Spiselig: Mat på Myken

Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.

mykenmat-1

Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.

mykenmat-2

Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.

mykenmat-6Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…

Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.

mykenmat-7Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.

Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).

mykenmat-8

Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?

mykenmat-10

Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».

mykenmat-11mykenmat-12

Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?

mykenmat-13mykenmat-14mykenmat-15mykenmat-16

Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.

mykenmat-17

Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.

mykenmat-18

Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).

mykenmat-19
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.

Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).

Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.

mykenmat-20For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.

Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.

Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.

 

Reisebrev fra Riga (og Pärnu)

Under ett av Norwegians mange salg slo jeg til i sommer på en reise til Riga for den nette sum av 378 kroner. 250 kroner kom i tillegg for to stykk innsjekket bagasje på returen (reisen dit skjedde med kun håndbagasje). Jeg og Fru drikkelig.no hadde vært i RIga for en del år tilbake og jeg mener å huske at ølene var gode om ikke de mest spennende, men ting skal ha skjedd der borte i mellomtiden.

På Værnes var det god tid til å sjekke ølutvalget og å fastslå av juleølet allerede var kommet i hyllene,derblandt Nøgne Ø Special Holiday Ale til 64 kroner (16 kroner under polpris). Utvalget i barene på flyplassen er like begredelig som alltid og består av Carlsberg-produkter (et hederlig unntak er Seafood-baren på Innland som fører Klostergården). Unsett er 9:30 litt i tidligste laget for øl selv om man er på øltur.

Oppe i luften kunne Norwegian by på Heineken noe jeg ikke hadde noen problemer med å takke nei til. Bok og treigt internett fikk holde. Medvind hele veien gjorde at vi landet i god tid før rute og turen gikk for å kjapt sjekke utvalget i flyplassbutikkene med tanke på handling på vei hjem. Deretter var det bare å tusle gjennom tollen og ut over den nærmeste parkeringplassen til holdeplassen for buss #22 som skulle inn til sentrum. Billett (€1.15) ble innkjøpt på automat og validert på leseren i bussen. En halvtimes tid senere sto jeg ved bussterminalen der jeg skulle ta bussen videre. Ett besøk hos matavdelingen til Stockmann for å innhandle proviant (øl og mat) hadde jeg også tid til og en flaske alkoholfri Kvass (tradisjonellt er det snakk om gjæret rugbrød) ble avnytt mens jeg ventet på bussavgang.

Fatølmenyen på Wirre
Fatølmenyen på Wirre (Bilde: Arve M Lervik)

Turen gikk med Luxexpress til Pärnu, en reise på 2,5 timer i en særkomfortabel buss (wifi, toalett, varme drikker og fastmontert nettbrett med stort utvalg i film og serier var inkludert). Pärnu er en kystby i Estland som jeg antar er svært populær sommerstid (langgrundt og lang sandstrand). På denne tiden av året er det stille. Ved ankomst var det bare å tusle bort til hotellet og jekke et par øl før utelivet i Pärnu skulle sjekkes. Ratebeer hadde blitt konsultert men det første stedet jeg passerte var ukjent for meg men navnet fristet: HOP õllekelder – men akk den var stengt på mandager (tilfeldigvis den dagen dette var). Nå på vinterstid holder stedet åpent onsdag-lørdag. Turen gikk videre til Veerev Õlu (eng: Rolling Beer) ei bule startet av en svenske som er rimelig glad i Rolling Stones. Mye trevirke og langbord i et lite lokale og sikkert en kul plass å leske strupen med noen av de makroølene de hadde når det er varmt i været. Jeg tuslet videre til den plassen i byen som skulle ha best utvalg – Wirre. Under mitt besøk telte menyen 60-70 flaskeøl, seks fatøl (engelsk, belgisk, finsk, tysk og to tsjekkere) og ni sidere. Flaskeølene kommer i stor grad fra estiske mikrobryggerier så etter en kjapp fat-IPA fra finske Sori var det her jeg havnet utover kvelden. Kom i prat med en kar i baren som viste seg å jobbe i byens ølbutikk – Õllepood Nr 2 Pärnus (Nr 1 ligger i Tallinn). Den hadde jeg tenkt å besøke neste dag men gikk vite at den hadde gått over til vintertid og hadde åpent kun i helgene. Pytt, pytt jeg fikk heller drikke det jeg kunne på Wirre. Stedet fikk etterhvert også besøk av en lettere beruset (lokal) russer som etter langt om lenge ble sendt ut (siden han ikke kunne vise gyldige betalingsmidler – han hadde bare rubler). Etter en 20 minutter kom han tilbake med Euro og spanderte likegodt en runde og pratet villt med de som kunne russisk. En liten tur innom politikk og Estlands forhold til naboen i øst kom opp når russeren etterhvert forsvant.

Dag to på tur startet med en spasertur til stranda i Pärnu som hadde fristet om temperaturen hadde vært omtrent 10 ganger høyere. For lunsj ble stedets irske bar oppsøkt og en kjip Fish & Chips avnytt sammen med et par-tre estiske makroøl før jeg ba om «arve» (estisk for regningen). Shopping ble unnagjort på CityAlko (hadde et høvelig utvalg øl og sider), dagligvarebutikken Delice (godt utvalg, med eksotiske lagere fra Russland, Hviterussland og Georgia tilstede) og i en av byens tredelte kjøpesenters (Port Artur) ostebutikker (begge hadde en håndfult med estiske mikrobrygg. Deretter var det å tusle de 50 meterene bort til bussterminalen og bussen tilbake til Riga.

Etter ankomst Riga tok det litt tid før jeg fikk rotet meg fram til hotellet at det begynte å bli sent. Ratebeer hadde igjen blitt konsultert og et par-tre plasser nær hotellet pekt ut for mat og øl. Nå viste det seg at Riga spilte kamp i den russiske ishockeyligaen denne kvelden så det første stedene var tettpakkete. Men Bruklinas Krogs & Viskija Bārs (eller Brooklyn Pub & Whiskey Room) ble redningen. Hovedsaklig makroer på fat men kjøleskapene var fulle av mikrobrygg, men fokus på den største av dem Malduguns (og nesten den eneste med noen distribusjon å snakke om).

Ene hjørnet av baren til Beerhouse #1 (Bildet hentet fra stedet nettside).
Ene hjørnet av baren til Beerhouse #1 (Bildet hentet fra stedet nettside).

Neste dag var det tid for å se seg litt rundt og orientere seg. Og hvor bedre enn å gjøre det over et glass øl eller tre. Etter en runde i gamlebyen havnet jeg på Beerhouse No.1 som man går rett forbi om man kommer inn i gamlebyen vie frihetsmonumentet. 70 fatøl (og sidere) gjør at man sitte lenge her. Prisene er greie nok, til og med for gamlebyen i Riga. For en nordmann er prisene helt overkommelige med mikrobryggede halvlitere til under 30 kroner. En sving innom gamlebyens eget mikrobryggeri, Peters Brewhouse, viste at stedet er en turistfelle med høye priser (€5 for 50cl), labert utvalgt (lager, mørk lager og amber) og kjip smak.

Brevings Bar (Bilde: Faksimile fra stedets nettside)
Brevings Bar (Bilde: Faksimile fra stedets nettside)

Aftenen ble tilbrakt på stedet S.Brevinga bārs un restorāns (eller Brevings Bar & Restaurant  som det heter på internasjonalskt). Stedet er tredelt med bar nede, restaurant oppe (mat kan også bestiles ned) og butikk i et hjørne under trappa. Whisky og øl kan kjøpes i butikken, men grunnet min tilstand når jeg forlot stedet fikk jeg ikke undersøkt butikken særlig nøye. Baren derimot ga meg minner om The Grill i Abderdeen, et langt og smalt lokale med en bardisk som går hele lengden og fabelaktige mengder whisky og øl. Her var det et 20-talls fatøl og -sidere og 4-5 A4-sider med whisky. G&MacP Miltonduff 1996 60,9% til €9.25 og G&MacP Tamdhu 30yo 43% til €13.50 var ikke å forakte (40ml er standarden i Latvia, som den er i Norge). Begynnelsen på kvelden ble litt forstyrret av et selskap med engelskmenn fra The North men bedret seg utover kvelden da et selskap med franske damer med interesse for røykwhisky entret lokalet.

Siste dag før avreise og nå skulle det shoppes. Men først måtte jeg en tur innom Latvijas Banka (sentralbanken) for å veksle inn det Latviske Lat’ene vi hadde igjen fra forrige tur. Etter å ha funnet banken ble jeg møtt av en stengt dør og en pil som pekte rundt hjørnet. Rundt hjørnet fant jeg en åpen dør og et kart som vissnok viste veien til dit hvor «Klientu kase» var flyttet. Når jeg endelig kom dit var det derimot en enkel affære å bytte de gamle sedlene mot gangbar valuta. En tidligere titt innom en av butikkene til Latvijas Balzams (de som lager den beryktede Riga Balsamen) hadde vist at de hadde en flaske Tullamore Dew Phoenix i hyllene til €45. En tapning (55%) som ble lansert i forbindelse med åpningen av de nybygde Tullamore Dew Distillery (et prosjekt som ble startet etter at Wm Grant & Sons – kjent som eiere av bl.a. Glenfiddich & Balvenie – kjøpte merkenavnet). Jeg har tidligere kjøpt den i Sverige for 499 SEK (ca. 80 SEK dyrere) og fant den svært drikkelig, og siden whiskyutvalget i butikkene i Riga var så som så ble en flaske med hjem.

Visitkortet til Beerfox
Visitkortet til Beerfox

Etter en tur innom hotellet for å lett lasten tuslet jeg bort til en butikk som lå bare kvartalet unna – Callous Alus (eller Beerfox som innehaveren kaller det). Det er en kar fra den amerikanske landsbygda som driver plassen etter å ha blitt lokket til Riga av ei lokal hulder. Han forsøker å støtte de lokale mikrobryggeriene så godt han kan mens han sper på med en hel del egenimport og litt annet smågodt. Prisene er i all hovedsak svært gode for en nordmann, men noe er faktisk dyrere. Fordelen (eller ulempen om man vil) er at man her kan få servert en øl (prisen er den samme) men du står i butikken. En drøy kasse øl tyngre og omtrent €85 fattigere gikk turen tilbake til hotellet. Mens jeg var der ble jeg også tipset om butikken som skulle vise seg å hete iDille, som lå inne på Barona Centrs (). En liten lokalmatbutikk som også hadde en rekke ufiltrerte og upasteuriserte øl og noen lokale sidere. Jammen ble det ikke med noen flasker herfra også.

Ned denne trapp og gjennom døren venter en liten ølhimmel (Bilde: Faksimile fra Google Streetview)
Ned denne trapp og gjennom døren venter en liten ølhimmel (Bilde: Faksimile fra Google Streetview)

Neste butikk var Alus Celle litt lenger borti gata. Her var det i all hovedsak importvarer som gjalt, men et ferskt lokalt mikrobryggeri var å finne i hylla med en IPA. En solid pose med øl ble fylt opp mens jeg nøt av noen av de åtte ølene som var å få på fat. Mikkeller/Three Floyds Risgoop var et av ølene som ble avsmakt til den nette pris av €3.20 (tror jeg) for 25cl. Nå var det bare å tusle tilbake til hotellet og pakke sakene så trygt og godt som mulig. Jeg hadde halvveis lovt Mike (Beerfox) å stikke innom for en avskjedsøl før jeg dro. Det ble det tid til, selv om bagasjen ikke hadde plass til mer. Håndvekten stoppen på henholdsvis 19,6 og 19,7kg.

Avreisedagen var det bare å samle seg sammen for å tusle bort til nærmeste holdeplass. Først en tur med trolleybuss ned mot sentralstasjonen og så buss #22 ut til flyplassen. Som vanlig er jeg tidlig ute og innsjekk har ikke åpnet enda. Da er det synd at det i overetasjen er en avdeling av Lido på flyplassen. De har sitt eget bryggeri ved hovedrestauranten i Riga, men baren var tom for gass da jeg skulle bestille. Heldigvis kunne man hente øl i restaurantdelen. Når innsjekk åpnet var det ikke vanskelig å se hvor flyene til Norge ble sjekket inn og etter 40 minutter fikk jeg levert min to kolli som nå veide henholdsvis 19,7 og 19,8kg. Inne i terminalen ble det handlet noen makroøl i tax-freebutikken og noen fler i turistbutikken litt lenger ned i gata. Høyere priser enn i byen og bare makroøl, men til gjengjeld får man dem med seg på flyet uten større problemer. En kjapp øl i baren ved gaten ble det også tid til før man måtte stille seg i kø igjen.

Vel hjemme i gamlelandet var det bare å trenge seg forbi de som hadde utsatt shoppingen til de kom til den dyreste butikken og ut i bagasjehallen der min to kolli ankom i tørr og trygg stand. En kjapp tur innom automaten for å overlevere noen kroner til Tollvesenet hører også med. 20 NOK per liter er ikke mye å krangle på når man kan få med seg øl man neppe får se i Norge. Et kjapp reise med Flybussen, en kort tur med linje 8 og så dagens lengste bæretur med koffertene brakte meg hjem der totalen viste seg å være såvidt over 24 liter øl og sider, 1,5 liter vin (Rīgas šampanietis) og 0,76 liter sprit (den tidligere nevnte Tullamoren og en skvett Brewdog Watt Dickie).

Till oppsummering kan det sies at Riga er et godt mål for øldrikkere, selv om ølene tilgjengelig sjelden er av de mer ekstreme variantene. Også lagerølene er høyst drikkbare og vil gi stor glede for de som foretrekker pils/lager. Siden Latvia ikke har vært belastet med den tyske renhetsloven har bryggerne fått leke litt mer og ufiltrerte øl, fruktøl eller øl med tilsetninger som honning, krydder osv. er ikke vanskelig å finne, men er samtidig innrettet på folk flest.

Tiden ble litt for kort og sammen med at det kanskje ikke var så lurt å reise på øltur til Riga like etter en heller heftig øl- og whiskyhelg i Oppdal gjorde at flere steder måtte forbigås til en senere anledning. Noen steder jeg gikk glipp av var Alus Arsenals (bar & restaurant), Bon Vivant (belgisk ølbar), Folkklubs ala Pagrabs (tradisjonell bar og restaurant, veldig frekventert av turister), Aussie Backpackers Pub (australsk pub med 14 latviske på fat og tilbyr smakspakke med 10cl av alle for €10), Miestins (fatølbutikk, drikk her eller ta med), Valdemāra Pasāža (hjemmet til mikrobryggeriet Labietis og «ambassade» for et av landets eldste mikrobryggerier Valmiermuiža), Alus muiža (nyåpnet bitte lite sted med 10 øl på fat, i all hovedsak mikro), Bierhaus (tysk type bryggeripub) og tilslutt et sted jeg oppdaget først når jeg kom hjem: Labietis atzars Centrāltirgū (utsalgs og sjenkested for Labietis inne på grønnsaksavdelingen på Sentraltorget i Rigas gamle luftskiphangarer).

The Dark Expedition – Oppsummering og giveaway

Alle innlegg om The Dark Expedition: Preamble, del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6, del 7.

Selv om jeg avbrøt reisen tidligere enn planlagt – jeg feiget ut av hjemreisen rett og slett, i den grad at jeg betalte flybilletter hjem fra Kirkwall selv for å slippe overfarten – var seilturen med Celeste en fantastisk opplevelse. Hadde jeg fått to eller tre netters søvn på Orkney hadde jeg vært klar til å mønstre på igjen, som det var er det vanskelig å angre på at jeg ga meg. (Enda mindre angret jeg når jeg fant ut at de mistet kontakten med roret på et tidspunkt på tilbaketuren.) Jeg tåler søvnmangel svært dårlig, samtidig som at jeg altså har vondt for å sove i «uvante» omgivelser. Det er en lite heldig kombinasjon. Det gjorde det ikke bedre at med ett unntak (og crewet, selvsagt) ble hele reisegruppen skiftet ut i Kirkwall. Jeg er ikke verdens mest sosiale person, og en gjeng med nye venner for livet (jo, for man får faktisk litt det forholdet til folk man har seilt over Nordsjøen med, viser det seg) føltes egentlig som om det holdt der og da. Jeg hadde ikke overskudd til å forsøke å bli kjent med en ny gjeng (sikkert trivelige) mennesker. Og skal jeg være helt ærlig må jeg vel si at jeg nok er mer av en innaskjærsseiler enn en som ønsker å krysse hav i hytt og pine, jeg liker visst bedre å lese om å seile i storm enn faktisk å gjøre det. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil hive meg på noe lignende igjen om sjansen melder seg, men da skal jeg være bedre forberedt.

Noe av det jeg ville gjort annerledes i etterpåklokskapens tegn er at jeg ville insistert på å få ankomme Göteborg søndag kveld og ikke starte turen med søvnunderskudd på grunn av tidlig fly fra Trondheim.

Jeg ville også pakket bedre. Vi fikk beskjed om å ta med oss «varme klær til å ha under offshore-klærne». Man skulle kanskje tro at voksne mennesker klarte å pakke fornuftig ut fra det, men jeg var ikke den eneste som bommet (Varme klær? Det er jo sommer!). Jeg klarte til og med å glemme ullsokker til å ha i gummistøvlene (selv om det hadde jeg tenkt å pakke) og var dermed iskald på beina mesteparten av turen. Amatørtabbe, det skal jeg ærlig innrømme. Det hjalp forøvrig ikke at offshore-klærne ikke var 100 % vanntette.

Hadde jeg vært arrangør hadde jeg sørget for å legge inn større marginer (eventuelt større fleksibilitet for returtidspunkt) slik at deltagerne hadde fått mer tid på Orkney. Ja, jeg er klar over at det ville kostet penger, men likevel. Nå hadde vi muligens spesielt uflaks med vindretning og fart, skipper Bengt forteller at på grunn av vind fra vest under hele overfarten seilte vi 200 nautiske mil mer enn om vi hadde kunnet seile rett mot målet – nesten 50 % mer enn ideell kurs.

Men trass i alt, det var en flott tur. Minner for livet, for å bruke en klisjé. Og bilder galore. Her er alle bildene fra turen samlet i ett galleri:

The Dark Expedition 2014

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Og så litt reklame. Nei, ikke for Highland Park, jeg antar faktisk at dere som leser denne bloggen har vett nok til å gjøre dere opp en egen mening om whiskyen derfra, og bilder fra destilleriet har dere allerede sett (om dere ville). Nei, derimot skal jeg reklamere litt for Celeste. Hun seiler nemlig til Skottland titt og ofte, og du kan være med, om du vil. I år (2015) seiler hun Shetland – Færøyene – Orkenøyene, en to-ukers tur som garantert byr på både seil-, natur- og pubopplevelser. Neste år kan du både velge å krysse Nordsjøen og sikte på innaskjærsseiling med mye whisky involvert om du heller vil det, for da er turen til Skottland delt opp i flere strekk, der du kan være med på ett eller flere alt ettersom du ønsker. Jeg kan vel si at jeg er litt fristet av sistnevnte selv.

Og nå er det snart slutt. Neste innlegg på bloggen blir et helt normalt smaksnotat, jeg lover. Men først det som alle har ventet på (?):

giveaway_HP-2
Giveaway!

Jeg benyttet sjansen til å handle litt i Highland Parks butikk, der jeg blant annet fant disse geniale små traktene som er gull verdt når du skal helle opp samples av whisky (vi hadde en fra før, kjøpt på Glen Ord. Nå hamstret jeg!). Dessuten hadde de lekre små notatbøker for å skrive smaksnotater i. I’m a sucker for stationary. Og glass, selvsagt, tulipanformede, men uten stett. Kule synes jeg. Nuvel. Tre pakker har jeg satt sammen, og hva må du gjøre for å vinne? Vel, minstekrav er at du skriver en kommentar på dette innlegget. I tillegg blir jeg glad og fornøyd om du følger og deler drikkelig.no på Facebook, Twitter eller Google +. Ett ekstrapoeng for å følge, ett ekstrapoeng for hver gang du deler. Skriv i kommentaren hva du har gjort så jeg finner ut hvor mange lodd du skal ha. Høres 14 dager ut som en grei frist? Vi sier det. Trekning foretas den 22. januar.

Boka er preget med HP-logo, bare s du er advart.
Boka er preget med HP-logo, bare s du er advart.
Slik ser den ut inni.
Slik ser den ut inni.

For ordens skyld, i tilfelle det skulle være uklart på noen måte: Turen ble betalt i sin helhet av Highland Park (Edrington Group), bortsett fra hjemreisen fra Kirkwall som jeg betalte selv. Det ble selvsagt aldri satt noen betingelser om at jeg måtte skrive om turen eller om whiskyen. Premiene i giveawayen har jeg betalt selv.

The Dark Expedition – del 7

Del 6.

Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.

Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.

Nå bør jeg vel være på rett vei?
Nå bør jeg vel være på rett vei?

Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.

The other distillery
The other distillery

Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)

Sorry no visitors.
Sorry no visitors.

Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.

I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.

Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.

Oppsummering.

The Dark Expedition – del 6

Del 5: Highland Park.

Etter besøket på Highland Park ble vi lastet ombord i en turistbuss og kjørt til Yesnaby, som ligger på vestkysten av Orkney Mainland, sør for Skara Brae. Området er hovedsakelig kjent for spektakulære klipper i old red sandstone, og det var de vi var kommet for å se. Selv om tiden var knapp ville arrangørene selvsagt at vi skulle se litt av Orkenøyenes natur, utenom whiskyen er jo nettopp naturen hovedattraksjonen for turister til øyene. Sånn sett kan man vel anse det som vellykket reklame, det var fler av oss som konkluderte med at man nok måtte komme tilbake til Orkenøyene og gå noen turer, for eksempel langs Yesnaby Coastal Path. Vel, dere kan jo se selv:

Yesnaby, Orkenøyene

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Del 7.

Highland Park (The Dark Expedition – del 5)

Del 4.

Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble sidetracked av å forsøke å finne en galleriplugin som gjorde det jeg ville, dessuten skulle jo alle bildene ha en fornuftig tekst. NB: Dette innlegget forteller litt om det som er spesielt med Highland Park, men forutsetter egentlig at du allerede vet hvordan whisky lages. Vet du ikke det anbefaler jeg å lese Whiskyskolen del 4 først.

Vi ble hentet av Highland Park sin minibuss ved hotellet og kjørt opp til destilleriet. Først fikk vi se en liten film om destilleriets historie (dette er formodentlig en del av standardturen også), og så ble vi delt i to grupper for omvisning, der Martin tok den ene gruppa og Patricia viste oss andre rundt.

Halve gjengen klar til filmvisning.
Halve gjengen klar til filmvisning.

Turen startet selvsagt i malteriet. 15000 tonn bygg per år maltes på destilleriet, og det utgjør 20 % av all malten destilleriet bruker. De benytter byggtypen Concerto og byggen er «importert», det vil si fra Skottland, noe som selvsagt øker utgiftene.

Man får selvsagt teste å snu malten.
Man får selvsagt teste å snu malten.

Når malten hentes fra maltgulvet har den ca 40 % fuktighet, så tørkes den med torv i kilnen i 22 timer og deretter med ren koksvarme for å tørke ferdig. 35-50 ppm i malten etter kilning gir bare 2 ppm igjen i nyspriten.

Patricia forklarer kilningen.
Patricia forklarer kilningen.

Highland Park har 12 washbacks, noen i oregonfuru, noen i douglasgran og noen sibirlerk. Gjæringen foregår i minimum 56 timer og resulterer i et øl med 7-8 % alkohol som smaker fruktig, søtt, nøtteaktig og røykpreget.

Ølprøve hentes opp til oss.
Ølprøve hentes opp til oss.

2 washstills gir en low wine med 25 % alkohol, og i den prosessen mistes 60 % av volumet. «Smells like mushroom soup in the stillhouse», i følge Patricia. Det fikk vi ikke sjekket, for vi fikk faktisk ikke komme inn i stillhouse i det hele tatt (de jobbet der, må vite), vi måtte stå ved døren og se inn.

Nuvel. De kutter fra hodet til hjertet ved 75 % og til halen ved 63 %, det gir ca 4500 liter nysprit fra 30.000 liter øl.

Lovely stills, all in a row.
Lovely stills, all in a row.

Til gjengjeld for at vi ikke fikk komme inn i stillhouse fikk vi klatre opp på taket, og fikk en fantastisk utsikt.

På toppen av verden!
På toppen av verden!

Der fikk vi også se inne i kilnen, der malten faktisk ligger når den tørker. Og vi fikk kikke inn i den kilnen de hadde tent på til glede for oss (så vi skulle få hive torv på flammene). De hadde ikke noe korn å tørke den dagen. Men det luktet godt likevel.

Her kan du marinere i torvrøyk.
Her kan du marinere i torvrøyk.

Så klatret vi ned igjen og fikk komme inn i det aller helligste: Lageret.

IMG_2183

Rundturen ble avsluttet med en smaking ledet av Martin, der vi fikk to vikingrelaterte Highland Park tapninger (selvsagt); Leif Eriksson og Drakkar, og så Dark Origins som jo hele turen var til ære for, og så avsluttet vi med en Highland Park 21 år. Følg lenkene for smaksnotater for de tre andre, Dark Origins har jeg skrevet om før, men denne gangen noterte jeg sherry, brent gummi, svidd popcorn og appelsinskall på nesa, svidd fat, tørket frukt og vanilje på smaken, og jeg synes fortsatt den er god.

Martin og HP 21 år.
Martin og HP 21 år.

Glade og fornøyde (og slitne, vi hadde tross alt først kommet til land samme formiddag) avsluttet vi besøket på destilleriet med en tur i butikken.

Flere bilder:

Highland Park

Flickr Album Gallery Powered By: WP Frank

Del 6.

The Dark Expedition – del 4

Del 3.

Kirkwall, 22. august 2014

Vi ble møtt av et filmcrew i motorbåt i innseglingen til Kirkwall og måtte selvsagt gjøre noen demonstrasjoner av våre ferdigheter for dem, ved å ta ned fokk og sitte på bommen på rad og rekke og slikt. Noen av ablegøyene kan du se i videoen i The Dark Expedition – preamble.

Jeg snek meg til noen bilder jeg også. Her: Mesterlig bretting av fokk.
Jeg snek meg til noen bilder jeg også. Her: Mesterlig bretting av fokk.

Så la vi til kai og det første som skjedde var at Martin og Karl grov fram to flasker HP 18 og nok glass til alle så vi kunne skåle for oss selv. Jeg har vel aldri noensinne følt at en dram var mer velfortjent, eller smakte så godt.

Skål, Kirkwall!
Skål, Kirkwall!

Deretter pakket vi oss ut av båten og sjekket inn på hotellet og de fleste av oss hoppet nok rimelig rett i dusjen. Vi hadde avtalt å møtes til lunsj, men før vi kom så langt brukte jeg noen minutter på å booke meg fly hjem via Aberdeen og hotel i Aberdeen, siden flyene fra Kirkwall korresponderte dårlig med flyene til Oslo (ikke at en natt i Aberdeen er å forakte).

Bilder studeres under lunsjen på Skipper's.
Bilder studeres under lunsjen på Skipper’s.

Lunsj ble inntatt på Skipper’s, en utmerket porsjon Fish & Chips for min del. Etterpå hadde vi tid til å gå oss en liten runde i Kirkwall før vi skulle busses til destilleriet for omvisning.

Kirkwall Cathedral
Kirkwall Cathedral
Memento mori. Katedralen var full av slike symboler, gjerne i kombinasjon med maritim symbolikk, vitner om mange liv tapt på sjøen.
Memento mori. Katedralen var full av slike symboler, gjerne i kombinasjon med maritim symbolikk, vitner om mange liv tapt på sjøen.

Og så skulle vi endelig få se Highland Park, årsaken til hele seilasen. Destilleriet er verdt et eget innlegg, så her får vi nok si: Fortsettelse følger.

Del 5: Highland Park.

The Dark Expedition – del 3

Del 2.

Ombord Celeste, med utsikt til Orkenøyene, 22. august 2014

I løpet av vakten før vår, det vil si mellom seks og ni torsdag kveld, tok vinden seg opp nok til at vi kunne skru av motoren og seile. Åsa sa de hadde vært oppe i 10 knop, med fokk nummer 2 og storseilet.

Torsdag kveld
Torsdag kveld

Vi lå rundt 7-8 lenge (på vakt ni til midnatt torsdag kveld), men styrte rett mot et skyområde og der ble vinden helt koko og farten varierte mellom 3 og 7 knop. En gang lå den på 3 leeeeeenge og da satt vi i gang motoren, men da kom selvsagt vinden igjen.

Når vi gikk av vakt ved midnatt var farten stabil rundt 7-8, så vi lå godt an i forhold til timeplanen. Når jeg ble vekket 20 på seks var jeg ikke klar for å gå på vakt igjen (det hadde atter en gang tatt lang tid før jeg sovnet), men når vi kom opp på dekk var det en lovende morgen.

En vakker morgen
En vakker morgen

Så kom det 5+ delfiner og lekte rundt baugen i fem minutter og jeg så en flygende lundefugl.

Delfiner!
Delfiner!

Og innen det hadde gått en halvtime så vi land!

Land ohoi!
Land ohoi!

Plutselig var seiling det beste som finnes igjen (men jeg gleder meg fortsatt til å komme i land og sove i en vanlig seng).

Del 4.

The Dark Expedition – del 2

Del 1.

Ombord Celeste, noe sted nordøst for Skottland, sydøst for Orkenøyene, 21. august 2014.

Prognosen var lite vind til vi passerte Lindesnes og så ganske mye vind på grunn av et lavtrykk som lå over Skagerak. Frontene på lavtrykket hadde vi passert en gang fra Göteborg, men for å komme oss til Orkenøyene måtte vi gjennom igjen (se min amatørmessige illustrasjon: Ill. 1).

lavtrykk
Ill. 1: Det røde er altså værfronten rundt lavtrykket. Vi passerte gjennom fra Göteborg og kom inn i det relativt rolige senteret, men for å komme til Orkenøyene måtte vi ut igjen på andre siden, og den fronten var bredere enn illustrasjonen viser.

Det ble antatt at vi ikke ville treffe fronten før rundt midnatt en gang og at den kom til å vare i litt under et døgn, med mer vind og betraktelig høyere bølger enn vi hadde i Kattegat. Men når vi hadde vakt 15-18 (tirsdag 19.) begynte det å blåse og bølgene ble mer “choppy” mot slutten av vakten, og før vi gikk til sengs (jeg tenkte å forsøke å sove litt, siden vi skulle på igjen ved midnatt) tok Karin en runde og spurte oss alle om vi var ok med å fortsette – og nå var prognosen endret til “røft i 48 timer”.

IMG_1672
(Relativt) stille før stormen

Selv sa jeg ja med forebehold om at jeg ikke ville stå ved roret (jeg hadde stått litt tidligere, før vinden kom, men hadde ikke lyst til å ha det ansvaret under dårlige forhold). En stor del av meg hadde mer lyst til å si “Jeg vil hjem til mamma, slipp meg av på nærmeste holme!”, men det ville liksom være for dumt, jeg var jo her for å seile, tross alt, og jeg antok jo at crewet ikke var interessert i å risikere verken båten eller egne liv, så jeg regnet med at de mente hun og vi kunne tåle det. Det var nok et par andre også som egentlig hadde lyst til å feige ut, særlig de som tross plaster begynte å føle på sjøsyke, men ingen sa det høyt, så vi satte kursen ut i uværet. Jeg sov ikke så mye, bare duppet av innimellom, og når vi gikk på vakt 12 natt til onsdag var alle de tre fra crewet våkne og avlastet hverandre ved roret. Vi andre fikk bare sette oss til så komfortabelt vi kunne, og jeg tror jeg må ha sovet noen minutter her og der, for vakta gikk fort og plutselig var klokka tre og vi kunne legge oss igjen. Kanskje jeg skulle blitt på dekk, for i køya sov jeg enda dårligere enn tidligere, hoftene og ryggen protesterte (det var ikke akkurat luksusmadrasser vi sov på) og Celeste slo så jeg ble kastet framover i køya.

I tillegg var det action over dekk. På et eller annet tidspunkt oppdaget noen at IPIRB’en som skulle henge bak i akterenden klar til bruk var borte. IPIRB står for Individual Position Indicating Rescue Beacon og utløses i kontakt med vann. Poenget er at den skal sende nødsignal om noe går alvorlig galt, men fra land er det jo umulig å vite om signalet kommer fra en mistet enhet eller er et reellt nødsignal. De hadde visst forsøkt å nå oss via radio, men ikke fått noen respons (siden alle som hadde peiling var på dekk i uværet). Jeg overhørte Karins noe febrilske samtale til noen på land om at nei, alt var bra med oss og båten, vi hadde bare mistet senderen. Da hadde minst en båt lagt fra land for å bistå eventuell redningsoperasjon og helikopter var rekvirert. Redningsaksjonen ble avblåst og vi krysset videre mot vinden, som ikke viste tegn til å løye.

Sjøsprøyt
Sjøsprøyt

Etter ni-til-tolv-skiftet onsdag var det ikke så mye annet å finne på enn å være på dekk eller ligge i køya, så det ble litt av begge deler. Celeste hadde for stor helling og bevegde seg for mye til at å oppholde seg i kahytten var noe særlig behagelig.

Innen vi kom på vakt igjen klokka seks hadde vinden løyet og bølgene roet seg – selv om de fortsatt var store var de ikke lenger like krappe.

Roligere rett før vi skal på vakt
Roligere kveldsvakt
Og spektakulær solnedgang, på en litt uvanlig måte.
Og spektakulær solnedgang, på en litt uvanlig måte.

Og ved nattskiftet 3-6 natt til torsdag var det veldig rolig. Vind fra vest som ga oss 5 til 7 knop og vekslende stjerneklart og overskyet. Bølgene som slo over rælingen var fulle av morild. Karin sto ved roret mesteparten av vakten, men spurte om jeg kunne overta så hun fikk en pause og nå var det helt ok å stå der, så jeg sto ved roret i to omganger og Karin fikk gjort andre ting.

Før vi gikk av vakt tok vi ut revet fra storseilet med hjelp av Bengts team som kom på etter oss.

Fra seks til omtrent 11 sov jeg igjen, og sov faktisk denne gangen, og når jeg sto opp hadde de andre slått og vi hadde begynt å gå på motor igjen, for selv med fullt storseil var vi nede i 2-4 knop, og vi har en avtale vi skal rekke i Kirkwall.

Nordsjøen er full av oljeplattformer. De er kulere om natten, men lettere å ta bilde av om dagen.
Nordsjøen er full av oljeplattformer. De er kulere om natten, men lettere å ta bilde av om dagen.

Hele torsdag var det litt på og av med motor og stø kurs mot Orkenøyene. På et tidspunkt forsøkte de å sette genakkeren (ligner en spinnaker, men bruker samme mast som fokken), men det var for lite vind innen den kom opp, så da var det bare å ta den ned igjen.

Genakkeren
Genakkeren

Og nå er klokka 18.40, for en liten time siden tok vi ned storseilet fordi det bare sto og slo (og da sakker det båten) og nå kjører vi rundt 6 knop med motor. Jeg skal på vakt igjen ni og tror ikke jeg gidder legge meg før det. Det ligger an til en stille natt – med motor – og at vi skal få mer vind igjen i morgen tidlig. Det ville jo være fint om vi kunne ankomme Kirkwall for seil, bare master ser så stusselige ut.

Ankomst torsdag er nå urealistisk, og vi håper å rekke den avtalte omvisningen klokka to fredag. Det kan gå, særlig siden det er to britisk tid og vi fortsatt kjører på skandinavisk, men ikke med stor margin.

Men du og du så ubeskrivelig godt det skal bli å få sove i en seng som står flatt og stille igjen.

Jens og Åsa lager middag i byssa
Jens og Åsa lager middag i byssa

Del 3.

The Dark Expedition – del 1

Preamble.

Ombord Celeste, sør for Arendal 19. august 2014

Turen fra Trondheim til Göteborg via Oslo i går morges gikk smertefritt, selv om jeg måtte opp litt vel tidlig (04.30). Jeg hadde ikke noe problem med å finne en taxi, og han hadde ikke videre problem før vi kom til havnen, da vi bommet på Långedrag og havnet i nabomarinaen først. Men vi fant fram, og så fort jeg kom ut av taxien fikk jeg hilse på Åsa, som også var kledelig antrukket i HP-jakke og fikk se Celeste of Solent (eller Farr65r som hun også heter) for første gang.

Celeste
Celeste

Det var litt om og men før avgang, en fotograf var der fra det svenske eventbyrået og filmet oss en smule og vi var fler som benyttet solgløttene til å ta noen bilder. Vi ruslet opp til klubbhuset og hadde en presentasjonsrunde og en gjennomgang av planene og av sikkerhetsutstyr og regler. Som jeg forventet er det alkoholforbud ombord. Eventbyrået var uklare på det punktet og mente at på en whiskyseilas måtte det være rom for noen drammer, men jeg synes det virket rart ut fra at vi faktisk skal være mannskap og ha tre timer på, seks timer av døgnet rundt til vi kommer fram. Og kapteinen var klinkende klar på det: Ingen alkohol før vi ligger til kai i Kirkwall.

En av de andre deltagerne – Jalle, som har leger i familien – orget anti-sjøsykeplaster til alle som ville ha. Jeg har følgelig ett bak øret, selv om mitt sitter dårlig (meg og plaster…), men jeg har i alle fall ikke snev av sjøsyke (ennå, får jeg vel si, bank i bordet). Og vel og bra er det.

Vi kjørte utover fra Långedrag på motor og satte seil før vi kom ut av skjærgården (nr. 4 fokk og storseil, for de teknisk interesserte), så satte vi en kurs nordvestover mot Norge – kryssing mot vinden som kom fra sørvest (stort sett).

IMG_1496
Storseilet heises

Det ble bra helling på Celeste etter hvert, og farten lå mellom 7 og 10 knop.

Vi er delt i tre vakter, med en fra Sjösport (Celestes eiere) per vakt, de som altså kan å seile; Bengt (kaptein), Jens og Karin. Jeg er i Karins vaktlag sammen med Jörgen (som er erfaren seiler) og Jalle og Richard som begge er mer nybegynnere enn meg. Vi hadde vår første vakt fra ni til midnatt i går kveld, og da fikk Jalle begynne ved roret mens det fortsatt var lyst og så ble han stående, hvilket ikke var meg i mot. Jeg synes nemlig rett og slett det var litt skummelt med 30° helling eller deromkring (føles som 45°) på Celeste og relativt moderate bølger, men litt skiftende vind som måtte kompenseres for. Rasjonelt vet jeg jo at kullseiling ikke akkurat er sannsynlig, men instinktet (foret med litt for mange forlis i bøkene jeg har lest – skyld på Patrick O’Brian om du vil) ville ikke helt høre på den rasjonelle delen av hjernen. Men det er vel delvis vane, så etter to dagskift i dag er jeg forhåpentligvis klar for et røft nattskift i natt.

Etter vaktskiftet ved midnatt var det bare å komme seg i køya, siden vi skulle på igjen klokka seks. Jeg sov på sett og vis, om ikke akkurat sammenhengende. Der nede høres det ut som om båten skal til å synke eller gå rundt eller noe hele tiden. Det er forhåpentligvis også en vane. Uten søvn funker Ragnhild nemlig eksepsjonelt dårlig.

IMG_1600Når jeg kom opp på dekk klokka seks hadde jeg jo alt merket at sjøen var roligere, men jeg hadde ikke innsett at vi gikk på motor. Seilene er fortsatt oppe og fylles, men vinden har falt til 7 knop (mot 20-30 i går). Så i dag kjører vi for motor sørøstover langs norskekysten mot Lindesnes.

Del 2.