W1640 Viskibar, Kaunas, Litauen

Rett borti gata fra 2 1/2 Obuolio i Kaunas ligger W1640 Viskibar. Det er også en whiskybutikk i samme lokale, dvs. baren ligger i kjelleren og butikken i første etasje, men den var aldri åpen når vi gikk forbi (til tross for at åpningstidene tilsa at den skulle vært det). Nuvel, baren var i alle fall åpen denne kvelden.

Jeg gikk bort til baren for å kikke på menyen og kunne konstantere at den var ganske omfangsrik, og så kikket jeg opp og oppdaget det som ikke sto i menyen. Jeg så bare OB, men bredt utvalg fra de fleste områder, så du skal være ganske (u)heldig om du ikke finner noe nytt – eller godt. I menyen talte jeg 65 skotske single malts, 12 blends og 39 fra resten av verden, inkludert USA, Irland, Japan, Sverige og India.

Det ble to Laphroaig på meg, to jeg ikke har hatt sjansen til å smake før, en Brodir og en an Cuan.

Fyren bak baren virket kunnskapsrik. Han hadde smakt begge de jeg bestilte og kunne si noe om smak og hvilken han foretrakk på kortfattet måte og med fornuftige ord.

Mens jeg var der holdt han også på med et whiskykurs for tre menn som satt ved baren (på russisk, tror jeg, men hva vet jeg).

Musikken på anlegget var Red Hot Chilipeppers, på helt akseptabelt lydnivå. Alt i alt ikke det dummeste stedet å tilbringe en kveld om det er whisky du er ute etter.

2 1/2 Obuolio, Kaunas, Litauen

Etter å ha bestemt reiserute og overnattingsplasser for Tour de Baltics begynte vi selvsagt å Google aktuelle «severdigheter». «Cider Kaunas» ga resultat i form av (sponsede) TripAdvisor-treff for 2 1/2 Obuolio, noe så sjeldent som en siderbar!

Lokalet er i kjelleren (under en pizza-resturant, om du skulle være sulten), og er relativt lite. Kombinert med ganske lav takhøyde mistenker jeg at det fort kan bli klaustrofobisk om det er fullt, men når jeg kom var det ganske folketomt med unntak at to personer som satt ved baren.

På fat hadde de en fra Hogans som jeg ikke hadde smakt før, pluss Strongbow, Westons, Westons Caple Road, Stowford Press og lokalt øl. Fem sider på fat er ikke til å kimse av, men i tillegg har de et bredt utvalg på flaske, og med litt andre sjenkeregler enn her hjemme kan du kjøpe flaskene for å ta med hjem. Noe jeg selvsagt gjorde, det ble fire fra Gwatkin og et par andre. Jeg fikk riktignok litt hakeslepp når jeg ble spurt om jeg vill ha dem åpnet eller ikke (altså etter at jeg hadde spurt om det var mulig å kjøpe «takeaway»). Særlig siden å drikke på offentlig sted ikke er lov i Litauen heller.

Relativt enkle åpningstider å forholde seg til.

På stedet valgte jeg først Hogans Wild Elder og når jeg hadde satt meg til med den kom bartenderen med en brødform full av popcorn fra popcornmaskina som sto på baren. Det samme skjedde med Arve kvelden etter, så det er tydeligvis standard service. Jeg måtte nesten teste Caple Road også før jeg gikk videre.

2 1/2 Obuolio er regnet som en sportsbar, og sport viste de. Det var basket på skjermene når jeg kom (det er visst stort i Litauen), men ingen lyd, så det var overhodet ikke plagsomt. På høytalerne var det i stedet helt ok rock, jeg kjente først ikke igjen noe av det før Black Magic Woman kom på og deretter Claptons Wonderful Tonight, inntil da hadde det hørtes ut som om alt var samme band for meg, men det var det opplagt ikke. Uansett gir det vel i alle fall litt indikasjon på musikktypen.

Kort oppsummert var dette et helt ok sted å drikke sider, og har du ikke tid til å sitte: Kjøp takeaway.

Pub-til-pub: Trondheim – Østbyen rundt

En lørdag mot slutten av juni passet det plutselig med en pubcrawl igjen, og nå fant jeg ut at jeg endelig skulle gjøre alvor av planen som har ligget på vent i snart ett år: Østbyen rundt. Den opprinnelige planen innbefattet Dahls, Mellomveien, Ramp og Ladejarlen. Siden den gang har Kudos kommet til, og måtte selvsagt plottes inn. Da været viste seg å bli mindre ille enn ventet slo jeg til med Ladekaia også.

Jeg skulle innom SmallBricks for å hente noe Lego, og siden de stengte tre var det et greit tidspunkt å starte runden på. Jeg gikk derfor fra Dahls-området til Ladekaia som første etappe.

På Ladekaia har de seks øl på kran, Dahlspils, Kronenburg 1664 Blanc, San Miguel og tre fra Røros, som jeg antar varierer noe. Denne dagen var det Kølfogden, Nidaros Simcoe og Nidaros Blond på kranene, og siden jeg ikke hadde smakt noen av dem før tok jeg like gjerne en av hver.

I tillegg passet det med en matbit, så jeg bestilte spekesnacks, brød og aioli.

Når maten kom måtte jeg flire, for spekesnacksen ble servert på en pall. Ok, det passer forsåvidt til imaget til Ladekaia, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke på We want plates mens jeg spiste. Maten var ellers utmerket, og de får plusspoeng for å ha delt spekeskinka i passe store fingermatbiter.

Er du mer i humør til «ordentlig mat» snarere enn snacks har Ladekaia selvsagt det også.

Og ølet? Røros Nidaros Simcoe luktet ganske lett humle, litt appelsinskall. Smakte av appelsinskall og bitterheten som følger med, ikke så mye annet. Konklusjonen: Kjedelig, men helt greit drikkelig. Røros Nidaros Blond luktet fint lite. Smakte søter enn IPA’en, litt bananaktig, faktisk, og litt malt. Også for så vidt helt ok, men kjedelig.

Jeg valgte å sitte innendørs, til tross for at de spilte ALT for høy musikk. I et rimelig tomt lokale (det var mye folk, men de fleste satt ute) virker det bare merkelig, og hadde jeg skulle prate med noen (eller ikke likt musikken noe videre, nå hadde jeg tilfeldigvis flaks) hadde det vært direkte plagsomt.

Etter en god hvil på Ladekaia med bok i den ene hånda og øl i den andre, var jeg klar for vandreturen tilbake til E. C. Dahls.

Går du i normalt tempo tar vel turen en drøy halvtime eller deromkring. Jeg fanget Pokemons, og testet også den nye gym raid funksjonen som nettopp var lansert, på veien, så jeg brukte litt lenger tid. Men man kan jo ikke annet enn si at som pub-til-pub-runde er en tur innom Ladekaia særdeles turistvennlig (og turist-i-egen-by-vennlig), for en tur langs Ladestien er å anbefale.

Når jeg kom fram til E. C. Dahls satt Geir og ventet på meg. Jeg hadde som vanlig slengt ut en generell invitasjon på Facebook i forkant for å høre om noen hadde lyst til å holde meg med selskap hele eller deler av runden. Jeg har slett ingen problemer med å ta en slik tur i selskap med kun meg selv og en bok, men det er jo trivelig å prate med andre mennesker av og til også.

På E. C. Dahls kan du også få deg mat, både ute i puben og inne i restaurantområdet. Jeg har spist utmerket burger der før og også fått servert diverse annen god mat der ved flere anledninger (sist en brassert oksekjake på et arrangement med jobben, som jeg forøvrig hadde tenkt å skrive noen ord om på noe tidspunkt). Maten faller vel pent inn i gastropub/moderne husmannskost-klassen.

De har en lang rekke kraner, hvorav rundt halvparten har et fast utvalg og resten varierer.

Mest fra Carlsberg/Brooklyn/Ringnes, av naturlige årsaker, men også fat fra andre håndverksbryggerier. Finner du ikke noe på kran du vil ha kan du også velge fra et anstendig flaskeutvalg.

Jeg valgte meg en Redchurch Dark Light fra kran, som var syrlig og fruktig, og god, men ikke noe wow.

Uteområdet i direkte tilknytning til puben er innhyllet i glass, så her er det mulig å nyte en «utepils» selv i typisk trøndersommer.

Fra Dahls ruslet vi bort til Ramp. Nå hadde sola funnet det for godt å titte frem, så da måtte vi nesten sette oss ute.

Er du sulten har Ramp dagens til en grei pris og ellers diverse småsnacks og smørbrød. Av øl har de 8 øl på kran, hvorav fire varierer. Denne dagen hadde de ikke noe jeg ikke har drukket før, så jeg endte med en Frydenlund Bayer.

Ramp har definitivt bydelspub-stemning, og jeg kunne utmerket ha sittet utenfor i sola i noen timer med enn god bok eller i godt selskap.

Men jeg hadde en rute å fullføre, så jeg tok med meg det gode selskapet for anledningen videre til Mellomveien. Det var jo ikke dumt, for de viste seg å ha Cuvee des Jacobins Rouge på fat, og det er ikke til å kimse av. De har ti faste kraner og fem rullerende. På dem kan du oftest finne flere fra MonkeyBrew, og når vi var der et øl lagd for Mellomveien av Klostergården. En del flasker har de også, så det er verdt å kaste et blikk på kjøleskapene.

Mellomveien er å regne som en sportsbar, og de levde opp til det ved å vise fotball på storskjerm. Hadde man vært interessert i fotballen hadde det utvilsomt vært givende, for oss som var mindre interessert var det ikke forstyrrende, og det må vel sies å være en grei kombinasjon.

Siste tilskudd i nabolaget heter Kudos. Her holdes det både quiz, konserter og kunstutstillinger, så det er verdt å følge med på nettsidene eller Facebook for å få med seg hva som skjer.

Her er ølutvalget mer begrenset, med Dahlspils på kran og 9-10 flaskeøl. Igjen valgte vi å sitte ute, siden trønderværet holdt seg på den blide siden.

Nå var det bare en pub igjen på lista. Ladejarlen hadde ikke den letteste starten, da de måtte gå utallige runder med kommunens saksbehandlere for å få endret brukstillatelse på deler av lokalene, men nå har hele lokalet vært åpent en stund. Også på Ladejarlen kan du spise deg god og mett (de har takeaway også) og bryne hjernen på quiz. Det er tre «avdelinger» om man kan si det slik, en pubdel, en mer kaféaktig del og et lokale i midten som egner seg bra til større selskaper.

Vi var mest interessert i ølutvalget og fant oss derfor plass i pub-delen, der det finnes 14 kraner på lang rekke samt et stort flaskeutvalg. Her kunne jeg nok ønsket meg en skikkelig meny. Ølmeny finnes, men den er av typen trykket en gang for alle ved oppstart og var vel utdatert etter en uke, skulle jeg tro. Kranene er bare delvis merket og flaskeølen må du studere kjøleskapene for å finne. Til gjengjeld har de velvillig personale, hun som ekspederte oss ble lykkelig når Geir lot henne finne øl til ham (og i motsetning til de fleste andre steder jeg har opplevd fant hun fire å velge mellom ut fra kriteriene i stedet for å komme med ett). Jeg gjorde meg vanskelig og ville velge selv, så jeg pekte meg ut en Hornbeer Brown Ale i kjøleskapet.

Ladejarlen fikk æren av å være siste stoppested denne kvelden, og konklusjonen må bli at en pubrunde i «østbyen» absolutt kan anbefales.

Pub-til-pub: Trondheim, take 3

(Lenke til take 1 og take 2).

Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.

Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.

På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.

Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).

Deler av tapperekka på Bror.
Deler av tapperekka på Bror.
Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».

Habitats fasade.

På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:

Portland Cider Co Strawperry 5,4 %

Nese: Lukter pære.

Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.

Kommentar: For søt og for anonym.

Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).

Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.

Diskotekets fasade.

Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.

Tekst fra doveggen: Hvordan lager man et flyvende teppe? Med avansert matte.Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:

De Molen Weer & Wind BA 12,4 %

Nese: Karamell og brent sukker

Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.

Kommentar: Litt for søt i store mengder.

Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!

Austmann Sour Bananas 6,4 %

Nese: Syrlig og grønne bananer

Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.

Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.

Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:

Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?

12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.

Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.

Pub-til-pub: Trondheim, take 2

Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.

trondheim-take2-1

Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.

Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.
Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.

Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.

trondheim-take2-3Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.

trondheim-take2-5Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.

Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).

Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.
Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.

På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.

trondheim-take2-6De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.

sot-pokemon

Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.

Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.

trondheim-take2-9Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.

trondheim-take2-10

Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.

trondheim-take2-11Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.

trondheim-take2-16
Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.

Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.

trondheim-take2-12Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.

trondheim-take2-13
Til Moskus å være er dette folketomt.

Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.

moskus2Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.

moskus5Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.

I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…

cockandballs1
2x Dahls pils

Og

cockandballs2
8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.

Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.

Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.

trondheim-take2-15

Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.

Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.

Spishyllan og Spisbryggeriet, Branäs

spishyllan-6

Branäs er et vintersportssted, og til tross for at det er spede forsøk på å få til aktivitet om sommeren er det lite som tyder på at de har noen stor suksess enn så lenge. Det er derfor ikke så overraskende at spisestedet Spishyllan har begrensede åpningstider om sommeren, i uka er de faktisk bare åpne for lunsj, fra 12 til 15, onsdag og torsdag. Vi var forberedt på det, siden Spishyllan var hele årsaken til at vi overhodet befant oss i Branäs.

Matfilosofien til Spishyllan er kortreist og skikkelig, jeg fikk en svinekotelett som smakte utmerket med et persillesmør som jeg kunne ha spist med skje. Nybakt brød i ubegrensede mengder fra «salat»-buffeten ble løsningen på smøroverskuddet. Så vidt jeg forsto var alle andre fornøyd med sin mat også.

spishyllan-5

Hovedpoenget med besøket vårt var dog selvsagt Spisbryggeriet snarere enn restauranten. Ølbryggingen kom i gang fordi en av damene bak Spishyllan skaffet seg en mann som måtte ha noe å ta seg til, og det kan jo sies at vi kan komme på dummere ting å gjøre enn å starte produksjon av eget øl. Også antall øl var mer begrenset sånn utenfor sesongen, men vi fikk smakt oss gjennom tre av deres egne. I tillegg hadde de et lite, men variert flaskeutvalg fra andre lokale bryggerier.

Spisbryggeriet KlarAle (fra fat). Mye malt på lukta, smaker friskt, med malt, sitrontoner og noe annen frisk frukt. En bra ale, fin til maten.

spishyllan-1

PyttIPAnna 6 % (fra flaske) var en helt ok IPA.

spishyllan-2

Konstapôl 2,1 % (fra flaske) var velbalansert og hadde relativt mye smak til lettøl å være. Jeg likte det såpass godt at jeg kjøpte et par flasker når jeg fant dem i butikk dagen etter.

spishyllan-7

Et besøk i Branäs anbefales dermed. Sommerstid kan man kanskje med fordel legge besøket til en helg, da Spishyllan har åpent helt til åtte om kvelden. Ellers kan besøket med fordel kombineres med en tur innom Malung (ca en times kjøretur unna), der Systembolaget har et over gjenomsnittet bra utvalg av øl.

Pub-til-pub: Åre by day

Jeg måtte selvfølgelig bestille Box The Messenger når den  ble sluppet på Systembolaget 4. desember, så nok en gang ble det harrytur på en av oss midt i julestria. Denne gangen passet det best for meg, og siden Arve ikke har hatt tid til å dra på sin tradisjonelle juleølhenting fikk jeg med lang liste over øl også. Vi har for lengst konkludert med at bil fra Trondheim til Åre i desember er en dårlig ide (ikke at det er aktuelt for meg uansett), men toget fungerer utmerket som transportmiddel. Ulempen (eller fordelen, alt ettersom man ser det) er at man får ganske mange timer i Åre. Toget kommer til Åre 10.25 og går tilbake 17.45. Noe av denne tiden går selvsagt med til å stå i kø på systemet (jeg var ikke den eneste nordmannen der, gitt), men det blir likevel noen timer å slå i hjel. Jeg fant ut at det var greit å benytte sjansen til å sjekke ut Åres serveringssteder.

aare-3

Jeg startet på Creperi & logi, Åregatan 70, åpningstider oppgitt som «11 till sänt». De serverer galettes med tilbehør – vegetar, kjøtt eller fisk – og crepes med søtt tilbehør til dessert. Jeg hadde falt for fristelsen til å spise frokost på Åre bakeri på vei mellom stasjonen og systemet (115 svenske kroner for lekker buffet, anbefales!), så jeg var ikke sulten. Jeg bestilte derfor en kaffe og et glass sider, Creperiet har nemlig spesialisert seg på franske sidere. De hadde seks forskjellige navngitt i menyen, samt «dagens sider». 3 av de seks kan kjøpes i glass, resten bare i helflaske. I tillegg har de La Ribaude, det alkoholdfrie alternativet. Jeg valgte en Dupont Pays d’Auge, som ble servert i frostet glass (som jo er langt bedre enn isbiter).

aare-1

På ølmenyen hadde de Melleruds og Wisby Hansa Pils på fat, 8 øl på flaske og en alkoholfri, de fleste ølene fra Gottland, der søsterrestauranten befinner seg.

aare-4

Det er ikke så mange av barene i Åre som har åpent på dagtid, av naturlige årsaker. Det neste stedet jeg testet ble derfor Wersen:s, som ligger ved torget og som må gå tålelig bra, de har i alle fall ligget der så lenge jeg kan huske. Det er bar og pizzarestaurant i første og restaurant i kjelleren. Jeg fant meg et vindusbord i baren og før jeg fikk tatt av jakka spurte en servitør om jeg skulle spise. «Nei, jeg skal bare ha en øl,» svarte jeg. «En öl?» sier hun og er nesten i ferd med å tappe en Carlsberg før jeg får stoppet henne. «Ikke en hvilken som helst øl,» sier jeg og bestiller en Community Beer fra Åre bryggcompagni.

aare-5

Mens jeg sitter på Wersen:s og nyter min IPA (ja, faktisk) har jeg bedre tid til å se på de utstilte flaskene og oppdager at jeg nok må ta en til før jeg går videre for på hylla står jaggu en sider fra Dupont! Utover de seks kranene med kjeeeedelig øl har de 9 flaskeøl, hvorav tre fra Åre bryggcompagni, og tre sider (selv om jeg vel knapt burde telle Somersby). Ganske bog standard spritutvalg, 7-8 skotske whiskyer, bare standardtapninger og flaskene står delvis gjemt bak hverandre så det er vanskelig å se.

Ellers, minus: Barkrakker og tilsvarende høye bord, ikke et bra sted å sitte lenge. Pluss: Stikkontakt ved bordet jeg satt ved, så jeg fikk påfyll på mobilen.

Parkvillan
Parkvillan

På vei fra Wersen:s mot stasjonen passerte jeg to steder som klart hadde vært på lista om det ikke var for at de var stengt så tidlig på dagen. Parkvillan har eget øl, og Supper har noen interessante innsjekk på Untappd, men førstnevnte åpner fem, sistnevnte vet jeg ikke når åpner, og toget hjem går 17.45.

Supper
Supper

På stasjonen finnes Lounge Bar, som har fordelen av dype lenestoler og nærhet til toget, og er dermed et greit sted å avslutte dagen. Ulempen var at det viste seg at de stengte fem, så de siste tre kvarterene ble det å henge i ventehallen, men det er mulig det var et lørdagsfenomen.

aare-10

De hadde 8 øl på flaske, men det eneste interessante var Community, som jeg jo alt hadde drukket den dagen, og på fat hadde de Norrlands Guld Lite (!). Jeg satset på kaffe. Den var god.

 

Tap East Microbrewery, Westfields, Stratford, London

IMG_0128

Tap East ligger inne på kjøpesenteret Westfields i Stratford i London. Siden britene ikke har oppdaget at det på kjøpesenter er kjekt med handlevogner som kan brukes på hele senteret kan Tap East anbefales som base, de har myke sofaer og mye spennede på kranene, både av eget øl og fra andre bryggerier.

IMG_0131

Man kan dermed med fordel bytte på å vase rundt på Westfields kjøpesenter, som er enormt og inneholder slike essensielle butikker som Lego Store, og sitte på Tap East og passe på handleposer og drikke øl.

IMG_0133Jeg smakte to av deres egne øl denne gangen.

Tap East Saaz Saison på 4,5 % luktet ikke mye, bare lett malt og humle. Smaken var maltaktig med humlebitterhet på ettersmaken. Jeg oppfattet den som litt tynn, mindre syrlig enn jeg ville ønsket og mer bitter. Jeg ville nok sagt at det minnet mer om en pale ale enn en saison, men den var i det hele tatt litt kjedelig.

Saaz saison
Saaz saison

Tap East Coffee in the Morning på 5,2 % luktet ikke uventet kaffe, og smakte også kaffe. Litt brent malt, ørlite sødme (brunt sukker), men definitivt mest kaffe. Konklusjonen min var: God kaffe, men kald.

Mens jeg satt og noterte bredte det seg plutselig en liflig maltlukt i lokalet, og når jeg så etter hadde de åpnet døren inn til brygghuset-

Brygghuset er synlig bak glassdørene, men når døren åpnes lukter det bryggeri også!
Brygghuset er synlig bak glassdørene, men når døren åpnes lukter det bryggeri også!

I tillegg til egne øl på håndpumpe har de ti kraner med gjesteøl og et anstendig flaskeutvalg. Av sider hadde de Cornish Orchard på flaske. Man kan få kjøpt pizza, blant annet, men skal man spise ville jeg nok heller anbefale å teste en av naboene, Tap East ligger nemlig i forlengelse av Westfields internasjonale food court. Vi spiste på en libanesisk restaurant sist vi var der, denne gangen var jeg ikke ute etter mat.

Flasker på utstilling, man blir jo rent patriotisk av å se Nøgne Ø i hylla.
Flasker på utstilling, man blir jo rent patriotisk av å se Nøgne Ø i hylla.

Mother Kelly’s Bar & Bottle Shop, Bethnal Green, London

Mother Kelly’s er en bar som er bygd inn i en av buene under jernbanen rett nord for Bethnal Green tube stasjon i London. I nabobuene er det flere restauranter og barer, så det er faktisk mulig å ha en liten pubcrawl fra bue til bue. Jeg var mer interessert i «Bottle Shop» biten av Mother Kelly’s ved dette besøket, men hadde gjerne satt meg ned for å teste utvalget på kran også.

IMG_9787

23 kraner bak baren skulle holde de fleste opptatt en stund. Når jeg nevnte at jeg er norsk ble personalet veldig ivrige på å fortelle meg at de akkurat hadde satt på et fat Ægir Bøyla, de hadde også en annen Ægir på fat. Langs den ene veggen sto 8-10 kjøleskap med sider og øl på flaske. Disse kan man enten kjøpe for å drikke der og da eller for å ta med seg hjem. Ett av skapene var fylt med sider, jeg kjøpte ni forskjellige og da prioriterte jeg bort de som var klassifisert som «sweet» i følge etiketten, samt den ene franske og den ene amerikanske.

My kind of shopping spree.
My kind of shopping spree.

Lokalet var ganske tomt når vi var innom, men interiøret var kult og jeg har definitivt notert meg Mother Kelly’s som et sted jeg skal besøke igjen, både for å drikke og å shoppe.

Den veggen som ikke var dekket av kjøleskap eller kraner.
Den veggen som ikke var dekket av kjøleskap eller kraner.

Det finnes en egen Mother Kelly’s Bottle Shop også, i Homerton (E9), om det skulle være mer i nabolaget for deg neste gang du er i London. Der selger de også på «growlers» fra kran.

Hadde jeg vært smartere hadde jeg selvsagt tatt bilder av ølutvalget, menyen og kjøleskapene. Som det er får dere ta mitt ord for at Mother Kelly’s er verdt et besøk.

The White Hart Brew Pub, Whitechapel, London

The White Hart er en gammel pub i Whitechapel i London. Relativt nylig har den gjennomgått totalrenovering og gjenoppstått som Brew Pub, med et 450-liters mikrobryggeri i kjelleren. Ølene heter One Mile Road snarere enn White Hart, 1 Mile Road er også adressen til puben.

IMG_9441Vi besøkte dem en søndag ettermiddag i forkant av middagsrushet, for å få spist noe mat og selvsagt teste utvalget av øl og sider. Det var kanskje litt dårlig timing, for det var mange av kranene som var ute av drift, «we have a bit of a cask disaster», fikk jeg fortalt, men spurte ikke videre om hva som var årsaken. De skulle hatt Jasper Cider på fat, men den var blant de som ikke funket, så jeg tok en One Mile Road Rye IPA fra deres eget ølutvalg i stedet.

IMG_9438

Den luktet tørr, litt støvete humle, og hadde tydelig smak av humle, også, men med såpass mye fylde fra rugen at jeg likte den ganske godt (som muligens gjør det til en dårlig IPA).

IMG_9445

Jeg spiste en helt ok Chili, dattera fikk chips og deretter dessert. Desserten så i alle fall imponerende ut, men var nok mer beregnet på voksent gourmet-publikum enn kresne åtteåringer (ikke at det er pubens feil, selvsagt). Det var hovedsakelig isen som gikk med (og så spiste jeg kirsebærene).

Dessert med sukker-bling
Dessert med sukker-bling

Før vi gikk kjøpte jeg to små glass til av mikrobryggeriets eget øl:

IMG_9449

One Mile Road Watermelon Margarita Pale på 4,3 % luktet ingenting, men smakte tydelig av vannmelon. Utover det smakte det mest bittert, og den var helt klart alt for bitter for meg, men utover det kan jeg ikke si at jeg tror konseptet er noen vinner.

One Mile Road Black Tea Lager på 4,9 % luktet også fint lite. Den smakte svart te, men også fruktkake eller muligens syltetøy og hadde rimelig mye humle til lager å være. Her savnet jeg maltdybde for å balansere teen og humla, men det var et mer lovende øl enn margaritaen.

IMG_9440

The White Hart er lisensiert for «off sales» som det heter. Det var vanlig i gamle dager, den gang barna i huset ble sendt rundt hjørnet til «the local» etter en pint til far til middag, men dabbet av når det at ti-åringer løp rundt med fulle pints i gatene ble mindre PK. I det siste har antallet puber som er lisensiert for å selge øl du skal ta med deg igjen økt, i forbindelse med håndverksølets popularitet. Siden det de hadde tilgjengelig på flaske fra One Mile Road var diverse øltyper jeg bare av og til liker og jeg ikke hadde blitt overdrevet imponert over det jeg hadde smakt så langt droppet jeg å kjøpe med meg noe.