A-magasinets vinskole 27. juni: Riesling

Det er interessant å lese om hvordan Rieslingmarkedet i Norge var ødelagt av Blue Nun og hvordan det tok seg opp ved hjelp av Leitz og Cordtsen fra 2002 og utover. Selv har jeg drukket Riesling «lenge», men neppe i forkant av kurven. Selvsagt har je også drukket Blue Nun på noe tidspunkt, og ganske fort konkludert med at den var for søt. Nå snakker vi begynnelsen av nittitallet når jeg «lærte å drikke vin» på en vingård i Alsace sommeren før attenårsdagen. Søt hvitvin, må vite. Det varte heldigvis ikke så lenge.

Men tilbake til Riesling, her i Trondheim er vi så heldige å ha Calle Feght som lokal Rieslingambassadør, så akkurat på denne bølgen var jeg nok «early adopter», i alle fall har det vært en av hvitvinstypene jeg har kommet tilbake til jevnlig de siste ti årene eller deromkring.

Dagens utvalg er en Ingvild ga 6 (av 6) og en bag-in-box som fikk 4.

Keller Riesling Von der Fels Trocken

Farge: Lys strågul

Nese: Sitron og gule plommer, petroleum og stikkelsbærkart. Petroleumen utvikler seg mot skifer etter en stund i glasset.

Smak: Salt og sitron. Plommer og grapefrukt. Skifer et sted midt i munnen. Mer salt på ettersmaken.

Munnfølelse: Mineralitet, ganske fyldig og ganske intens.

Kommentar: Skal vinen smake salt? For det gjør den. Og jeg liker det. Skulle jeg utsette noe på denne er det at jeg kunne ønsket meg litt mer omph i fruktsmaken for å balansere saltet og syrligheten.

Rocky Riesling

Farge: Lys strågul, en anelse gråere enn Keller’en

Nese: Pæresaftis og gråstein. Litt Haribo aprikoser.

Smak: Pæresaftis, sitron og et hint av dill (!?) på ettersmaken.

Munnfølelse: Slankere, men relativt intens.

Kommentar: Litt mye sitron, ikke nok av andre ting til å balansere smaken. Men helt ok til BiB til 260 for 2 liter å være.

Det er klasseforskjell på disse to, men i og med at den beste koster nesten like mye per flaske som den andre koster per to liter er det nesten beroligende.

Les Fourneaux Chablis Premier Cru 2012

Farge: Lys strågul

Nese: Gule epler, petroleum, litt voks og litt nyklipt gress.

Smak: Syrlig, epler og sitron, en viss tørrhet som minner om grapefrukt, men uten bittert innslag.

Munnfølelse: Slank, men ganske intens.

Kommentar: Ikke dum. Fin til en trøndersk sommerkveld der det faktisk er sommervær. Mulig jeg burde ta den med ut på verandaen, faktisk.

A-magasinets vinskole 23. mai 2014: Helt stein

Etter mange uker med mer generelt tematiske vinspalter – noen av dem gode, for all del, slik som den om alkoholfritt i forbindelse med konfirmasjon – kom det plutselig to skikkelige vinskolespalter på løpende bånd, en om flint (vel, mineralitet) og en om chablis. Sistnevnte må jeg nok myse på bestillingsutvalget før jeg tester, men mitt lokale pol hadde to av tapningene fra flintspalten (de hadde tre, faktisk, men jeg nøyde meg med to), så i dag skal jeg drikke stein.

I forbindelse med et whiskysmaksnotat for mange år siden fikk jeg spørsmålet: «Har du faktisk smakt stein?» Spørsmålet var flåsete ment, og det egentlige svaret er selvsagt at når man skriver i et smaksnotat at noe smaker stikkelsbærbusk, for eksempel, mener man at det smaker slik stikkelsbærbusk lukter, som om du sitter med nesen langt inne i en på sensommeren mens du forsøker å finne de bærene som har gjemt seg bort. Stikkelsbærbusk har jeg hatt under «smak» i smaksnotater mange ganger, men nei, jeg har aldri smakt på en stikkelsbærbusk. Jeg mistenker faktisk at å tygge på en stikkelsbærbusk ville smakt helt annerledes enn det lukter.

Men stein? Stein har jeg smakt. Mange ganger. Det vil si, jeg har puttet stein i munnen og sugd på dem som på sukkertøy. Det er ganske mange år siden nå, jeg tror jeg fortsatt gikk i barnehagen sist jeg forsøkte, men jeg husker fortsatt smaken (godt hjulpet av hvordan stein lukter, selvsagt). Flint og skifer tror jeg kanskje ikke jeg har smakt på, det var nok helst granitt som var tilgjengelig der jeg ferdes (og de mest fristende steinene var de runde, så skifer ville nok utgå uansett).

Det er selvsagt ikke dermed sagt at jeg er bedre til å gjenkjenne mineralitet i vin enn den jevne amatør, men jeg skjønner i alle fall hva vinkjenneren mener når hen sier at vinen har et preg av skifer, eller kalk. Det er ikke mer fremmede smaker dét enn frukt. I følge Ingvild er mineralitet riktignok også «en strukturell følelse i munnen (…) I hvite viner kjennes det ofte som en saltaktig tørrhet på tungen og innsiden av kinnene.» Men jeg må innrømme at jeg har problemer med å skille «saltaktig tørrhet» fra generell tørrhet, og det er vel ikke slik at alle tørre viner er mineralske? Dagens mineralske viner skal legge grunnlag for Chablissmakingen senere, så forhåpentligvis lærer jeg noe mer om hvordan jeg skal kjenne det igjen når det dukker opp i vinen.

Jeg forsøkte meg først på dette i går kveld, men da hadde jeg hatt problemer med tett nese og nyseanfall hele dagen og ingen av vinene luktet noenting og begge smakte bare syrlig, ikke noe annet, så da måtte jeg til med Vacuvin og la dem stå til i dag. Med en god dose antihistamin innenbords har nesa berget i dag og vinen lukter faktisk noe. Men jeg tar forebehold for at nesa ikke er helt i toppform. Det forebeholdet kan jeg forøvrig ta fra april til juli, uansett, og så større deler av året ellers når jeg enten har vært borti noe jeg er allergisk mot, for eksempel støv, eller er småforkjølet, noe som skjer like ofte med meg som med de fleste småbarnsforeldre. Vel, til saken:

Kruger-Rumpf Schiefer Riesling Trocken 2013

Farge: Blek grålig strågul

Nese: Dempet, gule plommer, sitron og vag petroleum.

Smak: Syrlig, tørt eplepreg og, hm, umoden nektarin? Sitron og litt grapefrukt på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, middels intensitet.

Kommentar: Frisk og god sommervin, men jeg oppfatter den som rimelig enkel. Mineraliteten er der, men jeg må lete etter den.

Bailly Pouilly Fumé Les Vallons 2012

Farge: Lett grålig strågul

Nese: Petroleum og kalkstein. Det er frukt der også – sitron, stikkelsbærkart og grønne druer – men minerallukten er overveldende.

Smak: Lett bitre gule epler. Mango. Petroleum på ettersmaken. Etter en stund dukker plutselig stikkelsbærene (med vekt på bærene, ingen busk her) opp.

Munnfølelse: Ganske fyldig, føles på sett og vis tykk.

Kommentar: Dette var noe annet, ja. Her treffer mineraliteten midt i fleisen, i alle fall den bokstavelige «lukter og smaker som». Dette med munnfølelsen vet jeg ikke om jeg helt har teken på ennå. Jeg må nok øve mer. Å, hvilken ulykke! Uansett, denne vinen var god.

Angiolino Maule Sassaia 2009

85 % garganega, 15 % trebbiano.

biancara_flasker-2

Farge: Gyldengul

Nese: Gule epler og gule rosiner. Litt sopp og brøddeig.

Smak: Epler, nesten litt eplesideraktig. Sitron og sitronskall. Sjampinjonger.

Munnfølelse: Ganske fyldig med medium intensitet.

Kommentar: Dette var noe annet. Jeg kjenner igjen noe av syren og bitterheten fra Picoene, men her er det temmet og en del av en helhet som funker som den skal.

Angiolino Maule Pico 2011

100 % Garganega

biancara_flasker-1

Farge: Strågul, med vekt på gul.

Nese: Sitron, grønt treverk, koriander.

Smak: Rett etter åpning; sur sitron og bitterhet. Etter grundig lufting; Sitron, men mindre surt, appelsinskall, fruktreblomster og bladverk.

Munnfølelse: Slank, med medium intensitet.

Kommentar: Denne trengte å luftes, såpass at jeg lurer på om den har hatt vondt av lagringen. Den har ikke vært lagret optimalt hos oss, for varmt, først og fremst, det var nemlig ikke i utgangspunktet meningen å lagre disse, de skulle drikkes, men så har det tatt nesten ett år før jeg kom så langt… Etter lufting har den fått mer karakter og er en frisk sommervin med snert (appelsinskallbitterhet).

Angiolino Maule Pico 2010

Farge: Gyldengul.

Nese: Syrlig eple og sitron. Rundere eplelukt etter lufting.

Smak: Sitron, litt bitterhet og eple. Eplesmaken framtrer litt som eplesmaken i eplebrennevin gjør, uten det tilhørende spritpreget, sevsagt. Syrlig og lett bitter ettersmak også.

Munnfølelse: Slank, med middels intensitet.

Konklusjon: Lufting måtte til. Fra nyåpnet flaske var den hakket for sur og bitter til å forføre, men med litt tid (og oksygen) har den blitt en frisk og forfriskende sommervin. Bitterpreget er der og gjør at om du tar en slurk av denne og forventer «vanlig hvitvin» vil den ikke smake godt.

 

Angiolino Maule Sassaia 2007

Farge: Lysere gyllengul

Nese: Eplekart og appelsinskall. Gule epler etter lufting, og et lett nøttepreg.

Smak: Eplekart og appelsinskall her også, men også litt appelsin. Etter lufting er sødmen tydeligere til stede, selv om det fortsatt utvilsomt er en tørr vin. Epleskall og sitron, og appelsinskall fortsatt, særlig på ettersmaken.

Munnfølelse: Slank, relativt intens.

Kommentar: Frisk og egentlig bare rett og slett god, særlig etter lufting.

Angelino Maule So San 2010

Farge:  Mørk burgunder med et hint av lilla.

Nese: Rosmarin? Krydret ripsgele og grillet kjøtt.

Smak: Røde bær – ripsgele igjen – krydder og krydderurter.

Munnfølelse: Tydelig tørrhet over tungen og i ganen, men ikke ut i resten av munnhulen, så da kaller vi den vel slank. Derimot synes jeg den er ganske intens.

Kommentar: Veldig, veldig god. Vi besøkte La Biancara, Angelino Maules vingård, i fjor, og smakte på vinen der, men i en sånn setting er det (i alle fall for oss uerfarne) vanskelig å ikke la seg rive med og synes at ALT er AWESOME! Men jeg synes forsatt dette er godt, akkurat slik en god italiensk rødvin skal være. Så får jeg heller slenge på den vanlige «disclaimeren».

Disclaimer: Jeg øver meg på vinnotater. Ikke at jeg er proff på whisky, altså, men vin er jeg helt amatør på.

Monsoon Valley Hua Hin Hills Vineyard Colombard 2013

Bursdagsgave fra venner som av og til befinner seg på de breddegrader. Kjempeartig å få smake.

monsoon_valley

Farge: Lys strågul

Nese: Syrlig og frisk. Noe mineralitet og voks, petroleum. Hint av appelsin.

Smak: Lett syrlig, litt grapefrukt og noe mineralsk her også.

Kommentar: Førsteinntrykket var av en relativt enkel, men ren og fin hvitvin. Men etter noen flere slurker får jeg mer og mer dybde i både lukt og smak. I alle fall en ganske slank og elegant vin. Det er godt, rett og slett.