Charles Smith Kung Fu Girl Riesling 2013

Denne dukket opp på vinlotteriet forrige uke, og når jeg vant og fikk velge først var det liten tvil om hvilken flaske som skulle med meg hjem. Jeg mener: Amerikansk Riesling? Spennende!

kungfugirl

Nese: Friskt og litt skarpt av epler, sitrus og noe mineralitet ( jeg synes det lukter litt salt og bittelitt petroleum).

Smak: Grønne epler, sitron og appelsinskall.

Kommentar: Snadder. Det lille bittet av bitterhet på smaken gjør seg, for det balanserer på sett og vis syrligheten.

Skål! Del 3: Riesling

I dag er jeg forutintatt. Ikke om den enkelte vin, vel til en viss grad, men nå har jeg fått Arve til å servere dem blindt, men om druen. Jeg liker Riesling. Jeg pleier i alle fall å like Riesling. Så får vi se, da.

IMG_5073
Fasit: C B A

Vin A: Molitor Zeltinger Sonnenuhr Kabinett 2013

Nese: Gule epler og petroleum.

Smak: Sitron, litt stikkelsbær og skifer. Etter å ha smakt de andre smaker den også grapefrukt.

Munnfølelse: Slank, men rimelig intens, i alle fall er syrligheten det.

Kommentar: God, men med litt stor overvekt av sitron og syrlighet på smaken.

Vin B: Ehlen Erdener Treppchen Spätlese 2011

Nese: Det lukter rett og slett bensinstasjon. Litt stearinlys også.

Smak: Petroleum, haribo fersken og kunstig appelsinsaft (sånn lagd fra pulver).

Munnfølelse: Fyldig, men ikke veldig intens.

Kommentar: Trenger du et eksempel på hva “petroleum” i vin betyr, kjøp denne.

Vin C: Mantlerhof Wieland Riesling Reserve 2013

Nese: Mineraliteten her går mer mot plast, ellers noe fruktighet, men den er litt anonym.

Smak: Grønne epler og kunstig eplesmak,

Munnfølelse: Fyldig, det som sitter igjen ligner mye på det litt intense eplesyrlige som sitter igjen etter en skikkelig eplemost. Middels intens.

Kommentar: Nesten overdrevet eplepreg, men den er på mange måter ganske god. Jeg skal teste den til ost, tror jeg.

Det var tre veldig forskjellige viner, langt mer forskjellige enn jeg hadde ventet. I dag likte jeg nok C best, selv om jeg tror den vil tjene på å drikkes sammen med mat av noe slag. B var for intenst petroleumsaktig på nesen og for søt og kunstig fruktsmakaktig på smaken. A likte jeg i utgangspunktet, men den er hakket for syrlig/lett bitter på smaken til å være god i lengden.

Jevnt over er jeg vel litt skuffet, og det er interessant at jeg med såpass velvillig innstilling i utgangspunktet ikke fant mer å bli begeistret for. Kanskje enda rarere er det at jeg har drukket både Molitolen og Ehlenen før og likt dem bedre enn jeg gjør nå. Dagsform? Ikke helt innstilt på hvitvin? Det er mulig jeg burde hoppe fram til rødvin og så ta opp hvitvinstråden igjen litt lenger ut på sommeren?

 

Chakana Malbec 2013

Visste du at det var Verdens Mabec-dag i dag, 17. april? Ikke jeg heller, før jeg leste om det på Godt i glasset, men det slo meg som et passende utgangspunkt for fredagens vinshopping.

IMG_5260Farge: Tydelig fiolettskjær i det røde.

Nese: Blåbær og litt kirsebær, litt tørt, jordaktig preg,

Smak: Blåbær, litt mørk sjokolade og hint av lakris. Syrlig.

Munnfølelse: Tørrhet i hele munnhulen og god fyldighet.

Kommentar: En helt grei fredagsvin. Kan fort bli kjøpt igjen.

Felsina Beratdenga Chianti Classico 2012

Dagens vin ble anbefalt på iglasset som påsketips som var tilgjengelig på de fleste pol (og med mine planleggingsevner når det gjelder vinkjøp er det en fordel).

IMG_4651Farge: Dyprød med et hint av lilla.

Nese: Lær, røde bær, syre og noe krydder.

Smak: Tørre tanniner, røde bær, lær.

Munnfølelse: Tanninene dekker munnhulen, ellers er den kanskje litt lettere enn jeg egentlig kunne ønske.

Kommentar: God, men ikke helt fulltreffer for meg. Litt mye tannintørrhet i forhold til fylde og fruktighet.

COS Cerasuolo di Vittoria Classico 2012

Denne ukens vinhandel ble basert på tips fra diverse nettsteder, dagens vin er anbefalt av godt.no.

Farge: Lett lillaskjær i det dyprøde.

Nese: Rosmarin og krydret foccacia. Blåbær og bringebær.

Smak: Blåbær og krekling. Litt lakris, nærmest, på ettersmaken.

Munnfølelse: Tørrhet i hele munnhulen, både fyldig og intens.

Kommentar: Ikke dum, ikke dum. Funker fint alene, selv om godt.no anbefaler tagliatelli med steinsopp og det hadde jeg ikke takket nei til.

Skål! Del 2: Sauvignon Blanc

Del 1: Chardonnay

Planen om å få Arve til å helle opp falt i fisk i kveld, da han er på jobb. Og selv om jeg ikke akkurat skjuler for åtteåringen at jeg drikker vin synes jeg vel at å få henne til å helle opp for meg var litt i overkant å forlange. Dermed må jeg møte også sauvignon blanc med mulig forutinntatthet. På den annen side var det ikke så stor prisforskjell på dagens to viner, begge nettopp de tapningene Ingvild nevner i boka, en Sancerre – klassikeren – og en fra New Zealand – utfordreren – bare 30,90 skiller dem prismessig, og når den billigste koster 146,- blir ikke 30 kroner så viktig.

IMG_4333

Dagens to har faktisk litt forskjellig farge, Sancerren er merkbart gulere, nesten med et hint av fersken, mens den andre er klassisk hvitvinsfarget.

Fouassier Les Grand Champs Sancerre 2013

Nese: Stikkelsbærbusk. Jeg synes også det lukter rips (altså bærene, ikke busken) og dessuten sitron.

Smak: Frisk og syrlig, sitronaktig.

Munnfølelse: Det er vel mineralitet når det blir tørt på innsiden av kinnene, eller hva? I alle fall er det den effekten denne har. Middels intens, vil jeg si.

Kommentar: Joda, dette går an. Det jeg har å utsette er at jeg synes den blir for endimensjonalt syrlig på smaken. Det lukter så godt, så smaken skuffer rett og slett.

Twin Islands Sauvignon Blanc 2013

Nese: Solbærbusk og solbær.

Smak: Sitron, litt appelsinskall og solbærbusk.

Munnfølelse: Mindre tørrhetsfølelse med denne, men ganske intens er den.

Kommentar: Jeg hadde av en eller annen grunn ventet at utfordreren skulle være enklere enn klassikeren, men det synes jeg virkelig ikke den er. Det er mer dybde i smaken på denne og det er mye mer fristende å sjenke seg et glass til “for å få smakt skikkelig på den”.

Jeg er nok på gli, sauvignon blanc sjarmerer. Jeg føler likevel at det er noe som mangler, jeg tror det finnes mer der ute og at jeg ville gå glipp av noe om jeg slo meg til ro med dette. Skal vi følge datingmetaforen er det altså ikke fullklaff og jeg leter videre. Heldigvis kan man drikke flere typer vin uten å fornærme noen (så vidt jeg vet), så jeg kommer nok til å drikke sauvignon blanc igjen.

Miguel Torres Santa Digna Estelado

Nå som det er MGP-tider får jeg automatisk lyst på rosa musserende vin. Jeg har ikke nødvendigvis så lyst til å se MGP (vel, finalen skal jeg nok se), men vinene kan man jo teste likevel? Denne fikk jeg tips om på bloggen til Mona (en blogg jeg har lest jevnlig siden i fjor en gang. Jeg er nok mer interessert i vintipsene enn i kostholdsrådene hennes, men det får så være), og siden musserende chilenere var nytt for meg også slengte jeg den med når jeg først skulle bestille noe annet her i forrige uke. Den er forøvrig Fairtrade-merket, noe jeg tar som et pluss.

IMG_4332
Vi feirer våren!

Farge: Egner seg til MGP-aften; rosa med fint lite gult i seg

Nese: Friskt og syrlig, med noe krydder, kanskje kanel, og noe nesten syrin- eller jasminaktig.

Smak: Syrlig og ganske tørr, med et visst gjærpreg. Et hint av jordbærsyltetøy uten at det blir søtt.

Munnfølelse: Friskt perlende, slank og ganske lett.

Kommentar: Ingen tungvekter, akkurat, men litt annerledes, og slett ikke noe dårlig alternativ i disse MGP-tider.

Skål! Del 1: Chardonnay

Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).

Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)

Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?

Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).

Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.

IMG_4276

dA Chardonnay

Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.

Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.

Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.

Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble

Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.

Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.

Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.

Schug Carneros Chardonnay

Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.

Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.

Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.

Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.

To Chilenere

Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).

chilensk-1

Casillero del Diablo Chardonnay 2013

Farge: Blek strågul

Nese: Sitron og litt stikkelsbær.

Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.

Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.

Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.

Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.

chilensk-2

Leyda Canelo Single Vineyard 2013

Farge: Mørk burgunder mot lilla

Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.

Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.

Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.

Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.

Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.