Bokanmeldelse: Chasing the Dram av Rachel McCormack

Krysspublisert til bokbloggen.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Akkurat så «midt i teksten uten overgang» er altså veldig mange av oppskriftene.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese  whiskyskolen del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Bokanmeldelse: Ølquiz av Knut Albert Solem og Sammy Myklebust

Merk: Boka Ølquiz er mottatt vederlagsfritt fra forfatter/forlag. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om boka eller for hva jeg skriver.

Quiz er gøy, nesten uansett hvilket tema det er snakk om, men ølquiz er kanskje enda morsommere? Knut Albert Solem og Sammy Myklebust har gått sammen og gjort det lettere for oss alle å organisere noe slikt med boka Ølquiz som kom ut i høst.

Boka består ganske enkelt av 1008 spørsmål om øl fordelt på 56 temaer, i tillegg finnes fire temaer om alkoholfritt og fire om annen alkohol, til sammen 1152 spørsmål. Hvert tema er delt i tre vanskelighetsgrader – kalt Ølnyter, Ølelsker og Ølnerd for ølspørsmålene – slik at folk med forskjellig kunnskapsnivå skal kunne konkurrere mot hverandre. Hver bolk består av seks spørsmål og forfatterene foreslår at man bruker en terning for å avgjøre hvilket spørsmål som skal stilles innenfor en kategori/vanskelighetsgrad. Slik kan man nok fordrive flere kvelder på hytta eller puben.

Alt man kan er lett og alt man ikke kan er vanskelig, så å vurdere vanskelighetsgrad er ikke enkelt. I den grad jeg har noe å utsette på boka er det likevel nettopp på denne inndelingen av spørsmålene. Vi har testet et tilfeldig utvalg kategorier og generelt klarte vi 1-2 rette (altså av 6) i både Ølnyter-, Ølelsker- og Ølnerd-bolkene, og det var i alle fall ikke slik at Ølnyter ble for lett og Ølnerd skikkelig vanskelig. Og med unntak av enkelte kategorier, for eksempel «Brygging», der teknisk kunnskap var viktigere enn trivia, har jeg ikke inntrykk av at det er så stor forskjell på de tre nivåene. Siden jeg dessuten ville karakterisert meg selv som ølnerd (og vet uten tvil at de fleste av mine bekjente fra andre arenaer enn «ølnorge» ville karakterisert meg som ølnerd, og det inkluderer både folk som drikker mye øl og folk som brygger selv og som derfor definitivt faller i ølnyter-/ølelsker-gruppene) lurer jeg litt på om vanskelighetsnivået på spørsmålene generelt er en smule høyere enn tiltenkt. Quiz er ikke gøy når det er for lett, men det er heller ikke gøy når det er for vanskelig.

Akkurat vanskelighetsnivå er det vanskelig å teste uten å invitere et utvalg ølnytere til quiz. Når jeg får gjort det skal jeg rapportere tilbake, i mellomtiden kan jeg trygt anbefale boka til mine ølnerd-venner, og som utmerket julegavetips om du har en ølnerd i ditt liv.

(Krysspostet til Lattermilds bokblogg.)

Bokanmeldelse: Ølguiden av Knut Albert Solem

Merk: Boka Ølguiden (2016-utgaven) er motatt som premie i en ølquiz med forfatteren som quizmaster der det var fler premier enn deltagere. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om boka eller for hva jeg skriver.

I 2015 kom Knut Albert Solem med boka Norsk øl- og bryggerguide, som jeg mente var et selvsagt tilskudd til bokhylla. En av ulempene med en slik bok, noe jeg også nevnte i min omtale, er at den nødvendigvis blir et øyeblikksbilde. Det momentet har forfatter og forlag tatt konsekvensen av og i fjor kom Ølguiden, som kan sees som et slags supplement. Her er det ingen omtale av bryggeriene, men 752 norske øl har fått plass, med en kort omtale og plass til å gjøre egne notater.

Tanken på å begynne på side en og jobbe seg gjennom alle ølene i boka appelerer, men som aktiv bruker av Untappd (i skrivende stund har jeg sjekket inn 4175 unike øl) blir det litt for mye overlapp i funksjon for min del. Hadde jeg hatt en slik bok å krysse av i når jeg for alvor begynte å systematisk smake meg gjennom flest mulig norske øl hadde det vært noe annet. Men ikke alle liker å bruke en app for å holde oversikt, og om du foretrekker en mer analog variant er Ølguiden en god idé.

Skal du kjøpe Ølguiden nå er det 2017-utgaven som gjelder, oppdatert med noen flere øl og bryggerier og til og med noen utenlandske øl. 2016-utgaven hadde jeg tenkt jeg skulle gi videre, så det blir kjørt en giveaway på Drikkeligs Facebookside de nærmeste dagene.

(Krysspostet til Lattermilds bokblogg.)

På tide med påfyll av lesestoff?

Slunken bokhylle og slunken lommebok? Da er jo Mammutsalget perfekt. Uansett er det vel aldri feil med billige bøker, forresten.

Dette er de bøkene som er på Mammutsalget som jeg enten HAR skrevet om (de er lenket) eller burde ha skrevet om. Løp og kjøp!

Bokanmeldelse: Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Krysspostet til bokbloggen.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Bokomtale og giveaway: The New Single Malt Whiskey

the-new-single-malt-whiskeySom nevnt i slutten av oktober har ett av mine smaksnotater havnet mellom stive permer. Tidligere i uka var jeg tilfeldigvis hjemme på grunn av kraftig forkjølelse da det ringte på døra og en hyggelig mann fra Bring overrakte meg en pakke som viste seg å inneholde ikke bare en, men tre kopier av The New Single Malt Whiskey. Det sier vel litt om hvor lite vekt jeg hadde tillagt den opprinnelige henvendelsen (der det selvsagt sto slike detaljer) at jeg helt hadde glemt at det var fler enn en kopi på vei til meg. Siden jeg strengt tatt ikke har bruk for mer enn en (og vi har bøker nok, så å ta vare på de ekstra av ren forfengelighet er lite aktuelt), gir jeg bort de to andre, se nederst i posten for detaljer om du er interessert.

Men først litt om boka. Ikke la deg forlede av e-en i whiskey, dette er en bok om både whiskey og whisky. Skottland er representert, men fokuset for boka er innovasjon i whiskyverdenen og nye produksjonsland, så de skotske destilleriene som er valgt er de som har fokus nettopp på innovasjon og majoriteten av de presenterte destilleriene ligger utenfor skottland. Første del av boka består av artikler om whisky generelt, hvordan maltwhisky lages, hva fatlagring har å si, hvorvidt man skal skrive whisky med e eller uten, osv. Så kommer et lite utvalg coctailoppskrifter med whisky, før man kommer til hoveddelen av boka: Presentasjon av destillerier – 197 i alt – gruppert på land og smaksnotater for utvalgte tapninger fra disse destilleriene. Innimellom er det intervjuer med bemerkelsesverdige personer i bransjen.

tnsmw1
Eksempel på generell artikkel

Det er over 50 bidragsytere i boka, de fleste, skal sies, har bidratt mer enn meg. Mange er bloggere eller journalister, men det er også representanter for produksjonssiden av bransjen som har bidratt. Fordelen med så mange forskjellige skribenter er at boka ikke blir monoton, alle har sin måte å ordlegge seg på og sine «quirks» når de skriver smaksnotater. Det tilbakevendende spørsmålet om whisky eller whiskey er også gjenspeilet i at stavemåten den individuelle skribent har brukt er beholdt, det er ikke gjort noen standardisering.

Flere kjente navn blant bidragsyterne
Flere kjente navn blant bidragsyterne

Illustrasjonsfoto florerer det av, og de er behøring kreditert bakerst i boka på en relativt oversiktlig måte. Dette er en liten kjepphest for meg, jeg vil kunne finne ut hvem som har tatt et gitt bilde på en rimelig enkel måte. Jeg foretrekker egentlig «Foto: NN» på/ved bildet, men skjønner at ikke alle synes det er like pent i layouten, her er det løst på nogenlunde greit vis, selv om «Shutterstock» som kilde sier lite (også på Shutterstock er det faktisk en fotograf som har tatt bildet).

Mitt bidrag.
Mitt bidrag.

Mitt lille bidrag kommer på side 188 og er altså et smaksnotat for Lille Gadegård. Jeg har endt opp som «he» i biografien til slutt, er jeg redd. Sånn går det når jeg leverer biografi i jeg-form (å omtale meg selv i tredjeperson faller ikke naturlig). Hadde jeg valgt stavemåten Robyn på mitt engelske kallenavn hadde sjansen for rett pronomen vært større, så jeg kan i grunn skylde meg selv. Vel, det er ikke akkurat første gangen jeg er blitt omtalt som «he», så jeg lever greit med det. Noe annet er at det er hyggelig å se at det er en god andel damer blant bidragsyterne (selv om det er langt fra noe som kan kalles likestilling).

Presentasjonen av bidragsyterne, der jeg nok dessverre har endt som "he".
Presentasjonen av bidragsyterne, der jeg nok dessverre har endt som «he».

Ellers er det underlig tilfredsstillende for meg at forlaget som har gitt ut boka heter Cider Mill Press.

Redaktøren Carlo DeVito har lagt ut lenker til omtaler av boka på Facebook, noen fra andre bidragsytere (Richard Auffrey på The Passionate Foodie, Peter Peter Portland Eater), men i alle fall en «ordentlig» anmeldelse: Bill Dowd i The Times Union.

Så til de to ekstra bøkene. Boka er ikke dyr (relativt sett), på Adlibris koster den 192 kroner, på Amazon.com (i skrivende stund) USD 21,16, så det har lite hensikt for meg å betale hundrevis i porto for å sende boka (og siden den klokker inn på nesten 1,5 kg koster det fort litt). Det vil si at jeg denne gangen begrenser mulighet for deltagelse til de som har en postadresse i Norge eller Sverige (og i Sverige kan jeg ikke garantere at den kommer frem til jul, for da blir den sendt neste gang vi skal over grensen og det kan være det drøyer til utpå nyåret). Til gjengjeld er alt du må gjøre om du er interessert i å være med på trekningen å kommentere, enten her, eller på Facebook-posten. Jeg trekker to vinnere første søndag i advent, det vil si 27. november 2016.

Kan jeg kalle meg forfatter nå?

Vi får mange rare henvendelser gjennom kontakt-oss-skjemaet her på drikkelig.no, ikke minst fra alle dem som klarer å misforstå hvem vi er og tror vi produserer/selger alkohol. Den typen har det kommet såpass mange av at jeg så meg nødt til å legge inn en liten «forklarende» tekst på kontakt-oss-siden, selv om slike henvendelser har en viss underholdningsverdi.

En tid tilbake fikk jeg derimot en hevendelse som jeg ikke helt visste om jeg skulle ta alvorlig til å begynne med, en Carlo DeVito kunne fortelle meg at han jobbet med en bok om nye whiskyland og lurte på om han kunne få bruke et av mine smaksnotater i denne. Til tross for at jeg altså slett ikke var sikker på seriøsiteten i henvendelsen svarte jeg positivt. Siden den gangen har det kommet oppdateringer om prosjektet jevnlig og jeg har sendt avgårde både bilde med høyere oppløsning og en tre-setningers biografi. Og i dag foreligger faktisk boken helt på ekte.

Foto: Carlo DeVito
Foto: Carlo DeVito

Jeg har ikke hatt forfatterambisjoner å skryte av (i alle fall ikke siden jeg var tenåring), men det er jo litt gøy likevel for en uhelbredelig bibliofil sjel å bli publisert mellom stive permer. Særlig når man ser hva slags celebert selskap jeg har havnet i. Thomas har bidratt med rundt 20 smaksnotater, visstnok, og andre navn på listen er Serge Valentin (rene superstjernen å regne i whiskykretser, om du ikke har hørt om ham før er det på tide), Tabarak Razvi og Allison Patel.

Jeg gleder meg til å få min egen kopi i posten og kommer neppe til å la det gå ubemerket hen (selv om jeg vel ikke akkurat kan anmelde en bok jeg har bidratt til). Skulle du synes dette høres ut som en bok du bare MÅ ha kan den allerede kjøpes, for eksempel hos Adlibris. For ordens skyld: Min betaling er heder og ære pluss en kopi av boka, jeg får ingen provisjon.

Men for avslutningsvis å svare på mitt eget spørsmål: Nei, jeg tror ikke jeg skal begynne å presentere meg som forfatter.

Bokanmeldelse: The Comic Book Story of Beer

comic_beer

Krysspostet til bokbloggen.

I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).

Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.

Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.

Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.

Mammutsalget 2016

Breaking news, så og si. Årets Mammutsalg startet i dag og siden jeg faktisk både har kjøpt og lest flere av drikkevarebøkene som nå er tilgjengelige til en ganske rimelig penge tenkte jeg jeg skulle tipse dere andre om mulige kupp. Siden jeg er flinkere til å lese bøker enn til å huske å blogge om dem fordret det et lite skippertak på bloggfronten, men her er i alle fall mine anbefalinger om bøker det kan være verdt å ta en kikk på ved årets Mammutsalg (tittelen er lenket til relevant innlegg):

 

Måtte shoppe litt. Halv pris hos Eldorado på Matstreif. #mitteldorado #Matstreif

Et bilde publisert av @lattermild

Bokanmeldelse: Pjolter; den norske coctailrevolusjonen av Nadin Martinuzzi og Hanne Stensvold

pjolterJeg følger Hanne Stensvold på Twitter (@StHanne) og det var der jeg først hørte om prosjektet med boka Pjolter. Jeg noterte meg at jeg skulle se etter den når den kom ut, men var treig nok til at jeg fikk den på Eldorados halv-pris-salg under Matstreif i 2015.

Pjolter er på sett og vis en kokebok, og av de knapt 250 sidene er over halvparten viet oppskrifter på coctails. Det er dermed kanskje ikke den typen bok du setter deg ned og leser fra perm til perm, men det er forsåvidt fullt mulig å gjøre det også. Innimellom oppskriftene får vi litt om coctailens historie generelt, litt om visse typer coctails og presentasjoner av en rekke bartendere som har bidratt til cocktailens renessanse i Norge. Hver bartender har selvsagt bidratt med noen av sine egne oppskrifter.

Forfatterene er kreditert som fotografer og jeg må si jeg er skikkelig sugen på en «hvordan fotografere drinker» foto workshop med dem, for absolutt alle coctailene ser fristende ut, og boka er generelt en fryd for øyet.

Jeg får selvsagt lyst til å prøve meg mens jeg leser, og det kan tenkes det blir en coctail eller to på hjemmefronten framover. Beskrivelsene for hvordan du mikser (trodde du det var så enkelt at du kunne velge «shaken» eller «stirred»? Å nei du.) virker passe detaljerte og det klør litt i fingrene, det skal jeg innrømme. For ikke å snakke om alle de ingrediensene du kan lage selv, både infusert ditt og datt, tonic water, hjemmelagde bitters og ingefærøl! Men foreløpig skal jeg forsøke å unngå å la meg oppsluke av nok en alkoholrelatert hobby, tror jeg. Derimot er kanskje sjansen større for at jeg bestiller en coctail neste gang jeg er på bar, Raus i Trondheim har jeg jo på «skulle vært innom snart»-listen, og en av bartenderene i boka jobber (jobbet?) der.

Er du derimot sugen på å lære deg hvordan du mikser coctails kan jeg ikke se noen grunn til å lete lenger enn denne boka. Og blir du bitt av basillen må du gjerne invitere meg for å smake.