Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Musserende variant fra Dupont, gjæret etter samme mal som Boucheen.
Nese: Tydeligere epler, litt søtlig eplelukt, faktisk.
Smak: Tørr eplesider… Grønne epler, tydelig gjærpreg, tørr munnfølelse, syrlig smak.
Kommentar: Jo, takk. Jeg skal kjøpe noen for lagring for å se hvordan de utvikler seg også.
Smakt på Vill & syrlig 2015.
Nese: Tørr eplemost.
Smak: Tørr eplemost.
Kommentar: God eplemost. Litt for lite siderpreg til å være noen vinner som sider.
Smakt på Vill & syrlig 2015.
Siste variant ut fra Maeloc for denne gang, og helt klart den jeg har høyest forhåpninger til. Så er jo den potensielle fallhøyden større.
Nese: Skikkelig eplemost, klart mindre sødme enn på Dulce’en. Tydelig gjærpreg, det lukter sider.
Smak: Knusktørr er den ikke. Det smaker rødlige epler, men med innslag av Granny Smith
Kommentar: Joda, dette går an. For min del kunne den gjerne vært langt mer ekstrem, men vi snakker i det minste skikkelig sidersmak nå. Den er kanskje litt tynn på smaken, det kan ha noe med alkoholstyrken å gjøre, men jeg kommer nok til å kjøpe fler av denne.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Nese: Det lukter pære lang vei, men pære, altså, ikke pærebrus. På nært hold kommer eple- og siderpreget og den har også noe bivoksaktig over seg.
Smak: Epler og pærer de henger på trærne og når de blir modne så faller de ned. Modne, ja, det smaker (over)modne røde epler og bartlettpærer. Og bivoks. Hvor kommer det fra, mon tro?
Kommentar: Langt mer spennende enn den jevne søte, eller halvtørre, sider tilgjengelig i norske butikkhyller, men for søt til å være noe voldsomt fristende å kjøpe mange flasker av. Likevel, som med Dulce lurer jeg på om ikke den ville være god til (salt) mat? Man har da ølpølse i hus, så en kjapp test bekrefter, at jo, det fungerer utmerket. Prøv den til spekemat, altså.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Tre nye spanske sidere dukket opp i hyllene til Gulating ølutsalg i Trondheim i dag, og da er det ikke annet å gjøre for en stakkars blogger enn å kaste seg over dem, eller hva? Først ut: Dulce. Som betyr søt. Ikke den jeg har mest forhåpninger til, med andre ord.
Nese: Søtlig eplemost, men med gjærpreg.
Smak: Søt eplemost, men umiskjennelig «ekte sider»-preg.
Kommentar: Mye bedre enn ventet. Visst er den for søt, men brus er det ikke. Vi skulle sendt en flaske av denne til alle norske og svenske produsenter som skriver «halvtørr» på flaskene/boksene og sagt: «SE. DUUUL-CEEE. Sånn smaker søt sider! Tror dere virkelig at halvtørr er riktig ord for det dere lager?» Til mat tror jeg dette kunne funke ganske bra, siden den har kraftig nok smak. Med så mye sødme… til spekemat, kanskje?
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Innholder eple, bringebær, rips, rabarbra og humle. Akk, ja. Lekkert bringebærdropsfarget er den, men hvorfor humle?
Nese: Vagt bæraktig med floralt humlepreg.
Smak: Bringebær, og bær generelt med litt bitt, går over i hjemmelagd, usukret bringebærsaft. Det er ikke noe opplagt humlepreg på denne, faktisk, men en litt ubestemmelig, vegetalsk tone over det hele, så jeg får assosiasjoner til bringebærbusk, ikke bare til bærene. Rabarbraen har nok bidratt mer til syrligheten enn til smaken ellers.
Kommentar: Nå snakker vi. Kanskje ikke noe jeg vil drikke litervis av, men dette kommer mer i klasse med en lambic med bær enn med såkalt svensk sider med bær. Og det er altså slett ikke negativt. Hvordan humla kan funke så greit på denne og så katastrofalt dårlig på pæresideren er meg uforståelig, men denne gir meg håp om at jeg også kan overbevises om at humle i sider er en god (eller i alle fall brukbar) idé.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
«Ekte pærecider med aromatisk humle» sier etiketten, og jeg kan ikke si jeg hopper i taket av forventning. Det er både pærer og epler på ingredienslisten, men pærer står først, så da kan vi kanskje anta det er det der er mest av? Uansett ikke en perry, altså. Og dessuten humle. Jeg vil gjerne overbevises, men er skeptisk.
Nese: Hadde jeg ikke visst det var humle hadde lukta forvirret meg, men jo, humle, aromatisk sådan, nesten litt tobakkspreg over den. Fruktigheten ligger under, men er vanskelig å plassere, men det nærmeste jeg kommer en konkret assosiasjon er bartlett-pærer.
Smak: Selsomt. Det starter med rund, mild og ganske søt (kanskje bakt?) pære (bartlett) og så, i det du svelger, kommer innslag av conference-pæreskall, humle og bitterhet i form av grapefruktskall.
Kommentar: Annerledes, absolutt. Og brusaktig er det vanskelig å beskylde den for å være. Men er det godt? Vel, nei, jeg synes ikke det. Nå er jo ikke jeg verdens største humlefan, så det var vel ikke noe stort sjokk, men ut over at jeg ikke helt ser poenget med humla sliter jeg litt med at smaken er så oppsplittet, det kommer liksom som et sjokk hver gang du svelger at det ikke bare er søtlig pæresaft du drikker.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Endelig fikk jeg kloa i Balholms nye butikkstyrkesidere. De ankom Gulating ølutsalg i Trondheim denne uken. Rundt om i landet skal de også være å finne på Meny, og selvsagt de andre Gulatingene, så sjekk ditt nærområde.
Jeg må riktignok innrømme at A: Jeg har begrenset med forventninger til sider i butikkstyrke, særlig i dette rusbruslandet og B: Jeg får litt vondt i hodet av særskrivingen av handverk og cider på etiketten. Jada, jeg vet det ser renere ut grafisk uten bindestrek, men jeg trenger vel ikke å like det for det?
Nese: Gjæret eplesaft og noe litt voksaktig.
Smak: Langt syrligere enn fryktet, fin og frisk eplesmak av grønne hageepler. Gjærpreget fra nesa er ikke til stede på smaken.
Kommentar: Når det står medium tørr på etiketten på svenske sidere pleier det å være lurt å vente seg Mozell. Balholm treffer derimot med sin beskrivelse, denne er ikke tørr, det ville være å overdrive, men medium tørr? Jo. Fortsatt litt for brusaktig til å bli noen umiddelbar favoritt, men til gjengjeld er det veldig god brus. Skremmende lettdrikkelig, egentlig. Det smaker kanskje mer som eplemost med Farris i enn som brus. Litt mer tørrhet og hakket mer siderpreg i motsetning til eplepreg, så hadde jeg vært happy.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Briska Äppelcider med smak av fläder og Somersby Elderflower Lime, begge på 4,5 %, head-to-head. Spenningen er til å ta og føle på.
Den mest åpenbare forskjellen er fargen, Briskaen er likblek sammenlignet med Somersbyen. På lukta er det lite som skiller, de lukter i det hele tatt ikke så mye noen av dem. Legger jeg godviljen til kan jeg kanskje kjenne et snev av hylleblomst, men det er ikke noe jeg ville bemerket om ikke jeg lette etter det. Smaksmessig er det ikke stort bedre, det smaker Mozell, med et snev av noe som sikkert skal forestille å være hylleblomst. Briskaen er hakket friskere i smaken og «vinner» helt klart testen, men ingen av dem kan karakteriseres som noe annet enn brus med alkohol.
Nese: Ganske friskt av grønne epler med litt appelsin slengt inn i miksen.
Smak: Jeg er positivt overrasket over hvor tørr den faktisk er. Det vil si, den er først og fremst syrlig, det er ingen munnsnurpende tørrhet det er snakk om. Men frisk og fin er den med smak av syrlige grønne epler, sitron og pærekart.
Kommentar: Slett ikke dum. Den syrlige friskheten passer ganske perfekt i den trønderske hetebølgen.