at værgudene også hadde en finger med i spillet tidligere i Myken destilleris historie, men da med motsatt fortegn så å si: Det var nemlig når de ble værfaste på øya at primus motor x2 Roar og Trude forelsket seg i Myken.

Jeg kom hjem etter halvannet døgn med nærmere 600 bilder og minner for livet i bagasjen, og enten dere vil eller ikke har jeg tenkt å dele noen av inntrykkene mine i tiden framover. Vi starter ganske enkelt med det aller viktigste: Omvisning på destilleriet.

myken_dest-28
Myken destilleri i solnedgang

Selv om destilleribygningen er relativt anonym til destilleribygning å være er den ikke akkurat vanskelig å finne, Myken er ikke så stort. Faktisk måles alle avstander på det lokale retningsviserskiltet i meter, og antallet bygninger er dermed begrenset. Nå har også det midlertidige skiltet til destilleriet blitt erstattet med et nytt skilt med Metric Designs flunkende flotte logodesign på, slik at det er enda enklere å lokalisere rett bygning. Huset har tidligere vært et fiskebruk, nå inneholder det Myken destilleri i første etasje og Bruket bord & bar i andre.

Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet-
Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet.

Det største spørsmålet man kan stille seg når man ser Myken og hører at de destillerer der er «Hvor får de vannet fra?» Svaret på det er avsaltingsanlegg som tar sjøvann og produserer rent og fint drikkevann fra det.

Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.
Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.

Myken destilleri er et mikrodestilleri, og det kommer det til å være i overskuelig framtid. Mange av arbeidsprosessene er uvanlig manuelle, og utstyret er heller ikke akkurat i liga med de store skotske. Meskekaret er en ombygd plastdunk med falsk bunn, gjæringskarene er gamle melketanker, som man får kjøpt for 1 krone per liter kapasitet. Som Roar sa, det er dyrere å transportere dem til Myken enn å kjøpe dem i første omgang.

Stills fra Hoga Stills i Spania.
Stills fra Hoga Stills i Spania.

Destilleripannene er nye, og i ekte kobber, men av en litt annen fasong enn de løkformede skotske. Det har ganske enkelt med en kombinasjon av pris og leveringstid å gjøre. Ikke bare ville nye stills fra Forsyth’s i Skottland kostet fem ganger å mye, de hadde også en leveringstid på et par år. For vordende destillatører ivrige på å komme i gang var derfor valget enkelt, når spanske Hoga Stills Co kunne levere i løpet av noen få måneder. Pannene fyres med gass, faktisk med gassdrevne paella-brennere, også de kjøpt fra Spania.

Den første spriten på Myken ble destillert i desember 2014, og nå i 2015 har de holdt på jevnt og trutt og ligger an til en årsproduksjon på 5.000 liter. Med det nåværende utstyret vil maksimal kapasitet være 15.000 liter, noe de ønsker å bygge seg gradvis opp til. I tillegg vurderes det forløpende å investere i ett sett stills til, noe som vil doble den mulige kapasiteten.

Mykens svar på "spirit safe".
Mykens svar på «spirit safe».

Tross de manuelle prosessene (og tekniske utfordringene) er metoden for å produsere 100 % tradisjonelt skotsk. Malten har de så langt kjøpt fra Weyermann i Tyskland, og inntil for to måneder siden ble de 125 kiloene Myken bruker per batch malt på en mølle av «hjemmebryggervarianten», riktignok drevet med drill snarere enn med håndkraft. Nå er en litt mer industriell mølle på plass. Deretter meskes det altså i et meskekar av plast. Det produseres ca 700 liter vørter per mesking, da med 500 liter vann på 64-65° og så 200 liter på 80°. Meskekaret løftes med gaffeltruck bort til gjæringstankene slik at vørteren kan renne rett i dem (inntil for to måneder siden ble vørteren båret i tilitersbøtter for hånd bort til gjæringskarene).

Meskekaret på Myken.
Meskekaret på Myken.

Gjæren er tørrgjær beregnet på destillering og ølet får gjære ut lenge og vel, i snitt 3-4 døgn, men av og til over en uke om det er mest praktisk, ølet havner på omtrent 7 %.

myken_dest-10

700 liter kjøres gjennom den første pannen, washstillen, og ut kommer rundt 200 liter «lågvin» på 24 prosent. Man samler opp to runder fra washstillen i lågvinstanken før man kjører neste steg.

Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?
Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?

400 liter lågvin destilleres altså i spiritstillen og hodet, hjertet og halen samles i metalbøtter og helles, særdeles manuelt, i rett oppsamlingskar. Hjertet får renne i ca 15 minutter. Roar fortalte at trinnene opp til Mykens «spirit receiver» delvis fylte funksjonen «tid til å tenke seg om», for om man heller feil bøtte opp i karet er selvsagt hele batchen ødelagt. Jo, den KAN redestilleres, men vil jo da bli trippeldestillert, og en helt annen sprit enn resten av produksjonen. Ingen har så langt helt feil, heldigvis. Etter en slik runde sitter de igjen med omtrent 100 liter nysprit (og det er altså fra to runder mesk+washstill).

Eksperimenteringsfat på 5-10 liter.
Eksperimenteringsfat på 5-10 liter.

Når de så har samlet nok nysprit fylles den over på fat. Til egen eksperimentering har de noen minifat på 5-10 liter av forskjellig type for å få et innblikk i hvordan spriten modnes. Om du har vært på whiskyfestival og fått Myken-sprit med farge servert er det fra ett av disse fatene. Med så små fat er det snakk om uker heller enn måneder og år før spriten er «ferdig». Det blir selvsagt ikke det samme som lagring over 10 år i normale fat, ellers hadde vel butikkhyllene vært fulle av «hurtiglagret» whisky, men gir en indikasjon på hvordan nyspritens karakter oppfører seg på forskjellige typer fat (og da snakker vi både om typen eik og om hva fatet har inneholdt før).

Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.
Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.

Ellers fylles det hovedsakelig på eks-bourbon barrels (mest Makers Mark, nå i det siste Wild Turkey), og noe på 40-liters fat ombygd fra slike barrels av Thorslund bøkkeri i Sverige. Sistnevnte fat kan du som kunde investere i og eie ditt helt eget Myken-fat, mer detaljer om det finner du på et eldre innlegg her.

Undertegnede koser litt med "eget" fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).
Undertegnede koser litt med «eget» fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).

Flere bilder fra destilleriet på Flickr:

Myken Distillery

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Mackmyra

Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:

Mackmyra2014-1Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.

Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.

Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.

Mackmyra2014-7Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…

Mackmyra2014-6Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.

Mackmyra2014-8

Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.

Mackmyra2014-22Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.

Mackmyra2014-10En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.

Mackmyra2014-12Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.

Washstill
Washstill
Spiritstill
Spiritstill

Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.

Mackmyra2014-18Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.

Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.

Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.

Mackmyra2014-24Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:

Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.

Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.

Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.

Fler bilder fra Mackmyra i galleriet under.

[Best_Wordpress_Gallery id=»7″ gal_title=»Mackmyra»]

 

Gammelstilla

Vi fortsetter berettelsen fra drikkelig.no does Sweden, etter et ganske langt opphold. Vi besøkte Gammelstilla 16. juli 2014.

Gammelstilla-1Hos Gammelstilla hadde vi en avtale med Sarah Winges (en av grunnleggerne) på ettermiddagen. Vi var på Furuvik (fornøyelsesparken/dyrehagen) først og det tok lenger tid å finne frem enn beregnet (advarsel: Google plasserer Gammestilla på feil sted, muligvis på forretningsadresse snarere enn besøksadresse) så vi var forsinket. Heldigvis var Sarah også forsinket, hun kom rett fra jobb, så vi kom omtrent samtidig.

Gammelstilla-2Først fikk vi en introduksjon til historien til bruket. Gammelstilla er en del av «järnriket» og det var smijernsproduksjon her fra midten av 1600-tallet, og stålproduksjon fra rundt 1850, men andre produsenter i området hadde bedre patenter på stål og det ble slutt på stålproduksjonen i 1914. Gammelstilla var tidlig ute med elkraftverk, kraftverket forsynte et mekanisk verksted slik at bruket hadde flere ben å stå på. Først i 1971 opphørte all aktivitet på bruket, og bygningene fikk stå og forfalle.

I 1990 fikk lokale krefter i gang stiftelsen Gammelstilla Bruk og gjennomførte renovasjon, og i dag er det blant annet kafédrift og teatervirksomhet i brukets lokaler.

Når en gjeng venner ville starte destilleri i området falt øynene deres på bruket. Først ble det prosjektert med å bruke en stor mursteinsbygning som Gusander brukspatron fikk bygd på slutten av 1800-tallet som bevis på egen storhet. Bygget er utført i egenprodusert murstein. Dessverre gikk Gusander konkurs på grunn av konkurranse fra Sandvik bruk (som hadde bedre stål), så bygget ble aldri ferdigstilt. Destillerientusiatene hadde stjerner i øynene og hele bygget planlagt før det ble klart at bygget ikke kan brukes som det er, da treverket inneholder mer bly enn det som er tillatt i et bygg som skal brukes til matvareproduksjon i dag.

Flott, men i nåværerende stand ubrukelig, bygning
Flott, men i nåværerende stand ubrukelig, bygning

Først fikk entusiasmen seg en knekk, før noen påpekte at Gammelstilla også hadde en annen bygning som ikke var i bruk, kanskje destilleriet kunne huses der? På lang sikt håpes det at mursteinshuset kan renoveres og likevel brukes, men enn så lenge er Gammelstilla vel plassert.

De kjøper urøkt malt fra Sveriges eneste malteri, Viking malt. Washen lager de med et mikrobryggeri arvet fra en av grunnleggerene, og de bruker tørrgjær i produksjonen.

Gammelstilla-10Pannene har de designet selv, og de er produsert i Sverige på Beckströms Mekaniske. Washstillen rommer 500 liter, spiritstillen 300. Den første spriten rant fra pannen i april 2012, så det er bare et par måneder til Gammelstilla kan skåle i egen whisky.

Gammelstilla-6Noen justeringer er foretatt, blant annet fikk washstillen tilført en midtdel for å gjøre den høyere i 2013. Når vi var der produserte de bare ca 50 liter i uken, det er en kjøring. De har bare kunnet kjøre enten brygging eller destillering på grunn av for dårlig kapasitet i el-nettet, men det hadde de nettopp fått fikset.

Gammelstilla-13Det var ikke så mye uutnyttet plass i destilleriet, så jeg kan se for meg at de kan få kapasitetsproblemer etterhvert, om de da ikke får orden på den andre bygningen.

I dag er det GSW som eier kraftverket, og det forsyner det nasjonale nettet, noe som sikkert ikke er negativt for økonomien.

Smaksnotater i neste innlegg.

[Best_Wordpress_Gallery id=»6″ gal_title=»Gammelstilla»]

Highland Park (The Dark Expedition – del 5)

Del 4.

Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble sidetracked av å forsøke å finne en galleriplugin som gjorde det jeg ville, dessuten skulle jo alle bildene ha en fornuftig tekst. NB: Dette innlegget forteller litt om det som er spesielt med Highland Park, men forutsetter egentlig at du allerede vet hvordan whisky lages. Vet du ikke det anbefaler jeg å lese Whiskyskolen del 4 først.

Vi ble hentet av Highland Park sin minibuss ved hotellet og kjørt opp til destilleriet. Først fikk vi se en liten film om destilleriets historie (dette er formodentlig en del av standardturen også), og så ble vi delt i to grupper for omvisning, der Martin tok den ene gruppa og Patricia viste oss andre rundt.

Halve gjengen klar til filmvisning.
Halve gjengen klar til filmvisning.

Turen startet selvsagt i malteriet. 15000 tonn bygg per år maltes på destilleriet, og det utgjør 20 % av all malten destilleriet bruker. De benytter byggtypen Concerto og byggen er «importert», det vil si fra Skottland, noe som selvsagt øker utgiftene.

Man får selvsagt teste å snu malten.
Man får selvsagt teste å snu malten.

Når malten hentes fra maltgulvet har den ca 40 % fuktighet, så tørkes den med torv i kilnen i 22 timer og deretter med ren koksvarme for å tørke ferdig. 35-50 ppm i malten etter kilning gir bare 2 ppm igjen i nyspriten.

Patricia forklarer kilningen.
Patricia forklarer kilningen.

Highland Park har 12 washbacks, noen i oregonfuru, noen i douglasgran og noen sibirlerk. Gjæringen foregår i minimum 56 timer og resulterer i et øl med 7-8 % alkohol som smaker fruktig, søtt, nøtteaktig og røykpreget.

Ølprøve hentes opp til oss.
Ølprøve hentes opp til oss.

2 washstills gir en low wine med 25 % alkohol, og i den prosessen mistes 60 % av volumet. «Smells like mushroom soup in the stillhouse», i følge Patricia. Det fikk vi ikke sjekket, for vi fikk faktisk ikke komme inn i stillhouse i det hele tatt (de jobbet der, må vite), vi måtte stå ved døren og se inn.

Nuvel. De kutter fra hodet til hjertet ved 75 % og til halen ved 63 %, det gir ca 4500 liter nysprit fra 30.000 liter øl.

Lovely stills, all in a row.
Lovely stills, all in a row.

Til gjengjeld for at vi ikke fikk komme inn i stillhouse fikk vi klatre opp på taket, og fikk en fantastisk utsikt.

På toppen av verden!
På toppen av verden!

Der fikk vi også se inne i kilnen, der malten faktisk ligger når den tørker. Og vi fikk kikke inn i den kilnen de hadde tent på til glede for oss (så vi skulle få hive torv på flammene). De hadde ikke noe korn å tørke den dagen. Men det luktet godt likevel.

Her kan du marinere i torvrøyk.
Her kan du marinere i torvrøyk.

Så klatret vi ned igjen og fikk komme inn i det aller helligste: Lageret.

IMG_2183

Rundturen ble avsluttet med en smaking ledet av Martin, der vi fikk to vikingrelaterte Highland Park tapninger (selvsagt); Leif Eriksson og Drakkar, og så Dark Origins som jo hele turen var til ære for, og så avsluttet vi med en Highland Park 21 år. Følg lenkene for smaksnotater for de tre andre, Dark Origins har jeg skrevet om før, men denne gangen noterte jeg sherry, brent gummi, svidd popcorn og appelsinskall på nesa, svidd fat, tørket frukt og vanilje på smaken, og jeg synes fortsatt den er god.

Martin og HP 21 år.
Martin og HP 21 år.

Glade og fornøyde (og slitne, vi hadde tross alt først kommet til land samme formiddag) avsluttet vi besøket på destilleriet med en tur i butikken.

Flere bilder:

Highland Park

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Del 6.

Tevsjö destilleri

Et obs: Om du skal besøke Tevsjö kan det være greit å vite at Google mener det ligger i turistinformasjonen i Järvsö. Det stemmer ikke. Google mente også at Teve kvarn ligger lenger fra Järvsö og nærmere vannet enn tilfellet er når vi var der, men nå ser det ut til å være rettet, så da går det an å sikte seg inn på det. Om du kjører fra Järvsö sørover på Turistvägen/83 skal det uansett mye til å overse destilleriet der det ligger, godt skiltet, på høyre side.

Vi ble vist rundt på Tevsjö destilleri av Jonas Larsson som er mannen bak destilleriet som er startet i forbindelse med Teve kvarn, barndomshjemmet til hans kone Anna. Jonas kan bare beskrives som «munter». Han lot til konstant å være på nippet til å bryte ut i latter, og det smittet på gruppen.

Anna er 7. generasjon som driver kverna, den har aldri vært ute av drift siden oppstarten, og har selvsagt en interessant historie i seg selv. Det eldste maskineriet er fra 1897. På det meste var det 40-50 personer ansatt ved kverna. En periode hadde de også et sagbruk tilknyttet som blant annet produserte tønnestaver som ble eksportert til England til bruk i sildetønner. Det første vannkraftverket ble installert på 20-tallet, først bare til belysning, men med utvidelse 10 år senere. Fram til 50-tallet forsynte kraftverket Järvsö med elektrisitet.

tevsjo-6

Noen av prosessene til Tevsjö var nye for meg, oppdratt som jeg er i skotsk whiskytradisjon, men siden det først og fremst er gin og annen klar sprit de produserer er det jo ikke så rart at de gjør en del ting annerledes. De skreller kornet før det males. Skallet selges som strø til lokale hønseeiere samt til Helsinge bryggeri til bruk når de brygger hveteøl.

For hver meskesats maler de ca 1 tonn mel. Mesken kokes i løpet av et døgn og på forskjellige stadier tilsettes enzymer. Sistnevnte er en slags erstatning for å malte kornet først, maltet korn produserer egne enzymer. Det gjør de først og fremst for å kunne bruke lokalt korn. Det finnes bare ett malteri i Sverige, og alternativet til generisk svensk malt derfra er malt fra ellers i Europa, ingen av delene har den rette kortreiste profilen.

De planlegger å lage Sveriges første «bourbon», altså maisbasert whiskey. I fjor (2013) var det nemlig varmt nok til at maisen som dyrkes lokalt modnet nok til å brukes. Normalt går den halvmodne maisen til dyrefor.

Tevsjø bruker destillerigjær og gjærer satsen omtrent en uke, de siste dagene for å få produksjon av melkesyre. Resultatet er ca 3500 liter «øl». De kjørte sin første destillering 12.12.2012, og har mange produkter tilgjengelig, men alt er i kategorien «krydret, ulagret brennevin». De hadde ennå ikke lagt noe sprit på fat når vi var på besøk, men «bourbonen» skal fatlagres, og de planlegger også å fatlagre noe akevitt.

Nå kokes low wines tirsdag og onsdag, to batcher hver dag, på ca 750 liter per batch. Det gir 350 liter low wines som kjøres gjennom kollonnedestillering torsdag og om igjen på fredag, da ender de opp med vodka på 96 %.

For å lage gin tar de 96 % og like deler vann gjennom potstillen, enten med krydder rett i pannen eller i en kurv i toppen (te-pose) som dampen passerer gjennom. Sistnevnte gir et lettere krydderpreg.

Tevsjö har en helhetlig miljøtenking og har blant annet varmeveksler på kjølevannet for å varme lokalene. De planlegger også å bruke noe av varmen til å varme et drivhus der de kan dyrke urter til krydringen av brennevinet. Du kan også medbringe din tomme flaske fra Tevsjö om du besøker dem, da de har panteordning. Du får 10 kroner per flaske du returnerer. De som ikke kan brukes om igjen til tapping (på grunn av skader og slikt) blir donert til en lokal glasskunstner.

tevsjo-14

Tevsjö har tre stills, en potstill, en kolonnestill med 21 plater og en med 4. På den sistnevnte kan platene skrus av og på for å få variasjon i karakteren på spriten.

På lang sikt skal de kunne produsere 12.000 liter sprit i uka. Som oppsettet er nå er de klar for 1.500, men produserer halvparten av det igjen.

Alle bordene er ute, de fleste av dem under dette kule taket hvor det også er bålplass.
Alle bordene er ute, de fleste av dem under dette kule taket hvor det også er bålplass.

Ved Tevsjö kan du også spise lunsj eller middag, og det arrangeres konserter og fester med salg av egenprodusert brennevin og lokalt øl, da de har skjenkebevilging.

Highland Park sett fra luften

Jeg holder på å gå gjennom bildene jeg tok i løpet av The Dark Expedition. Det ble noen bilder, kan du si. Så det kommer, det kommer. Men her er en liten smakebit.

Kirkwall fra luften
Kirkwall fra luften

Tatt fra flyet til Aberdeen lørdag ettermiddag.

Utsnitt av Kirkwall fra luften, med Highland Park som hovedmotiv.
Utsnitt av Kirkwall fra luften, med Highland Park som hovedmotiv.

De har et lagerhus eller to. Om du myser kan du se pagodetakene (de har to kilns) nederst til høyre i bildet bak de to lange grå bygningene (som huser maltgulvene).

Box Distillery

På vår tur rundt i Sverige hadde vi avtalt møter med de fleste av stedene vi ville besøke, men Box har omvisning to ganger om dagen i hele sommer (13 og 15), så der var det bare å møte opp. Eldstemann var forøvrig særdeles fornøyd med å bli etterlatt i butikken/kafeen med nettbrett, tilgang til wifi og hundre svenske kroner til bruk i isdisken. Ikke alle destillerier har et så barnevennlig oppholdsrom å vente i. Minstemann fikk finne seg i å sitte på pappas rygg. Dessverre fant hun seg ikke i det, så turen ble noe avkortet for Arve sin del. Noe av ulempen med å gå generell omvisning er jo at de andre besøkende ikke får like mye utbytte av turen om en hyskrikende snart-to-åring er en del av følget. Nuvel.

Box sett fra sjøsiden
Box sett fra sjøsiden

Box var godt besøkt, tross det utrolige været, så vi var 14 stykker som hørte Anders Jonasson fortelle om Box’ forhistorie. Navnet Box har en morsom historie. Destilleriet er oppkalt etter stedet det ligger, og plassen ved Ångermanälven er faktisk oppkalt etter en bedrift. Den første bedriften som utnyttet nærheten til oppsamlingsplassen for tømmeret som hvert år ble fløtt ned Ångermanälven var nemlig et sagverk som fra 1850-tallet lagde emner til trekasser for eksport til det lønnsomme engelske markedet: AB Box. Etter at sagverket brant ned i 1890 ble plassen solgt og et dampdrevet kraftverk ble bygd, bygningen som sto klar i 1912 er den som i dag huser destilleriet. Dampkraftverket ble snart utkonkurrert av vannkraft, men fram til 60-tallet var bygningen i bruk. Deretter forfalt den i tredve år før Mats de Vahl reddet den fra riving i 1991. Siden det har man lett etter en måte å skape arbeidsplasser og liv på stedet, fortrinnsvis en bedrift som ikke kan flagge ut til lavkostland når den blir en suksess, og whisky syntes å være en perfekt løsning. Mats og broren Per fikk med seg åtte andre entusiaster (blant dem guiden vår) og startet Box Distillery, og i 2010 startet destillasjonen.

Tidligere i år slapp Box sin første whisky, den treårige Pioneer, som jeg selvsagt har smakt og skrevet smaksnotater for.

Etter historieleksjonen fikk vi ta på oss skotrekk og komme inn i destillerilokalene. Vi fikk hilse på mølla (ikke en Portheus) og smake på malten. Den urøkte malten er svensk, den røkte kjøpte de før fra et belgisk malteri, nå kjøper de fra Simpsons i Skottland. Til lagring av malt har de fire siloer som hver holder 13 tonn.

Ved meskekaret fikk vi fortalt at de kjører to vann, det første på 5000 liter, det neste på 1300, som til sammen gir 6300 liter vørter. Dette tappes over i gjæringskarene der de tilsetter 5 kilo belgisk tørrgjær, som gir et fruktig, litt syrlig øl på rundt 7,5 % etter 2 døgn, men det får gjære ut i 3 døgn for på slutten dannes melkesyre som påvirker smaken positivt.

Så kjøres ølet gjennom washstillen og low wines kommer ut med en alkoholstyrke på 23 %. Deretter står spiritstillen for tur. De kutter fra hodet til hjertet etter 13 minutter for urøkt og 30 minutter for røkt, og fra hjertet til hale ved 67 % for urøkt og 60 % for røkt. Noe av det morsomste med å starte et destilleri selv må da være å finne ut av disse detaljene? Hvilken gjær, hvor lang gjæring, når skal vi kutte? I alt gir en destillasjon omtrent 320 liter, altså rundt 10 % av ølet.

Begge destillasjonspannene hos Box, washstill til høyre og spiritstill til venstre.
Begge destillasjonspannene hos Box, washstill til høyre og spiritstill til venstre.

Destilleringspannene er fra Forsyths og har vakker utsikt ut over Ångermanälven. Det kan nok bli varmt i rommet når destilleringen er i gang, men utseendemessig kan man ikke klage på arbeidsmiljøet på Box. De har separate tanker for røkt og urøkt sprit, slik at de unngår «forurensing» av den urøkte, det er nok en ganske smart løsning for et småskaladestilleri.

På en uke produserer de 5 ganger 640 liter sprit på 70 %, som vannes ned til 63 % før den fylles på fat. Årsproduksjonen er følgelig mellom 150.000 og 160.000 liter fylt på fat. Lagerhusene er ikke isolert på noen måte, så temperaturen varierer fra -30 til +30 grader gjennom året. Det lageret vi fikk se inneholder omtrent et års produksjon, i tillegg har de et større lagerhus ovenfor som skal ta omtrent seks års produksjon.

Box-relaterte artikler her på drikkelig.no.

Whiskyskolen del 4: Hvordan whisky lages, med bilder fra Bunnahabhain

Dette er en ganske teknisk leksjon, illustrert med bilder fra Bunnahabhain. Det er ingen «pensumliste» av drammer i dag, men jeg vil vel mene at en dram eller to fra Bunnahabhain til å fukte tungen med mens du leser er å anbefale.

IMG_1779For noen år siden, rundt den tiden jeg besøkte Islay – og Bunnahabhain – for første gang (i 2006), var Bunnahabhain en slags «glemt skatt». Og fortsatt er det vel slik at veldig mange enten elsker Islay på grunn av den tungt røyka stilen og derfor er lite interessert i et destilleri som hovedsakelig produserer urøyka malt eller misliker røyk og derfor ser mot andre områder i Skottland for å finne seg «sin» dram.

Det har nok også noe med at destilleriet ble lagt i møllpose på åttitallet og bare produserte sporadisk på nittitallet, og generelt fikk lite oppmerksomhet fra Edrington som eide det på den tiden. I 2003 ble Bunnahabhain kjøpt av Burns Stewart Distillers, og de har satset på destilleriet og har oppnådd at Bunnahabhain har fått mer oppmerksomhet de siste årene, ikke helt uten sammenheng med at de har tappet noen tungt røyka varianter, men også uavhengig av disse.

Spør du meg er det en oppmerksomhet whiskyen i aller høyeste grad fortjener, og jeg er gjerne med på å spre det glade budskap til enda fler.

Bunnahabhain ligger lengst nord av Islays destillerier og for å komme dit må du følge en smal, svingete vei – og være forberedt på å møte tankbiler fulle med whisky som kommer i mot. Når du endelig kommer fram belønnes du med et gjestfritt destilleri, når vi var der hadde de gratis kaffe og te i besøkssenteret, noe vi satt stor pris på.

Porten inn til selve destilleriområdet står det respekt av.
Porten inn til selve destilleriområdet står det respekt av.

Bunnahabhain ble etablert i 1881, destillering startet høsten 1882 og full produksjon kom i gang i januar 1883. Den gangen ble selvsagt alt av materialer og malt levert og whisky hentet med båt, som alle gamle destillerier på Islay har Bunnahabhain egen brygge.

Før destilleriet kan gjøre sin del av jobben må bygg maltes. Noen få destillerier gjør fortsatt dette helt eller devis selv, men de fleste bruker kommersielle malterier. Bunnahabhain får noe av sin malt fra Port Ellen Maltings og resten fra Simpsons på fastlandet.

Poenget med å malte korn er å frigjøre stivelsen i kornet og starte omdanningen av stivelse til sukker. Prinsippet er ganske enkelt: Man bløtlegger kornet og så lar man det få begynne å spire. Når spiringen så vidt har kommet i gang stopper man den ved å tørke kornet igjen. I tørkingen kan man bruke torvrøyk dersom man vil ha røykpreg på whiskyen, mengden torvrøyk, det vil si fenoler fra torvrøyken, som har satt seg i malten måles i ppm (parts per million). Siden jeg har bilder fra diverse malterier og destilleriers egne maltgulv nøyer jeg meg med denne veldig kjappe beskrivelsen nå og skriver heller en leksjon senere med alle de detaljene en ekte whiskynerd kan ønske seg.

På Bunnahabhain brukes først og fremst malt med en ppm på 1-2, men noen uker i året kjører de med 38 ppm og det er den delen av produksjonen som brukes i Toiteach og Cruach-Mhona, samt i alle de uavhengige tapningene av «Heavily Peated Bunnahabhain».

Når malten har ankommet destileriet lagres den i store siloer, kalt «malt bins». Derfra fraktes den på transportbånd til mølla.

Gammel kjenning, mølle fra Portheus.
Gammel kjenning, Portheusmølle.

I mølla males den hele malten til «grist», fullkornsmel, rett og slett. Malingsgraden er ganske viktig, for dersom det blir for grovt får man ikke ut nok sukker og blir det for fint blir «melet» til lim når du tilsetter varmt vann og tetter til meskekaret.

Fra mølla fraktes den malte malten – the grist – inn til meskekaret, som på Bunnahabhain er rustfritt stål med kobberlokk (fram til 1999 var selve karet av støpejern).

Bunnahabhains meskekar, det største på Islay.
Bunnahabhains meskekar, det største på Islay.

Mesking foregår ved at man pumper varmt vann inn sammen med gristen for å sette i gang enzymene som produserer sukker av stivelsen i kornet og for å løse opp sukkeret når det er produsert.

Meskekaret innvendig
Meskekaret innvendig

Innvendig har meskekaret rørearmer som rører det hele sammen til en slags grøt, men som også forhindrer at alt blir en eneste stor klump når vannet tappes ut gjennom det perforerte gulvet. Det vil si, det som tappes ut er selvsagt ikke vann, men vørter. De fleste destilleri kjører tre runder med varmtvann i meskingen, Bunnahabhain bruker fire. De siste to får med seg lite sukker og brukes derfor som de første to i neste mesking.

Vørteren pumpes gjennom til ‘tun room’, der seks gjæringskar venter på å få gjøre sin jobb.

Bunnahabhains washbacks av oregonfuru.
Bunnahabhains washbacks av oregonfuru.

Vørteren kjøles ned på vei til gjæringskaret for at ikke gjæren som tilsettes skaldø før den får gjort jobben sin. Gjæren spiser sukker og bæsjer ut alkohol. Det er kanskje ikke slik en kjemiker ville beskrevet det hele, men det er omtrent sant likevel.

Hos Bunnahabhain får blandingen gjære i 60-80 timer (avhenger av om det er ukedag eller helg), og resultatet er et øl med 6,5 – 8 % alkohol.Rundt 7 % er ganske gjengs i den skotske whiskybransjen. Om du er på omvisning på et destilleri er det verdt å spørre om å få smake på «washen» hvis det ikke tilbys automatisk, det verste som kan skje er at du får et «Nei» som svar og at turguiden ser på deg som om du er helt gal. Det er – i motsetning til hva en del turguider later til å tro – ikke farlig å drikke wash (med mindre du drikker mye og skal kjøre etterpå, selvsagt). Urøyka wash smaker litt som belgisk hveteøl.

Når ølet – washen – vel er klar kommer vi til moroa.

Still room på Bunnahabhain
Still room på Bunnahabhain

De aller fleste skotske maltwhiskydestillerier kjører væsken gjennom to runder med destillering. Først varmes ølet opp i en wash still, alkoholen, som har et lavere kokepunkt enn vann, fordamper først og blir fanget opp i «the lyne arm» og ført til nedkjøling for å bli til væske igjen. På dette tidspunktet kalles væsken «low wines» og har en alkoholprosent på 20-30.

Vindu i siden på wash still for å kontrollere kokenivået.
Vindu i siden på wash still for å kontrollere kokenivået.

Washstillen har vinduer i siden på halsen for at man skal kunne følge med nivået på den kokende væsken, siden det er en viss fare for at det koker over.

Low wines fylles i neste destilleringspanne som enten er kjent som «low wines still» eller «spirit still» avhengig av hvem du spør. Her varmes væsken opp igjen, alkholen fordamper igjen først og fanges opp på samme måte. Men der man fra wash still samler alt som kommer ut for å bruke det i neste runde splittes resultatet fra spiritstillen i tre:

Hodet: Det første som kommer ut er alkholsterkt og dessuten fullt av såkalte volatile alkoholer og annet vi på godt norsk kaller fusel.

Hjertet: Dette er sprit på rundt 80 prosent og ned til 50 omtrent (akkurat hvor man kutter varierer fra destilleri til destilleri) med «passe mye fusel», estere og andre stoffer som setter smak på spriten – ikke usmak.

Halen: Nå begynner alkoholstyrken å bli lav og det kommer fler avfallsstoffer.

Hodet og halen blandes og sendes inn sammen med low wines fra neste «run» for å destilleres på nytt. Hjertet samles for seg og er det som tappes på fat for å modnes til whisky.

Fasongen på destillasjonsapparatene har mye å si for hvordan spriten blir til slutt. Det er heller ikke tilfeldig at de er laget av kobber. Kobberet reagerer nemlig med dampen inne i stillen og «renser» ut avfallsstoffer fra væsken. Jo lenger dampen får sirkulere rundt inne i stillen, jo «renere» blir den. Mange destillerier har derfor diverse utvekster på halsen til stillen for å fremme slik sirkulering. En annen måte man kan påvirke karakteren til det som slipper over i det ferdige produktet er høyden på halsen.  Jo høyere hals, jo mindre fusel er en generalisering som holder nogenlunde stikk. En tredje faktor er vinkelen på lyne armen, peker den oppover må dampen klatre enda mer, peker den nedover vil alt som når toppen på stillen «ramle over» og komme ut med spriten.

Wash still til venstre, spirit still til høyre.
Wash still til venstre, spirit still til høyre.

Bunnahabhains stills er ganske enkle i fasongen, men relativt høye i forhold til bredde, noe som vil gi mer sirkulasjon enn en bred fasong. Bunnahabhain har også det «smaleste» kuttet på Islay, hjertet løper fra 72 % til 64 % og gir en ferdig nysprit på 68,5 %.

Nyspriten tappes på (i hovedsak) brukte fat og får ligge minst tre år, og som regel mye lenger.

Fat fra flere av Islays destillerier har funnet veien til lagerene på Bunnahabhain
Fat fra flere av Islays destillerier har funnet veien til lagerene på Bunnahabhain

Og etter tre år – eller 30 – har vi whisky, og DA begynner selvsagt den virkelige moroa.

Hysj! Whiskyen sover skjønnhetssøvnen sin
Hysj! Whiskyen sover skjønnhetssøvnen sin

Alle smaksnotater her på drikkelig.no for whiskyer fra Bunnahabhain skal du kunne gjenfinne under merkelappen Bunnahabhain. Det begynner å bli en del, siden Bunnahabhain er et av de destilleriene jeg gjerne prøver å få smakt tapninger fra – det smaker ofte godt, nemlig.

Et siste bilde: Når man kommer kjørende på den smale veien og nærmer seg Bunnahabhain ser man en tønne på høyre side av veien der det står «Bunnahabhain» med pil rett fram. Det er jo vel og bra og beroliger stressede whiskynerder om at man er på rett vei. Det er først når man kjører bort fra destilleriet igjen at man får «the punchline».

IMG_1781

Allt-a-Bhainne

allt-a-bhainne-9

Allt-a-Bhainne ligger ikke så langt fra Dufftown i Speyside, ved foten av Benrinnes. Destilleriet ble bygd i 1974/75 og produksjonen startet i august 1975. Arkitekturen er typisk for 70-tallet, personlig synes jeg destilleriet har et ganske kult utseende. Legg merke til pagodatakene som er rent dekorative, Allt-a-Bhainne har aldri drevet med malting og har derfor aldri hatt bruk for en kiln.

allt-a-bhainne-15

Destilleriet var først eid av Seagram, som bygde det for å sikre seg nok maltwhisky til blendserien Chivas Regal, men ble kjøpt av Pernod Ricard sammen med resten av Seagrams drikkevareportefølje. I 2002 la Pernod Ricard ned Allt-a-Bhainne, men alt i 2005 startet produksjonen igjen på grunn av økende etterspørsel etter maltwhisky til blant annet Chivas Regal.

allt-a-bhainne-8Høsten 2005 var jeg på omvisning på destilleriet under høstfestivalen i Dufftown. Allt-a-Bhainne er ikke normalt åpent for publikum, så den eneste sjansen til å få tatt seg en titt er å kjenne noen som kjenner noen eller hive seg på sjansen i forbindelse med festivaler.

allt-a-bhainne-5Som sagt er destilleriet bygd på 70-tallet, som var en periode med investeringer ellers i bransjen med oppgradering til det som den gangen var moderne teknologi. Allt-a-Bhainne er dermed bygd med «det siste» av teknologi og hele destilleriet kan opereres av en person. Omtrent på samme tid ble for eksempel Caol Ila pusset opp helt fra grunnen av med oppgradering til det samme, der gikk arbeidsstokken drastisk ned med de nye styringsmekanismene. Kontrolldesken på Allt-a-Bhainne ser enda mer ut som den er hentet fra en science fiction film enn det den på Caol Ila gjør, det har noe med fargebruken og lysene, tror jeg.

allt-a-bhainne-6Allt-a-Bhainne har åtte washbacks i rustfritt stål og en delvis åpen mashtun, der vannet holdt på å bli pumpet inn når vi var der.

allt-a-bhainne-2De har to wash stills og to spirit stills. Washstillene har ganske standard utforming, mens spiritstillsene har en ganske høy, veldig sylinderformet hals (vanligvis er veggene i halsen mer skrånende innover), med en «reflux bowl» i tillegg. Høyden og utformingen vil bidra til at spriten blir «lettere» og mer elegant (og potensielt mer kjedelig).

allt-a-bhainne-3Bortimot 100 % av Allt-a-Bhainnes produksjon går til blending, og destilleriet ligger sånn midt på skalaen hva gjelder størrelsen på produksjonen med en kapasitet på rundt 4 millioner liter i året. Eierene har aldri tappet singlemalten som kommersiell tapning. En del fat har funnet veien til uavhengige tappere, Whiskybase.com har i skrivende stund 132 tapninger registert.

Fem av disse tapningene var tema for NMWL Trondheims januarmøte.

allt-a-bhainne-11Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 12 år fatnummer 39717, 39720 og 39723
Nese: Pæreis, beveger seg mot varm, hermetisk pære med vann tilsatt.
Smak: Pæreis med kjeks. Med vann blir det mer trebitterhet. Plutselig parfyme på smaken etter en stund i glasset.
Kommentar: I kontrast med Rhosdhu, som jeg drakk rett før: Veldig god. Men det sier ikke så mye, og dette er ikke særlig spennende.

allt-a-bhainne-10Allt-a-Bhainne Connoisseurs Choice 1996-2012 46 %
Nese: Pæreis av fløteistypen.
Smak: Melonsmak, eikebitterhet.
Kommentar: Om mulig kjedeligere enn den forrige.

allt-a-bhainne-12Allt-a-Bhainne Beinn A’Cheo 1995-2012 cask 125285 55,9 %
Nese: Sitron (kunstig), appelsinfløteis.
Smak: Malt, hint av appelsin.
Kommentar: Ganske god, men enkel.

allt-a-bhainne-13Allt-a-Bhainne Old Malt Cask 13 år 1996-2010 DL Ref 6500 50 %
Fra en sherry butt.
Nese: Liiite hint av røyk? Appelsin, veldig tydelig karamell . Krydder.
Smak: Appelsinskall. Med vann får jeg mørk sjokolade.
Kommentar: Helt ok, best så langt.

allt-a-bhainne-14Allt-a-Bhainne Dun Bheagan 16 år Cask 39725 48,5 %
Nese: Støv, malt, vagt hint av røyk. Med vann sitrus og krydder.
Smak: Aske, kald stein. Får litt sitrus med vann.
Kommentar: Helt ok. Litt kjedelig, men god. Den jeg helst vil drikke mer av av kveldens fem.

Generelt må man vel si at konklusjonen var: Morsomt å ha smakt hele fem Allt-a-Bhainne, men jeg har forståelse for at den ikke tappes som singlemalt av eierene. Det er nemlig bare spennende fordi det er sjeldent, whiskyen i seg selv er kjedelig.

Klostergården og Buran whisky

Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.

NRK-teamet gjør seg klare til å intervjue Peder Andresen
NRK-teamet gjør seg klare til å intervjue Peder Andresen

Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.

Peders maltmølle
Peders maltmølle

Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.

Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).

IMG_1347
Buran whisky sin still, godt plassert på Tautra

Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.

Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.

Hysj! Sovende whisky.
Hysj! Sovende whisky.

To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.

Hjemmelagd valinch
Hjemmelagd valinch

Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.

Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…

Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas.
Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann.
Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).

Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.

Innslaget på Midtnytt kan sees på NRK nett-tv enn så lenge: NRK Midtnytt: Egenprodusert whisky