Å handle på polets auksjoner hos Blomqvist

Jeg lovet å komme tilbake med rapport om hvordan det fungerte å fullføre handel ved brennevinsauksjonen hos Blomqvist (les om selve auksjonen her). Et par tilslag fikk jeg nemlig, selv om jeg «heldigvis» ble overbudt på flere objekter. Man får forøvrig varsel på epost når man blir overbudt, slik at man eventuelt kan gå inn og øke maksbudet sitt. Så vidt jeg klarte å tyde lønner det seg heller å legge inn et realistisk maksbud når man først byr enn å eventuelt gå inn etterpå, for dersom noen byr mot deg «vinner» du på samme sum så lenge det ikke går over maksgrensen din, men om du først blir overbydt må du øke budsummen for å bli med i spillet igjen.

Når auksjonen vel var over fikk jeg en epost per objekt med beskjed om at jeg hadde vunnet og at jeg nå kunne gå inn og betale. Om du ikke betaler innen 72 timer trekkes betalingen fra det kortet du registrerte når du begynte å legge inn bud. Når betalingen er gjennomført er det bare å enten hente varene hos Blomqvist, eller, om du har valgt alternativet utlevering ved et ganske lokalt pol; vente på melding om at varene kan hentes.

Eposten om at budrunden var vunnet og påfølgende epost med betalingsbekreftelse var forøvrig det ene stedet de har glemt å oppdatere med informasjon om utlevering via polet, men ikke bli bekymret, det fungerte knirkefritt likevel.

I Trondheim er det Valentinlyst som er utleverende pol. Det er begrenset praktisk for meg, jeg ville valgt Bankkvartalet dersom jeg kunne velge, men det er langt mer praktisk enn Blomqvist i Oslo. Siden dette med utlevering av auksjonsvarer er nytt er det ikke sikkert du møter på en polansatt som har gjort det før, hun jeg fikk hjelp av måtte spørre en kollega. Rutinen er i alle fall at både du og den polansatte underskriver utleveringsseddelen fra Blomqvist (som skal sitte på varen(e)), dato noteres også. Så skal det tas kopi av den, og du får en kopi, mens polet beholder den andre. Så er det bare å ta varene under armen og gå (og vise utleveringsseddelen i kassen som bevis på at du har betalt).

Og for de som er nysgjerrige på hva jeg kjøpte…

En flaske «Glenfiddich Pure Malt Scotch Whisky Over 8 years (OCB)» for minstebudet, totalt 480 kroner.

En flaske «Glenfiddich Special Old Reserve Pure Malt Scotch Whisky» også for minstebudet, totalt 480 kroner.

En flaske «Bunnahabhain Islay Single Malt Scotch Whisky Darach Ur» batch 1 (en liter). Den var det noen som bød mot meg på, så jeg måtte ut med 1020 kroner. Mye mer enn den egentlig er verdt, men langt mindre enn maksbudet mitt. Den flaska skulle jeg nemlig ha. Så blir det spennende å se om den er like god som jeg husker…

Oppskrift på det meste

Mormor var en dame det var verdt å kjenne, og ikke bare fordi hun var en god kokk. Men nå når hun er borte er det selvsagt slik at noe av det vi savner er matlagingen hennes. Og jula har aldri vært helt den samme uten mormors karamellpudding. I mange år har jeg bare levd med savnet, men av og til rykker det til og jeg tenker at jeg må jo i det minste prøve. I år testet jeg oppskriften til Gunda fra Alt godt, og det ble jo absolutt vellykket, det, men helt riktig var det ikke. Etter at desserten var fortært fant derfor mamma fram mormors oppskriftsbok for at vi skulle kunne vurdere tiltak for endringer neste gang ut fra det som står der.

Gamle oppskrifter

Nå lurer du kanskje på hvorfor vi ikke bare har lagd «mormors karamellpudding», siden vi har oppskriftene hennes. Men så enkelt er det ikke. Problemet er nemlig at det ikke akkurat er en utgivelsesklar kokebok vi snakker om. De aller fleste oppskriftene mangler helt fremgangsmåte, og mange har hjelpsomme ingrediensangivelser av typen «passe mye mel» uten noen indikasjon på om man skal forvente at «passe mye» er 100 eller 1000 gram. I tillegg har vi begge forsøkt å få mormor til å lære oss å lage gitte ting før hun døde, og vet derfor at selv de oppskriftene som har nøyaktige angivelser ble justert etter magefølelsen ved behov. Og karamellpuddingoppskriften er intet unntak. Vel, den skal det jobbes videre med (punkt en er å bruke bare helmelk neste gang), og det er jo strengt tatt ikke så veldig relevant for denne bloggen uansett.

Når jeg først hadde oppskriftsboka i fanget bladde jeg like gjerne gjennom hele for å se hva som fantes av godsaker. Den første oppskriften i boka forteller deg hvordan du skal lage bakepulver. True story. Ellers er det mye av det man kan forvente. Kaker og puddinger i alle mulige varianter. Sauser og supper av alle slag. Mormor jobbet som husholderske (eller hva man nå skal kalle det) for en «fin» familie nordpå før hun flyttet til Oslo, så mange av oppskriftene er nok ting hun lærte av fruen i huset og var forventet å produsere både til hverdags og når det var middagsgjester. Hva gjestene tenkte når de fikk sin «avec» lurer jeg riktignok fælt på, for her kommer oppskriften som gjør at jeg følte dette innlegget hørte hjemme på denne bloggen:

Oppskrift på «cognac» altså. Legg merke til at i overskriften staves det på fransk manér, mens «konjakessens» er stavet «på norsk». Til glede for de som ikke er vant til mormors håndskrift er oppskriften som følger:

1/4 fl Martiniesu rum
3/4 fl sprit
3/4 fl kokt kaldt vann
ca 1 ss sukker
1 kopp sterk te
konjakessens

Som jo etterlater fler spørsmål enn det besvarer. Hva er «Martiniesu rum»? Jeg har stirret på ordet lenge og vel og er ganske sikker på at det er det det står. Eventuelt «Martiniezu», men det er jo ikke noe bedre. Har mormor forsøkt å notere noe hun bare har hørt muntlig? Hva slags sprit? 40 eller 60 % fra Det kongelige norske vinmonopol eller 96 % fra han Jens borti vika? Hvorfor kokt vann? Du skal jo blande det med sprit likevel? Hva slags te? Ok, det var neppe så mye å velge i? Og hvor mye essens? En sånn liten flaske?

Jeg er selvsagt fristet til å lage «cognac» nå. Det er mulig vi blir nødt til å gjøre et forsøk, men kanskje med en kvart mengde eller noe sånt.

Mest av alt lurer jeg altså på hva middagsgjestene synes om denne cognacen? Var det vanlig å lage sin egen cognac nordpå i mellomkrigstia?

Man blir så trøtt

Det dukket opp lenke i Facebook-feeden min via Gulating Ølutsalg Trondheim for et arrangement for hos C. I. Pedersen Glassmagasin. Billetten koster 349 kroner, prisen inkluderer «ølsmakingen og et lekkert tastersett i Brygg fra Magnor til en verdi av 999,-». Så da utelukker jeg ikke at det er i samarbeid med/sponset av Magnor.

Og hvorfor blir jeg så trøtt? Jo, for arrangementet (som forøvrig avholdes flere steder i landet) har tittelen «Herrenes aften».

Vel. Takk for det. Jeg har ikke bruk for fler ølglass uansett.

Addendum:

Jeg hadde i grunn gått ut fra at det var normal tanketom marketingspeak, a la «den perfekte gaven til ham», men det later til at vi damer rett og slett ikke er velkomne, da C. I. Pedersen har svart på kommentaren min på Gulating sin post:

Hei! Vi har hatt mange forskjellige arrangement oppgjennom årene, for brudepar, temakvelder, handlekvelder, landseringer, kjendiser osv. I regi av vår kjede eller oss selv. Det vi ser er at mange damer kommer (hyggelig det)og veldig få menn. Med Herrenes aften ønsker vi at flere menn skal få øynene opp for vår butikk. Ølsmakingen er bare endel av denne kvelden. Dette foregår i butikken og det er begrensninger for hvor mange vi har lov til å ha på slike arrangementer. Til våren er planen at vi skal ha vinsmaking med begrenset plasser for begge kjønn. Mvh Annika daglig leder C.I.Pedersen AS

Jeg er ikke så sikker på at det gjør det noe bedre. Jeg hadde allerede tenkt meg til at det nok var slik at C. I. Pedersens mest entusiastiske kunder normalt er damer (eller menn som skal kjøpe presang til en dame). Jeg stiller meg likevel tvilende til at dette er den mest fornuftige strategien som finnes for å få menn (som ikke alt er det) til magisk å bli interessert i design generelt. Joda, mulig det er noen som blir frelst på Magnor ølglass, men jeg ser liksom ikke for meg at det øker C. I. Pedersens generelle salg noe nevneverdig.

Jeg er forøvrig omtrent like trøtt av arrangementer som markedsføres som «damenes aften», særlig der de spiller like mye på stereotyper som denne ideen om at for å lure menn inn i et glassmagasin må det øl til. Jeg får noia av «kvinnekonferanser» der man liksom skal snakke om lederskap og pensjon og andre «tunge» tema, men sper på med litt feelgood om å være seg selv og kanskje et lite moteshow og får prosecco i hånda når man kommer og goodiebag med sminke og nylonstrømper. Eller at Jentebølgen opererer med «hare» (selv om jeg ser at de nå bruker ordlyden «inspirerende hare», tidligere har jeg sett «attraktiv hare», men det kan ha vært i uoffisielt materiell).

Det finnes noen få unntak der det kan være et poeng med «kjønning» av f.eks. kurs: «Dekkskiftekurs for kvinner» og «Hvordan bake julekaker for menn» KAN ha noe for seg, selv om jeg blir gladere av å se kreative måter å tiltrekke seg «utradisjonelle» deltagere på enn spesifikk begrensning til kjønn.

Giveaway: Campbeltown-glass

Trukket: Vinnerne ble Ingvald og Mikael (sistnevnte kommenterte på Facebook).

Siden jeg endelig har publisert siste innlegg fra turen til fjorårets Campbeltown Malts Festival passer det vel med en liten giveaway?

På alle smakingene fikk vi utdelt et glass som vi kunne putte i lomma når vi gikk, og selv om glass er kjekke å ha har jeg maaaaange fra før, så jeg trenger ikke duplikater. Så up for grabs er to slike glass.

Å ta et bilde som faktisk viser den inngraverte teksten krevde litt mer innsats enn jeg var villig til å spandere, men det står altså Springbank, Longrow, Hazelburn, Kilkerran på den ene siden og Campbeltown Malts på den andre. Dette er dessuten mini-glencairn-glass. De er små og søte og ideelle å ha med som reiseglass på tur, til bruk på hotelrom f.eks. der alternativet gjerne er plastglass fra badet.

Kommentar her eller på innlegget på Facebook gir ett lodd. Mer komplisert er det ikke. Jeg trekker to vinnere mandag 10. juli.

Her er forøvrig reiseberetningen i rekkefølge:

Et slags forord

Del 1: Trondheim-Glasgow

Del 2: Glasgow til Campbeltown og en byvandring

Del 3: The Springbank/Kilkerran dinner

Del 4: En fatfokusert smaking

Del 5: Springbank og litt til

Del 6: Glengyle open day og farvel til Campbeltown

Del 7: Edinburgh og hjemreise

Bonus: The Scotch Whisky Experience

Whiskyentusiastens «bucket list»

Sean Murphy har laget en «bucket list» for den skotske whiskyentusiasten for The Scotsman.

1. Prøv en dram i hver whiskyregion.
Altså: Besøk et destilleri i hver region og smak på whiskyen deres mens du er der. Check.

Jim McEwan forteller oss hvor fantastisk whiskyen vi snart skal få smake er på lageret på Bruichladdich i 2010.

2. Nyt en masterclass med en whiskysuperstjerne.
Check. Dave Broom og Charlie MacLean i løpet av samme helg, faktisk. Og jeg har vært i lagerhuset på Bruichladdich med Jim McEwan, jeg antar han også regnes blant stjernene.

3. Besøk alle de åtte Islay-destilleriene.
Check. Enn så lenge er det åtte. Plutselig blir det ni. Eller ti. Da må jeg tilbake.

4. Besøk whiskyens spirituelle fødested, Lindores Abbey.
Ikke helt check. Jeg tror faktisk jeg har vært på Lindores, når jeg var ti, men da var jeg ikke så opptatt av whisky, så jeg burde vel tatt en tur igjen.

5. Smak nysprit fra favorittdestilleriet ditt.
Check. Ikke at jeg klarer å bestemme meg for ett favorittdestilleri, men jeg har smakt nysprit fra alle på topp-ti-lista utenom Old Pulteney (og Old Pulteney er ikke på førsteplass på den lista).

6. Ei ditt eget fat.
Check. Vel, jeg er deleier. Før jeg vinner i lotto et par-tre ganger tror jeg det holder. Det blir så innmari mange helt like flasker på en gang om man eier et helt fat.

7. Følg «The Malt Whisky Trail» gjennom Speyside.
Check-ish. Ikke i en jafs, men stykkevis og delt over mange turer til Speyside.

8. Kjøp en whisky som ble destillert i fødselsåret ditt.
Check. Flere av dem. Men nå begynner de å bli i overkant dyre (og i overkant gamle, om det er nye tapninger).

9. Nyt en dram på toppen av en Munro mens du ser soloppgangen.
Ikke check, men nå har jeg satt det på lista. Jeg har drukket whisky på toppen av Ben Rinnes, men Ben Rinnes er akkurat ikke høy nok til å være en Munro (841 meter mot kravet på 914) og det var ikke i soloppgangen.

10. Nyt en dram på hver av de fire kompass-punkt-destilleriene.
Tre-fjerdedels check. Av de som nevnes i artikkelen mangler jeg Glen Garioch.

Jeg kaller det 7 3/4. Ikke så ille.

Hvordan ligger DU an?

Gjør det selv: Whiskyglassholder

For noen år siden skulle jeg på kurs i Frankfurt i forbindelse med jobb, og sørget for å booke fly fredagen før slik at jeg fikk helga til å utforske byen. Det viste seg at det skulle være whiskyfestival en liten by innen rimelig avstand ved navn Russelsheim, så lørdag ettermiddag troppet jeg opp der. Det første jeg la merke til når jeg kom inn i lokalet var at en stor andel av publikum hadde en variant av nøkkelsnor rundt halsen som smaksglasset deres hang i. Ved første mulighet spurte jeg noen hvor jeg kunne få tak i en sånn og det viste seg at det var flere av standene som solgte slike med f.eks. navnet på butikken sin på snora. Jeg kjøpte selvsagt et par, og siden konstruksjonen ikke akkurat var komplisert testet jeg å sy noen når jeg kom hjem.

På hver eneste whiskyfestival jeg har deltatt på senere har jeg fått spørsmål om hvor jeg har fått tak i «den der». Hadde jeg hatt tid og ork skulle jeg satt i gang masseproduksjon og solgt dem, men så mye fritid til overs får jeg neppe med det første. Derimot har jeg nå sydd noen stykker på bestilling til venner og i samme slengen tatt bilder slik at jeg kan presentere en liten «gjør det selv». Og gi bort et par, se nederst i innlegget for detaljer.

Jeg må si at innretningen er gull verdt på festivaler. Du kan slippe glasset med whisky i, selv om det er litt risikabelt å røre seg for mye når det dingler sånn, men for å få begge hender fri til å skrive notater f.eks. går det fint så lenge du står stille. Ellers holder jeg nok stort sett i glasset så lenge det er whisky i det. Det som er hovedfordelen med båndet er at du slipper å holde glasset når det ikke er whisky i det. Jeg vet ikke hvordan det er med dine klær, men mine har ikke lommer som egner seg for whiskyglass, særlig ikke typen med tynn stett.

Det er ikke store sykunnskapene som trengs. Teoretisk sett tror jeg man kommer langt med superlim, men det har jeg ikke testet selv. De følgende målene gir deg en holder som passer til både Glecairn-glass og de glassene Oslo/Trondheim/Arktisk whiskyfestival benytter (se bildet over). Merk at om du er som meg og vanligvis heller lager ting litt for stort enn litt for smått: Ikke gjør det her. Dette er heller maksmål enn minimumsmål, klipper du strikkene lengre vil holderen bli for romslig.

Det du trenger er:

  • Symaskin som kan sy rettsøm og sikksakk (det kan alle symaskiner jeg noensinne har vært borti). Det tykkeste du skal sy gjennom er fire lag strikk, så den trenger litt kraft, men ikke veldig mye.
  • Spenne/klips av typen som f.eks. brukes på ryggsekker, en litt smal en. Du kan kanniballisere en gammel nøkkelsnor om du har (vil du gjenbruke båndet slipper du i tillegg å sy den halvparten). De jeg har brukt tar strikk/bånd som er 2 cm bredt. VIKTIG: Spennen må kunne åpnes så du kan klipse av den ene delen. Poenget er at du hekter av glasset og gir det til personen som skal skjenke whisky til deg, ellers må du fort til med noen akrobatiske øvelser.

    Eksempel på bånd og spenne som egner seg til gjenbruk.
  • Strikk, 2 cm bred, to biter: 21 cm og 12-14 cm.
  • Strikk, 1 cm bred, en bit: 13 cm
  • Bånd (om du altså ikke har et ferdig pga kannibalisering) 2-3 cm bredt, 90 cm.

Alt dette fås på en relativt velassortert syforretning (eller possementforretning om vi skal trå til med nøyaktige begreper). I Trondheim kan jeg varmt anbefale M. Sommer – adresse Munkegata 27, inngang fra Thomas Angells gate – til slike ting.

Slik går du fram:

Begynn med å sy begge ender av den tynne strikken fast i en ende av den 21 cm lange bredere strikken slik at den danner en løkke. Endene skal havne ca midt på den brede strikken (for å unngå for mange overlappende lag). Jeg har sydd fram og tilbake med sikksakk, 3 mm bred, 1 mm «framdrift» (se Ill. 1).

Ill. 1

Deretter trer du den 12-14 cm lange strikken gjennom den ene enden av spennen og syr begge endene fast på motsatt side av løkken (se Ill. 2).

Ill. 2

Her er det litt om å gjøre å treffe ganske rett, så strikkene ligger nogenlunde kant-i-kant (se Ill. 3), ellers vil glasset ende med å henge ganske skjevt.

Ill. 3

Så skal «ringen» som skal ligge rundt glasset sys. Da overlapper jeg den andre enden av den lengste strikken over endene på de korte strikkene, så de skjules (se Ill. 4).

Ill. 4

Så syr jeg en firkant, forsatt med samme sikksakk-innstilling, for å feste. Da er det lurt å passe på at sømmen overlapper endene på den lange strikken slik at de festes, ellers vil de frynse seg ved bruk og etterhvert se ganske triste ut.

Og da er det verste gjort. Skal du gjenbruke et nøkkelbånd er du faktisk ferdig, ellers må du sy fast ditt valg av bånd i den andre enden av spennen.

Hepp.

Og siden jeg nå altså har sydd noen stykker tenkte jeg jeg kunne gi bort et par. Det er snart whiskyfestival i Trondheim (11. mars!) og det er festivaler rundt om i det ganske land i løpet av året. To heldige vinnere, fritt valg blant tre typer bånd, alle skotskrutete fordi whisky, se bildet (og nei, det er ikke synsbedrag, båndet med klarblått innslag er bredere enn de to andre).

Kommenter her eller på Facebook-posten. Jeg trekker søndag 5. februar.

Trekning foretatt.

 

 

Bøker til jul

Ved hjelp av random.org har jeg nå trukket to personer som får overta mine ekstra eksemplarer av The New Single Malt Whiskey.

the-new-single-malt-whiskeyDe aller fleste kommentarene kom på Facebook (23 stykker), men en person kommenterte faktisk også her på bloggen og i dette tilfellet viste det seg å lønne seg, for første tall ut var 1:

trekning1Den første boka går derfor til Ole Andre Urvold. Neste tall ut ble 7:

trekning2Og på den plassen finner vi Eric A. Laetere. Vinnerne kontaktes straks.

Test: Kvoteappen

Rett før høysesongen for både harryturer og grensepasseringer generelt lanserte Tollvesenet Kvoteappen, en app som både inneholder en kalkulator som hjelper deg å holde rede på hva du har handlet (eller sjekke om du fortsatt er innenfor kvoten før du handler) og der du kan betale nødvenig avgift i direkte i appen dersom du bestemmer deg for at det er verdt å gjøre det.

2016-07-10 20.41.12

Første helga i juli var vi en svipptur over til Funesdalen og siden vi både hadde bestilt øl og whisky og fant oss et og annet i hyllene virket det som en god anledning for å teste appen.

Å bruke kalkulatoren er enkelt nok, du velger om du skal regne ut for en person eller for to, og så legger du inn antall enheter av øl, rusbrus, vin, hetvin og brennevin – samt tobakksprodukter om du driver med sånt.

2016-07-10 20.40.58

Vi støtte riktignok rimelig snart på problemer, det er nemlig kun forhåndsbestemte volumstørrelser som kan velges. For øl er det 0,33 og 0,5. Hva da når flaska er 0,7? Og for vin kan du legge inn 0,7, 1,5 eller 3 liter. Når jeg da plukka opp en BiB på 2 liter måtte jeg velge mellom å legge inn for mye eller for lite. Det samme gjelder alle varetypene, 0,5 er minste volum for brennevin, så om du skal kjøpe miniatyrer sørg for å kjøpre 10 x 5 cl. Og så videre. En mulighet for å taste inn egendefinert volum i kalkulatoren hadde definitivt vært en forbedring.

2016-07-02 13.06.46

Når du har lagt inn alt får du opp tydelig merking for om du er innafor tollfri kvote eller om du må betale for å opptre på rett side av loven. Du kan velge å gå rett til betaling fra kalkulatoren ved å trykke på handlekurven ved siden av varselet, da tar den med seg verdiene du har lagt inn. Alternativt kan du klikke deg tilbake til hovedskjermen og gå til betaling derfra. Da får du mulighet til å legge inn egendefinert volum, så om du vil være pinlig nøyaktig (og handler i volum Tollvesenet ikke har forutsett) er det den eneste løsningen.

2016-07-10 20.36.14

Selv er jeg for lat, i alle fall når det er snakk om en liter øl eller to, så jeg la heller inn litt for mye og gikk rett til betaling fra kalkulatoren.

2016-07-02 13.33.57Betalingsløsningen er som forventet, tast inn kortnummer osv, velg om du vil lagre kortinfo. I andre enden får du en kvittering, den er gyldig i to timer fra utstedelse, og har en nedtellingsfunksjon. Kvitteringen er tilgjengelig og aktiv også om du ikke har nettdekning (jeg testet i flymodus), noe som kan være greit å vite siden nettdekningen langs svenskegrensa er mildt sagt patchy, men sørg for å ha strøm nok på mobilen.

2016-07-02 15.12.23Konklusjonen er at det er er grei app, men det med egendefinert mengdeangivelse også på kalkulatoren bør fikses snarest. For oss som ofte passerer svenskegrensa på steder der det ikke er betjent tollkontor er det kjekt å kunne ha med mer enn kvota med god samvittighet. Den eneste store ulempen jeg kan se er ved å bruke appen er at den fratar deg gleden ved å se ansiktsuttrykket til tollerne når du kommer inn og erklærer at du trenger å fortolle 1,5 liter øl (eller en halv liter, som vel er rekorden blant mine bekjente). Men i de tilfellene KAN du selvsagt droppe å bruke appen…

På øret: Cider Chat

Jeg har begynt å eksperimentere med å høre på podcasts i det siste, og skal forsøke å få notert ned noen tanker om de forskjellige (vel, de som er drikkevarerelatert, i alle fall, men så langt er det bare det jeg har hørt på). Egentlig er det Overgjæret som burde vært først ut, for det var den første jeg begynte å lytte til, men nå ble det til at jeg skrev ned tanker om Cider Chat med en gang jeg hadde hørt den, så da får vi heller komme tilbake til Overgjæret.

ciderchat

Cider Chat er en amerikansk podcast om «hard cider» (dvs sider med alkohol) av en dame ved navn Ria Windcaller, og er da naturlig nok på engelsk. Jeg har foreløpig bare hørt episode 35, der Ria prater med Danielle von Scheiner fra Big Apple Hard Cider. Jeg må innrømme at jeg til å begynne med var på nippet til å skru av og teste noe annet, for lydmessig er det to problemer med Cider Chat. Det ene er at det benyttes «mood music» i litt for stor grad, både som avbrekk i pratinga, men også mens Ria prater, og jeg er prinsipiell motstander av bakgrunnsmusikk (nesten uten unntak). Noen ganger var det klipt inn musikk på litt merkelige steder, også, av og til i det som framsto som midt i setninger. For eksempel sier Danielle «The people who inspire our cider are» …og klipp til musikk. Nå starter riktignok neste setning ikke der den halve slapp, så kanskje var samtalen preget av avbrutte setninger fordi den som snakker tenker seg om, men jeg ville foretrukket å få det presentert uten musikk likevel. Det andre problemet er Rias «fortellerstemme». Så lenge hun prater med Danielle er alt såre vel, men i begynnelsen når hun skal introdusere podcasten og underveis når hun tilføyer opplysninger eller oppsummerer får stemmen hennes et litt merkelig preg, litt «Nattønsket»-aktig, overdrevet intimt og personlig, noe jeg personlig får litt noia av. Vanskelig å beskrive. Men selve intervjuet ble altså utført med helt naturlig stemme. Det var dessuten var svært interessant og føltes personlig på den positive måten, jeg fikk rett og slett lyst til å hoppe på et fly til New York og møte Ria og Danielle der i bakhagen for å drikke sider. Jeg kommer derfor garantert til å våge meg på flere episoder.

Big Apple Hard Cider framsto forøvrig som et spennende sideri, og jeg ble fryktelig tørst av å høre på intervjuet. Danielle har blant annet eksperimentert med lagring på whiskyfat og en av siderne som ble smakt på i løpet av episoden var Navy Yard som er lagret på fat fra Kings County som det har vært peated bourbon i. Det kan vel knapt finnes en kortere vei til en sider- og whiskyentusiasts hjerte.