Campbeltown Malts Festival: Edinburgh og hjemreise

Jeg hadde ingen planer om å sove lenge på lørdagen, jeg hadde et Edinburgh å utforske. Vel, først måtte jeg komme meg dit, selvsagt. Etter «Full Scottish Breakfast» på The Mackintosh, som smakte utmerket, men manglet haggis (skuffende!) ruslet jeg opp til Queen Street for å ta toget til Edinburgh.

dag5-4

Vel fremme satt jeg baggasjen på oppbevaring på stasjonen og ruslet ut i byen. Jeg tenkte jeg skulle være skikkelig turist, dog med whisky som fokus (surprise!) så jeg klatret opp til Royal Mile og styrte rett mot Royal Mile Whiskies. Butikken er verdenskjent av en grunn (og ikke bare at den ligger nesten øverst mot slottet og derfor midt i turistsmørøyet). Jeg vurderte sterkt å be om noen smaksprøver, men siden jeg allerede hadde kofferten full av whisky kjøpt i Campbeltown og ingen planer om å handle mer synes jeg det ville vært litt frekt, så jeg plukket med meg et par sider fra ølhyllene og lot være å teste servicen utover å betale for dem. Når jeg har vært der tidligere har forøvrig servicen vært utmerket, og de jeg har pratet med har definitivt hatt peiling på whisky. Og utvalget er det ikke noe å si på…

Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).
Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).

Med det unnagjort fant jeg ut at jeg skulle besøke The Scotch Malt Whisky Experience, siden det er maaaaange år siden sist. En god anledning til å vurdere det på nytt, tenkte jeg. Som tenkt så gjort, og akkurat det tenkte jeg jeg skulle skrive et eget innlegg om, så her hopper jeg over utover å si at når jeg kom ut derfra var det gått noen timer.

Jeg sto en stund og kikket mot slottet og vurderte en tur inn der også, men så så jeg på klokka og fant ut at det var en bedre idé å vende nesen nedover bakken. Et godt stykke ned på Royal Mile ligger Cadenheads Edinburgh-avdeling.

dag5-45

Dit måtte jeg selvsagt inn. Og der klarte jeg ikke å dy meg, heller, jeg endte med en flaske Blair Athol, riktignok en 20 cl. Denne sjappa har også et aldeles utmerket utvalg og folk med peiling på plass, så det er nok et selvsagt stopp på turen om du er i Edinburgh noen gang.

dag5-47

Når jeg kom ut av butikken hadde været plutselig blitt whiskyvær, og jeg fant ut at det kanskje var like lurt å hente bagasjen og sjekke inn på hotellet.

Hotellet, ja: Hub Hotel er et helt nybygd hotell og del av Premier Inn-kjeden. Rommene er supereffektivt designet, minimalt med gulvplass, men alt du trenger på få kvadratmeter. Hele hotellet er basert på nettbruk, så ikke bare er det selvsagt gratis WiFi (et must i disse dager og et av kriteriene vi booket hotell basert på), men de har en egen app som du kan styre rommet ditt med, det vil si: Lys, varme og tv. Du sjekker ut og inn selv via skjerm i resepsjonen, så om du vil kan du la være å prate med noen i det hele tatt (men det er selvsagt folk der som kan hjelpe deg). Jeg fikk rom med skikkelig kul utsikt, hvor bra er det ikke å kunne ligge på senga og se på dette?

dag5-48Men det er jo ikke det å ligge på senga og se på utsikten man vil når man er på tur, så jeg gjorde ikke så mye annet enn å dumpe bagasjen før jeg ruslet ut igjen for å finne en pub mens jeg ventet på at Eva og Mats skulle dukke opp. De hadde tatt en roligere morgen enn meg og stoppet på The Hanging Bat (brewpub) i Edinburgh mens de ventet på at innsjekk skulle åpne på hotellet. Ut fra hva de sa står The Hanging Bat definitivt på lista neste gang jeg skal til byen, men denne dagen hadde vi andre planer, så jeg fant meg en pub rundt hjørnet: The Canon’s Gait.

dag5-50

Der hadde de 6 håndpumper og 9 vanlige kraner i tillegg til et rimelig omfattende flaskeutvalg. Sideren på kran var Thistly Cross standard, så den droppet jeg til fordel for en Solway Mist fra håndpumpe. De andre de hadde den dagen var Kelburn Golden Hops, Alchemy Ten Storey, Stewarts 80/-, Merlin’s Ale og Windswept Blonde.

dag5-51

Sulwath Brewers Solway Mist 5,5 %

Nese: Gule epler.

Smak: Hint av hvete og banan, overload av eple (gule og grønne).

Kommentar: Muligens bra øl for siderelskere, jeg liker det i alle fall, men lurer fælt på hvor eplesmaken kommer fra (det skal visstnok være en wit).

Etterhvert oppdaget jeg at de hadde en interessant-lydende Thistly Cross på flaske, så jeg kjøpte den også. Puben var i det hele tatt helt ok, bortsett fra at de hadde fotball på fullt volum. Når jeg kom sto det en fyr ved baren som lot til å følge med, men etterhvert var det to fulle bord med folk som pratet og spiste og definitivt ikke så på fotball, og meg, da. Men det VAR den skotske cup-finalen den dagen, så det er mulig det var ekstraordinært og at det er mindre høylytt sport vanligvis.

Nå var Eva og Mats innsjekket og klar, så Eva ordnet en Über som kjørte oss til The Scran & Scallie. Det hadde jeg strengt tatt også tenkt å spandere et eget innlegg på så vi hopper raskt over til at vi gode og mette rusler tilbake mot sentrum. Det hadde sluttet å regne så en gåtur virket som en god idé. På vei i retning Edinburgh Castle kom vi over en butikk i kjeden Vino Wine Shop og vasset inn for å se på ølutvalget.

dag5-79

Det ble ikke så mye shopping, siden alle koffertene begynte å fylles, men jeg plukket med meg et par boksøl (blant annet en porter fra Northern Monk Brewing som viste seg å være så god at jeg angret på at jeg ikke hadde tømt lageret).

Når vi kom til Princes Street gjorde været seg gjeldende, ikke ved at det begynte å regne igjen, men ved at det dukket opp dobbel regnbue over slottet. Både jeg og Mats synes det var en storveis foto-opportunity, såpass at Eva ble rimelig utålmodig der vi insisterte på å stoppe i hytt og pine for å få plassert regnbuene over en pittoresk bit av Edinburghs skyline.

dag5-72

Til slutt hadde vi nok bilder, og fikk økt farten og gikk med mer målrettede skritt mot The Bow Bar, en av Edinburghs bedre whiskybarer. Nå endte vi i grunn med å holde oss til øl (det er et bra ølsted også), siden ingen hadde tålmodighet til å prøve å få bestilt noe mer komplisert i den travle baren. Det var rimelig stappfullt, nemlig, men vi hadde flaks og fikk oss et bord.

dag5-84
The Bow Bar, legg merke til whiskyen. Og håndpumpene.

Egentlig begynte vi vel å bli ganske sengeklare på dette tidspunktet, men siden BrewDog lå mellom The Bow Bar og hotellet kunne vi ikke la være å stikke nesa innom der også.

BrewDog. Folksomt.
BrewDog. Folksomt.

Og så var det return to the hub, og søvn.

Søndag var begrenset begivenhetsfull. Jeg gikk meg en tur til en Tesco av litt størrelse og fikk dermed litt frisk luft, men ellers besto hovedaktiviteten av å forsøke å få koffertene pakket på forsvarlig vis – og under vektgrensen. Alltid like spennende. (Jeg kan røpe at det gikk bra.)

dag6-6
Lounge-liv

Deretter Über til flyplassen og fly til København. På Kastrup hadde vi over fem timer å vente, så derfor ordnet vi oss tilgang til SAS Executive Lounge, jeg ved å betale en latterlig liten sum. Det var vel anvendte penger. Gode stoler, gratis mat, drikke og snacks og ikke minst relativ stillhet.

Og så hjem. Blir det besøk på Campbeltown Malts Festival igjen? You bet. Men ikke i 2017.

Flere bilder på Flickr:

Campbeltown – Hjem Via Edinburgh

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Holm Cider, København

Som de som følger drikkelig.no på Instagram kanskje fikk med seg var vi en snartur til København i høstferien. Dagen ble tilbragt i Tivoli, men vi voksne fikk oss hver vår snartur utenfor for å shoppe. Arve handlet øl i Føtex og Irma, jeg jogget (ja, nesten, i alle fall) en tur bort i Istedgade for å avlegge Holm Cider et besøk.

holm

Holm Cider ligger i Istedgate 53, og altså relativt beleilig til i forhold til f.eks. Tivoli (det tok meg ca. tre kvarter å gå raskt til butikken, handle, gå raskt til Hovedbanegården og sette sideren på oppbevaring der og komme meg inn på Tivoli igjen). Butikken er ikke stor, men utvalget derimot… For oss som ikke akkurat er bortskjemt med tilgjengelighet på sider var det en fryd for øyet. Dansk, engelsk, fransk og spansk dominerte, så vidt jeg klarte å se.

Dansk til venstre, spansk til høyre
Dansk til venstre, spansk til høyre

Holm er et familieforetak, og det var Rasmus som ekspederte meg (om ikke bildene på Facebook lyver). Jeg startet samtalen med å si «Jeg tar en av hver», før jeg modererte meg med at det klarte jeg vel neppe å bære. Jeg prioriterte først de engelske jeg ikke har smakt før samt noen danske, og etter råd fra Rasmus ble det med noe fransk og spansk også, før jeg måtte konkludere med at det fikk holde dersom jeg skulle klare å komme meg derfra.

Engelsk, blant annet Dunkerton og Oliver.
Engelsk, blant annet Dunkerton og Oliver.

Hadde jeg hatt bedre tid hadde det vært mulighet for smaksprøver. Som det var fikk vi en kort, men givende samtale om siderstiler og preferanser, og det må sies å være hyggelig å handle i en spesialforretning der man faktisk får inntrykk av at folk kan sine saker.

Fransk
Fransk

Holm er også importør, så jeg vil anta at alle de involverte både besøker produsenter rundt om kring og smaker på det som blir importert, det var i alle fall tydelig at detaljkunnskapen om produktene satt. Stikk innom neste gang du er i København, det anbefales på det varmeste! (Og, ja, smaksnotater for det jeg kjøpte kommer selvsagt etterhvert.)

Nesten rett over gaten fra Holm Cider ligger forresten Ølbutikken. Jeg vurderte å styre dit i et millisekund, men så slo fornuften inn og sa at A: Ragnhild, du klarer ikke bære mer og B: OM du nå mener du klarer å bære mer bør du heller gå tilbake inn hos Holm og handle mer der. Så det får bli til en annen gang, men da er du i alle fall tipset om den saken.

Campbeltown Malts Festival: Glengyle Open Day og farvel til Campbeltown

Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.

Mark og en flaske Myken Gin
Mark og en flaske Myken Gin

Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.

warehouse_tour

Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.

bond9

Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.

glengyle

Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.

glengyle_washbacks

Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).

glengyle_still

Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.

kilkerran

Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.

lucky_dip

En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)

cadenhead_butikk

Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.

På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.

Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.

Campbeltown Dag 4

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Campbeltown Malts Festival: Springbank og litt til

Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.

Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».

Datamaskinen
Datamaskinen

Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.

dag2-12

Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.

dag2-16

Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.

dag2-25Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.

dag2-31

Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.

dag2-21Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:

dag2-39

Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.

dag2-35

Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.

Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.

dag2-49

Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.

dag2-55Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.

Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert

Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:

dag2-62

Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.

Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.

dag2-74

Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.

Campbeltown Del 3

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Campbeltown Malts Festival: En fatfokusert smaking

Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, «full Scottish» med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.

Vår første booking denne dagen var «Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit» og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.

Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).

caskinfluence-3

På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige «fattyper», altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.

Så var oppgaven «enkel»: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.

Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev «vin?» på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med «hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry»), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:

1: Rom

2: Sherry

3: Port

4: Marsala

5: Madeira

6: Vin

caskinfluence-6Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:

1: 19 år gammel eks-rom Springbank

2: 14 år first fill eks-sherry Springbank

3: 15 år first fill eks-portvin Springbank

4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira

5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank

6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.

Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.

caskinfluence-2
David Allen

Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?

Campbeltown Malts Festival: The Springbank/Kilkerran dinner

del3-1

Man kan ikke ha whiskymiddag uten sekkepipe, eller noe sånt.

Prisen for middagen er ganske stiv, 250 pund, men det har sin årsak. Før middagen åpnes nemlig tre fat og alle gjestene får smake, deretter stemmes det (på enkleste måte, ved håndsopprekking) og det mest populære fatet tappes på flasker mens gjestene spiser, og så får man med seg en flaske når man forlater festen (evt. henter den dagen etter, men mer om det senere).

De tre fatene vi fikk smake på var som følger:
Kilkerran Madeira-fat 2004
Kilkerran Fino sherry-fat 2004
Kilkerran romfat 2004

del3-8

Alle tre var rett og slett skikkelig gode, men vi tre var vel enige om at det første var best, og heldigvis var flertallet enige med oss.

Etter fattestinga var det velkomstdrink av Old Raj Gin (evt. gin+tonic) eller prosecco, og nibblies, blant annet en veldig god ost. Og så beveget selskapet seg inn i et pyntet maltloft. Vi endte på bord med både Jon, Ivar og Mark, og det var riktig så trivelig.

Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet...
Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet…

Reisefølget mitt var i ekstase over forretten, særlig de røkte blåskjellene (hvorfor er ikke røkte blåskjell en greie i Norge, egentlig?), men jeg var… vel, sjømat, osv. Vi har vel vært innom temaet før. I alle fall, selv jeg visste å sette pris på kvaliteten (og kaviaren var namme), og vi gledet oss til hovedretten. Den viste seg å være litt skuffende i forhold. Helt grei på smak, men litt uinspirert. Desserten var, i Evas ord, en «unmitgated disaster». Jeg får ta henne på ordet, for innen vi kom så langt hadde ukas søvnmangel (utvilsomt i kombinasjon med mengden whisky og øl konsumert) fått meg til å takke for meg og labbe tilbake til Argyle Street for å sove. Uten whiskyflaske med med en heller solid sample fra Kilkerran 12 år vatting sample flaska som sto på bordet vårt (Red: smaksnotat her). Kombinasjonen trøtt, beruset og eneste-tomflaska-jeg-har-er-en-halvliter var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Heldigvis fikk de som holdt ut lenger ved bordet mitt påfyll i form av ny flaske, så de ble ikke sittende tørrlagt resten av kvelden.

Får du ikke nok Campbeltown? Ben Cops fra Ben’s Whisky Blog var også på festivalen.

Campbeltown Malts Festival:
Glasgow til Campbeltown, og en byvandring

Å komme seg opp av sengen neste morgen var lettere enn man kunne trodd, men så hadde jeg god motivasjon. Bussen til Campbeltown skulle gå fra Buchanan klokken 9.15, og om vi ikke rakk den ville vi ikke rukket første post på programmet i Campbeltown, byvandring med Kate Watt. Vi hastet derfor ut av hotellet, vandret opp mot busstasjonen, handlet lunsj og drikke på en beleilig Sainsbury’s på veien og ankom Buchanan med relativt god margin. Men så ville vi gjerne ha kaffe og Mats ble satt til å passe bagasjen mens jeg og Eva stilte oss i kø for å kjøpe kaffe. Dessverre viste det seg at han som tok i mot bestillinger (og penger) overhode ikke klarte å holde oversikt over hva folk hadde bestilt, og det hele gikk generelt ganske treigt, det var derfor med nød og neppe at vi fikk de kaffene vi skulle ha. Men det gikk, vi fant oss plass på bussen og (jeg i alle fall) slappet mentalt av noen hakk. Med utsikt til fire timers busstur var det bare å lene seg tilbake og se på det skotske landskapet som for forbi.

I Inverary har bussen ti minutters stopp. Jeg ilte bort til Loch Fyne Whiskies for å se om de hadde noen av sine egne tapninger inne. Da det viste seg at de hadde en Bunnahabhain ble det handel, med en trepack fra Fyne Ales i tillegg. Når jeg kom ut derfra konstanterte jeg at jeg fortsatt hadde sju minutter, og dermed tid til å skaffe en kaffe, før bussen gikk videre. Effektivt jobbet, om jeg så skal si det selv.

Utsikt fra bussen
Utsikt fra bussen

Etter Inverary var bussen selvsagt innom Kennacraig fergeleie, der båten går ut til Islay, og jeg må innrømme at det var ørlite fristende å hoppe av og gå om bord, men jeg motsto, og etter hvert skimtet vi endelig Campbeltown.

Campbeltown er ingen storby, akkurat, og vi fant Earadale B&B enkelt nok, og derfra ble vi ledet rundt kvartalet til No 16 Argyll Street, der leiligheten vi skulle bo i de neste to nettene befant seg. Vi hadde observert en Cooperative-butikk fra bussen, og hadde ingen tid å miste, så vi satte kursen mot den og fikk handlet nødvendige forsyninger til frokost og snacks i et par dager. Med en halvtime omtrent til rådighet før vi skulle møte opp nede ved havna gikk jeg på leting etter Fish & Chips, og fant til slutt en åpen cafe. Maten måtte jeg riktignok ta med og spise på farten.

No 16 Argyle Street
No 16 Argyle Street

Ved turistinformasjonen nede ved havna møtte vi Kate Watt og en 15-20 andre byvandrings- (eller pubvandrings-) deltagere, klar for Whisky Impressions’ første guidede tur: Liquid History.

Kate Watt, Whisky Impressions
Kate Watt, Whisky Impressions

Kate begynte turen med å snakke om Campbeltowns historie. Jeg noterte som en gal, men tar bare med et par høydepunkter her: Rundt 1700 ble Duke of Argyle tildelt landet og beordret til å befolke det med «lowland gentlemen» (noe som selvsagt ikke betyr at det ikke allerede bodde folk i området). På grunn av whiskyindustrien var Campbeltown i 1900 den rikeste byen i Storbritannia per innbygger, med 5-6 gallons whisky i bonded warehouses, noe som tilsvarer 25 års produksjon for både Springbank og Glen Scotia i dag. De fleste destilleriene lå langs Glebe Street, blant annet alle de tre som nå er operative.

del2-13

Vi var innom tre puber på turen, The Feathers, Kilbrannan og Burnside, og fikk en «half and half» på hver, det vil si en halv pint øl og en «half measure» whisky. Whiskyen var god og pubene var trivelige, men ølutvalget var heller labert. Det gikk i Tenants og Guinness, samt en som var ny for oss: Heverlee. Ny, men ikke noe positivt bekjentskap. Likevel, det var en særdeles trivelig vandring og noe jeg definitivt har tenkt å gjenta om jeg får muligheten.

Vi skulle gjerne hengt med Kate og resten av følget lenge, men var smertelig klar over at vi hadde en middag vi skulle rekke og behov for å friske opp antrekket en smule før det, så vi sa takk for oss og fortet oss tilbake til basen. Middag, vel, det jeg fikk med meg av den, i neste innlegg.

Fler bilder på Flickr:

Campbeltown Del 2

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar

Campbeltown Malts Festival, del 1: Trondheim-Glasgow

Som nevnt startet jeg turen mot Campbeltown med hele to timers søvn natten før, men jeg hadde såpass adrenalinnivå på grunn av reisefeber at det gikk overraskende bra. Jeg møtte reisefølget, Eva og Mats, på Værnes (de gjorde et tappert forsøk på å ta samme tidlige buss som meg, men jeg endte med å være enda tidligere ute enn jeg hadde sagt jeg kom til å være), og vi fikk sjekket inn og kom oss gjennom sikkerhetskontrollen uten problemer. Vi hadde fått melding fra Norwegian at på grunn av streiken kom det ikke til å være mat og drikke tilgjengelig om bord, og vi var forsåvidt også forberedt på begrenset tilbud på Værnes, men vi hadde håpet på en Untappd-innsjekk på O’Leary’s likevel. It was not to be.

dag1-1

Flyturen til Gardermoen forløp forskriftsmessig (minus serveringstilbud, altså), og vel gjennom til utenriks på Gardermoen fikk vi kjøpt både mat og drikke. Vi landet i Edinburgh etter ruteplanen, fikk bagasjen rimelig kjapt og pellet oss ut i retning «Bus stops» for å finne bussen til Glasgow. Klokka var blitt over ni lokal tid, så vi var klar for å komme oss til hotellet fortest mulig.

dag1-2
Interessant skilting, vi skal ha stop C, som faktisk ligger nærmere enn både A og B…

Mens vi ventet på bussen kom en velkjent herre spankulerende mot «Stand C», Jon Bertelsen hadde kommet med samme fly som oss og hadde også hotell i Glasgow. Etter en times busstur og en kjapp gåtur var Eva, Mats og jeg innsjekket på Best Western Glasgow City Hotel. Jon sendte melding om at han satt på The Pot Still og at de stengte ved midnatt, så vi hev oss ut i gatene igjen, beauty sleep be damned.

Håndpumper på The Pot Still, bak skimter du en brøkdel av whiskyutvalget.
Håndpumper på The Pot Still, bak skimter du en brøkdel av whiskyutvalget.

Etter en trivelig time eller så på The Pot Still forsøkte vi å få oss en øl på hotellet til Jon (som lå rett i nærheten), men de var bare villige til å servere gjester, ikke gjester av gjester, så da sa vi tre god natt til Jon og ruslet tilbake til Best Western og sengene våre. Det var strengt tatt kanskje like lurt, for vi hadde en buss vi MÅTTE nå neste morgen.

Slik ser det ut når man nerder seg sammen over øl og whisky... Ja, vi var bare fire. Ja, vi hadde bare en liten time.
Slik ser det ut når man nerder seg sammen over øl og whisky… Ja, vi var bare fire. Ja, vi hadde bare en liten time.

Apropos Best Western: Vi hadde booket gjennom Hotels.com, med hovedfokus på relativ nærhet til Buchanan Bus Station, wifi og lavest mulig pris. Ved ankomst fikk jeg et nøkkelkort som ikke virket, men det ordnet seg rimelig raskt, og utover det hadde jeg ingenting å klage på. Rommene var relativt romslige, senga mi var utmerket. Og døra hadde både fysisk lås i tillegg til den elektroniske og sikkerhetslenke, noe jeg setter umåtelig pris på personlig.

dag1-7
Mitt rom på Best Western Glasgow City
dag1-6
Sikkerhetslenke OG lås!

Se, der fikk dere en liten hotellanmeldelse på kjøpet.

Del 2 kommer plutselig.

Campbeltown, here I come

Jeg avslutter 17. mai med å stikke fra landet i kveld, Campbeltown Malts Festival venter. Jeg er glad man ikke kan dø av reisefeber, for da tror jeg ikke jeg hadde kommet meg avgårde. Som det er har min normale søvnløshet i forbindelse med reiser slått til, sannsynligvis forsterket av tanker av typen «så må vi huske at eldstemann skal ha med skift slik at hun får skiftet ut av uniform» og «har jeg husket å levere kake?» som følger med når man har sitt første år som korpsmamma, i alle fall la jeg meg til fornuftig tid klokka elleve i går kveld og sovnet… klokka fire. Opp klokka seks, og altså hele to timers søvn som forberedelse til whiskyfestival. Vel, vel.

Snart, snart.
Snart, snart.

Jeg kommer selvsagt til å blogge om besøket etterhvert, kanskje blir det til og med et innlegg eller to i løpet av turen, men det skal jeg ikke love. Derimot kommer jeg nok til å poste bilder både på Instagram (drikkelig.no) og Snapchat (som jeg egentlig ikke skjønner så mye av, men jeg tester i alle fall):

snapcode
drikkelig.no på Snapchat

Spiselig: Mat på Myken

Vi ble behørig oppvartet på Myken i september (jada, jeg vet jeg kanskje burde ha kommet til dette innlegget litt før). Og siden det er et ikke uvesentlig overlapp mellom «folk som er interessert i drikke» og «folk som er interessert i mat» tenkte jeg jeg skulle oppsummere mine inntrykk.

mykenmat-1

Noe av det første som skjedde når vi ankom Myken var lunsj på Bruket bord & bar. Her var det kald buffet med lokale råvarer som hovedfokus. Selv forspiste jeg meg nesten på hjemmelagde fiskekaker og Kristins islandske rugbrød.

mykenmat-2

Festmiddagen om kvelden var det ingen ringere enn Eyvind Hellstrøm og Gregory Paul som sto for (Eyvinds bror Jan Hellstrøm er en av initiativtagerne bak Myken destilleri, så det forklarer det celebre besøket). Her var begge bloggerne som var til stede en smule handicappet, Thomas er allergisk mot sjømat, jeg er, vel, la oss kalle det begrenset begeistret. Og det er jo litt synd når slike kokker får leke seg med slike råvarer. Les derfor det påfølgende med det i mente at det er fra synspunktet til noen som synes særlig hvit fisk kan være helt fantastisk, men som sjelden frivillig spiser hverken fet fisk, skalldyr eller mollusker.

mykenmat-6Beklager mørke bilder fra middagen, det var stemningsfullt snarere enn fotobelyst i lokalet og jeg er ikke så glad i blits…

Rett 1: Først fikk vi Kråkeboller på løvbrød. Løvbrødet var bakt på mesk av Kristin, mens kråkebollene kom fra Roderick Sloban på Steigen som driver oppdrett av grønne kråkeboller. De er vissnok litt søtere enn røde kråkeboller som kan være litt bitre.

mykenmat-7Vi fikk en syrlig saus til som gjorde seg godt, og Champagne (Mercier Brut) som også fungerte godt med kråkebollene. Dette var i det hele tatt overraskende godt, og jeg spiste opp min porsjon.

Rett 2: Kamskjellsuppe. Jeg vet at «alle» liker kamskjell, men jeg kan styre meg. Suppa hadde fin kontrast mellom kamskjellskum og kamskjellbiter, men smakte for mye kamskjell (eller, sannsynligvis «smakte herlig av kamskjell», som enhver annen i lokalet ville formulert seg).

mykenmat-8

Rett 3: Stekte kamskjell med persille og hvitløk var på en måte ganske godt, men det var vel smaken av persille og hvitløk som var godt, kamskjellene kunne jeg nærmest klart meg uten. Det blir litt som med snegler i hvitløk hvor jeg alltid lurer på hva vi skal med de stakkars sneglene, hva galt har de gjort, kunne man ikke klart seg med litt godt brød til å suge opp hvitløkssmøret?

mykenmat-10

Rett 4: Makrell på bål. Det så i alle fall spektakulært ut når kokkene gikk løs på maten med blåselampe. Makrellfiletene ble altså stekt ved at einerkvistene som lå på steinen sammen med dem ble satt fyr på, derav «på bål».

mykenmat-11mykenmat-12

Makrellen, en fisk jeg aldri ville valgt å spise til vanlig, var god, og så lenge det var salte, tørkede kapers å spise den sammen med langet jeg innpå, men dem var det ikke så mange av, og bare fisk, vel, det gjør det ikke helt for meg. Kunne vi ikke fått en liten blomkålpure eller noe?

mykenmat-13mykenmat-14mykenmat-15mykenmat-16

Rett 5: Steikt småsei med surgras. Nam! Syrlig fløtesaus og fantastisk sei. Og tilbehør, gitt! Både potet og løk og saus. I’m in heaven.

mykenmat-17

Rett 6: Ost fra Munkeby, brød fra Handwerk-bakerne i Oslo (ikke avbildet) og marmelade. Ikke kortreist, men veldig godt. Fungerte også godt med vinen, Hellstrøm Bon Vin Rouge.

mykenmat-18

Rett 5: Epleterte med whiskyiskrem. Joda. Litt heftig mengde sprit i iskremen for min smak, kanskje litt for «rå» whisky? Og, vel, her skal jeg avsløre min mangel på sofistikering igjen, men epleterte er ikke helt min greie, det heller. Jeg hadde heller tatt en bit av eplekaka til Trude som ble servert i lunsjen (men som jeg ikke orket da, siden jeg hadde forspist meg på fiskekaker).

mykenmat-19
Noen rakk å spise av terta før hun husket å ta bilde.

Det skal understrekes at jeg ble god og mett, selskapet var upåklagelig og selv det jeg ikke liker synes jeg det er gøy å smake (det ser man jo av mengden øl jeg gir under 2 stjerner på Untappd, for eksempel).

Likevel: Det kulinariske høydepunktet for min del var lunsjen på dag to, da fikk vi nemlig Fish & Chips. Fisken var selvsagt fersk, chipsen double fried, og selv om kokken sjøl mente at røra hadde fått svelle for lite (det var min og Nicks feil, mer om det i et annet Myken-innlegg, men i denne hastigheten kan det bli både sommer og høst før dere får høre den historien), klarte jeg ikke å finne en ting å utsette, ut over at det er en begrensning på hvor mye battered cod selv denne dama klarer å spise i en setting, og det er ikke akkurat kokkens feil.

mykenmat-20For dem som likte sånt var det også nykokte krabber å få. Sikkert utmerkede, de også.

Jeg vitser med at jeg er dyr i drift når det gjelder drikkevarer: Singlemalt whisky, ekte champagne og real cider skal det være. Men gi meg valget mellom en sju-retters gourmetmiddag tilberedt av to av Norges beste kokker og et enkelt (men, altså, helst perfekt tilberedt) chip-shop måltid, og du får igjen på en tjuepundseddel (på en tipundseddel også, om du er heldig med chippy’en). Sånn er det bare.

Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.
Men denne utsikten får du nok ikke for en tier. Med mindre du bor på Myken, da får du den helt gratis.