Bryggerifestivalen 2022

Den siste helga i juli fant Bryggerifestivalen i Trondheim sted, samtidig som Matfestivalen og Olavsfestdagene. Etter en ganske våt og kjølig trøndersommer slo været til og ble fra ok (torsdag) via ganske bra, i grunn (fredag) til eh, ok, nå er det i alle fall for varmt i sola (lørdag). En kombinasjon av flaks og taktikk gjorde at både jeg og Arve hadde fri alle tre dagene, og ungene var for det meste opptatt på annet hold. Vi stilte derfor fra start både torsdag, fredag og lørdag, og ga oss utpå ettermiddagen når vi synes vi hadde fått nok og det begynte å bli tendenser til Mye Folk™.

Her følger mine smaksnotater fra helgen, som vanlig i stikkordsform og høyst subjektivt.

Dag 1:

Stolt Bryggeri Frokostbrygg: Ganske tydelig, men ikke overdøvende kaffesmak. Bra frokostøl.

Crave Cave

Crave Cave Havbris på kaia: Grei, men typeriktig og dermed ganske kjedelig.

Dahls Rose of Hawaii: Kjedelig. Hibiskusen redder den ikke.

Crave Cave Atlantic Ocean: Typeriktig.

Monkey Brew Demon Box 2016: Like god som sist, om ikke bedre. Siste fat med 2016 i følge mannen bak baren.

Fæby Salamander: Typeriktig, veldig citra.

Fæby Martin: God og lettdrikkelig.

Fæby Opprådd: Smaker rosin. God, men Martin var bedre.

Arita Åkre sjenker Pet Nat til meg.

Edel Rubinstep Pet Nat: Vinterepler = barndomsminner. Tydelig gjæret preg (et pluss). Må bestilles og smakes skikkelig.

Fæby I mårrå, kanskje: En helt grei pilsner.

Fæby LausrelIPA: Mildt typeriktig.

Fæby Rhubarb Sour: God tørstedrikke men smakte ikke noe særlig rabarbra.

Hammerhead Fruitgasam: Mye bærsmak, god sour.

Hammerhead

Hammehead Milk & Cookies: Bomkjøp, trodde den var ny, men det er jo juleølen fra i fjor. Samme score som sist (midt på treet).

Hogna Halo Bjørnebær Gose: Lukter og smaker smør, men bra bærsmak og ølet er ikke vondt.

Hogna Albion: Ok på lukt, men smaker feil.

Hogna Calcutta («hemmelig batch»): Omtrent som normalt.

Klostergården Triple: God trippel.

Klostergården Surmunk: Ok, men litt… intetsigende? Syrlig, men ikke så mye mer.

Trondhjem Mikrobryggeri Ribsen NEIPA: God smak av rips og urter, veldig lite NEIPA over den. Kunne glatt ha drukket mer, mao lite typeriktig.

Tapp & Kork

Tapp & Kork Glimt av Molde: Ikke drikkelig. Smaker pissoarsåpe, aprikoskjerner og litt marsipan.

Austmann Eventyrlyst #3 Lakrisstout: Nam. Best så langt, ingenting å utsette.

Austmann Eventyrlyst #1 Habanero & Vanilje IPA: Krydderet kan ikke redde IPAen fra å være en IPA og vaniljen gir tyggegummipreg. Ingen vinner.

Austmann Eventyrlyst #2 Blåbærsurløl: Smaker riskrem med bærsaus. Gode greier.

Krecher Rattkyng: Dessertøl. Masse smak. Ikke veldig syrlig, men smaker BÆR.

Krecher Bonestryke: Bounty. Nam!

Hombordsund Steingrunnen: Helt grei bitter. Arve synes den var for lageraktig.

Hombordsund St. Helena: Grei porter, men for tynn relativt til alkoholprosent. På 4ish kunne jeg drukket en pint eller tre.

Hombordsund Svartskjær: Igjen, helt grei quad.

Øx Agens: Kjedelig, helt ok.

Øx 1848: Kjedelig, helt ok, men Agens var bedre.

Øx Idunn: For mye eplejuice (uten sukker) av feil type epler.

Krecher Shitterbug: Usj. Typeriktig.

Lervig Rackhouse Original Sin Québécois Maple Barrel: Nam. Rosin-/sherrypreg.

Lervig Mango Tang: Mye frukt, lite øl, grei drekka.

Øx Doggerbank: Bedre på håndpumpe.

Wettre Baltic Porter: Smaker litt munnskyll, men ganske godt på en rar måte.

Wettre BDSM Barrel Aged: BA, ja. Veldig tydelig BA.

Wettre Le Quad: Søt. God. Kan gjerne drikke mer (en annen dag).

Austmann Mare Baltikum: God baltic porter.

Dag 2:

Monkey Brew Demon Box 2017: Har definitivt ikke blitt dårligere med 5 års lagring.

Wettre Veas COTO: Grei, men kjedelig lager. Historien om kullsyra er morsom, men gjør ikke ølet morsommere.

Wettre Prunus: Bare syre, ikke noe særlig annet.

Tre fra Staggeringly Good, fra venstre Reptile Radler, Souropod Apricot og Souropod Blueberry

Staggeringly Good Reptile Radler: Kanskje overvekt av sitron, men helt ok tørstedrikke.

Staggeringly Good Souropod Apricot: Ingen stor fan av aprikos, og denne ølen overbeviser meg ikke.

Staggeringly Good Souropod Blueberry: Mye bedre, ikke så søt, god sommerøl.

Røros Dark Ale Sjokolade & Kaffe: Veldig fruktig til å være sjokolade og kaffe. Ganske god, da.

Røros Surøl med smak av blåbær: Kjedelig, og med en litt emmen fruktsmak.

Krecher Plaguewing: Typeriktig.

Krecher Bonestryke: (Feilkjøp av Arve, men) Like god som i går.

Lervig Rackhouse Original Sin Bourbon: God, men fersk og litt søt, blir nok bedre med lagring.

Berentsen Kveik: Ganske forfriskende, litt syrlig.

Berentsen Peats Prunes: God til røykøl å være.

Tapp & Kork Jordbærdraum: Smaker mjød, usj.

Tapp & Kork Alt for mørkt til å drikke om sommeren?: Helt grei, klassisk bock, kanskje litt tynn.

Tapp & Kork 222 Topper: Smaker pissoarsåpe.

Hogna Halo Havsnø: God gose, sånn passe salt.

Krecher Grimecreep: Like god som sist jeg drakk den.

Brewski Stolen: Typeriktig.

Brewski Vodou: Typeriktig.

Tapp & Kork Frosti: God, mye kaffe og rista… vel, malt antar jeg. Brødskorpe?

Tapp & Kork Haze vol 3: Pissoarsåpe igjen.

Tapp & Kork Cherry Cuvee 2022: Masse syre, men også tydelig kirsebær. Bra surøl.

Rodebak Triple: Som forventet fra Rodebak: Just what it says on the box.

Tre fra Brewski, fra venstre Don’t Mention the Pink Elephant in the Room, Rhuberry Pie og Bored Panda

Brewski Don’t Mention the Pink Elephant in the Room: Creamy. Smaker riskrem.

Brewski Rhuberry Pie: God denne også, men smaker «tørt» som krekling eller tyttebær, som ikke er min favoritt.

Brewski Bored Panda: Grei, standard barleywine.

Brewski Slush: Tja.

Rodebak Gjelmund: Hm. Interessant. Ikke vondt, direkte, men jeg er ambivalent.

(Avsluttet med en Demon Box 2017 til.)

Dag 3:

Lervig Rackhouse Dulce de Leche: Veldig tydelig alkohol, men også VELDIG god. Karamellsaus.

Monkey Brew

Monkey Brew Timothy’s Monster 2019: Komplementerer Lervig-en perfekt, siden den er mye mindre søt og har tydelig kaffesmak. De to kunne vært servert i ølpakke på restaurant som «kaffe og dessert».  Timothy’s Monster har hatt godt av lagring, men tipper den tåler en del år til også.

Brewski Skog: God tørstedrikke.

Brewski Key Lime Pie: Smaker vaniljekrem og frukt, just what it says on the can.

Brewski Proto 78 Imperial Stout m/ marshmallows: God, men nesten litt for lettdrikkelig.

Bådin Tønnelagra Bodvin: Stødig barleywine. Mer passende munnfølelse enn den forrige.

Rodebak Brett Saison BA: Mer solid håndverk fra Rodebak.

Tapp & Kork Gulrotkake: Gulrot i øl var virkelig ingen höydare.

Tapp & Kork Haze vol 4 DTPA: Typeriktig.

Staggeringly Good Souropod Raspberry and Pink Pepper BA: Helt grei sour, men kjenner hverken fat eller pepper i særlig grad.

Staggeringly Good Hold my Thumbs: Smaker ikke gulrot. Dette er en bra ting. Ellers igjen: Helt grei sour.

Bryggeriet Frøya

Staggeringly Good Reptile Respawn Wrecker: Nam. Litt synd med alkoholen, dette var VELDIG god juice.

Frøya Solbær Festivalspesial: Litt tam, men helt grei.

Roger Brouwer prøver å få meg til å kjøpe Kyoto ingefærøl, men jeg lar meg ikke lure, de har jo stout?

Hogna Bartestout Nitro: Ser ikke poenget med nitro, vanlig bartestout er bedre.

Hogna hadde med så mye forskjellig øl at på dag tre måtte de doble menyarealet.

Hogna Tasty Darkness: Namme lakris.

Hogna Giga Fruited Cherry Noir: Kunne vært brukt som saus til riskrem.

Bådin Grav deg ned i tide: Helt grei stout.

Fra venstre Cygnus X, Timothy’s Monster 2020, Primordial Gloop og Grav deg ned i tide.

Staggeringly Good Primordial Gloop: God, og skiller seg fra mengden, både utseendemessig og smaksmessig.

Monkey Brew Timothy’s Monster 2020: Kan fortsatt lagres lenge, men nam.

Monkey Brew Cygnus X: Søtere enn TM. Veldig nam.

Rapporter fra tidligere års festivaler finner du under emneknaggen Bryggerifestivalen i Trondheim. Og der oppdaget jeg at det mangler notater fra både i fjor og 2019. Jeg må lete i notatbøkene mine.

Bryggerifestivalen 2021, en stemningsrapport etter dag 1

Av åpenbare grunner ble det aldri noen Bryggerifestival 2020. Og av like åpenbare grunner har det vært usikkert helt til ganske nylig hvorvidt det ville være mulig å gjennomføre i år (så sent som i går sto det i Facebookarrangementet at man «håpet å kunne gjennomføre», men det var nok mest fordi noen hadde glemt å oppdatere).

Grepene som er gjort for å ivareta smittevern har både positive og negative sider, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk i forkant, men jeg er glad for å si at bekymringene mine ble gjort til skamme.

Festivalen åpner klokka 11 hver dag (torsdag, fredag og lørdag) og jeg var fast bestemt på å være der ved åpningstid, jeg er fortsatt begrenset glad i folkemengder, og regnet med at det ville bli flere gjester jo lenger ut på dagen vi kom. Beleilig nok passet det for foreldrene mine også, så vi møttes ved inngangen klokka 11.

Fæby og Haandbryggeriet i full sving med sjenking

Den største smittevernsmessige endringen fra et deltagersynspunkt er at man velger seg et bord og der skal man sitte. Ølbestilling gjøres via mobiltelefon og betales med Vipps og en servitør kommer med det du har bestilt. De positive sidene ved dette er:
a) Det er bord til alle (er det ikke ledig må du stå i kø utenfor festivalområdet) og det er luftig ved og mellom bordene (det er de samme bordene som tidligere år, som det er plass til minst åtte personer ved, og man skal være maks fire per bord).
b) Du slipper å reise deg fra bordet og «trenge» deg fram til baren for å hente øl. En ting er at det gjør det langt mer behagelig å være gjest, servitørene tar seg av løpingen, men det betyr jo at det faktisk er mulig å dra på festival alene; du mister ikke bordet ditt mellom hver runde øl (når du må på do er det en annen sak, men det er i alle fall en forbedring).

På forhånd var vi litt spent på hvordan de stakkars servitørene skulle klare å holde rede på hvilke øl som var hva, men det var elegant løst med klistrelapper på glassene.

Fem øl fra Fæby, tydelig merket

Et utslag av kombinasjonen av smittevern og det nye engangsplastforbudet er at du får et nytt glass for hver øl du bestiller. Eller, «får», du må nok betale for det (fem kroner kan vi regne oss frem til, da det som før var en-mynts-øl koster 40 og det som før var to-mynts-øl koster 75, det vil si 35 eller 70 kroner for 1 dl øl og 5 kroner for glasset). Til gjengjeld får du ta dem med deg hjem alle sammen om du vil. Faktisk ga de stort inntrykk av at de satt pris på om man tok med seg glass, servitørene fortalte oss at vi kunne ta dem med flere ganger og de delte til og med ut papirposer til de som ikke var forberedt nok til å ha med pose hjemmefra (amatører overalt). Et tips om du vil ha med glass hjem er å be om å få en (eller flere) av eskene de kommer i. Det går tolv glass i en eske, og de transporteres jo mye tryggere sånn enn løst i en pose. Og eskene blir ellers bare flatklemt og trillet bort for resirkulering, så du bidrar til opprydding i samme slengen. Win-win. Vil du ikke ha med glassene hjem blir de selvsagt samlet inn, men de blir ikke gjenbrukt på denne festivalen, det er det ikke kapasitet til å håndtere. Hvorvidt de blir vasket og brukt neste år eller rett og slett resirkulert de også vites ikke. Uansett, jeg tok med meg våre glass. Det er praktisk å ha et utvalg småglass når man har ølnerder på besøk og skal dele «sjeldne» øl (10 pers på en 0,33-flaske, noen?).

Logistikken foregår slik: Du legger inn en bestilling og betaler. Du må minimum bestille for 160 kroner, så det vil alltid være minst tre øl per bestilling. En lapp med bestillingen din skrives ut «at the pass» (det aner jeg ikke hva heter på norsk…) der en person holder rede på rekkefølgen og sørger for at ledige servitører får de eldste bestillingene. Samtidig har hvert bryggeri fått en tilsvarende lapp skrevet ut med sin del av bestillingen din. Sevitøren tar bestillingslappen og brettet og går runden til de aktuelle bryggeriene (som forhåpentligvis har rukket å tappe ølen) for å hente øl før hen kommer til bordet ditt.

Bilde av min bestilling av Rodebak Farmhouse sigar ferdig tappet (sendt meg på messenger av Eva som sto bak baren for Rodebak og ikke overraskende kjente igjen navnet mitt)

Dette fungerte i all hovedsak strålende. Den åpenbare svakheten i systemet er at trøbbel med tapping av hvilken som helst grunn – og det er mye som kan krangle når du skal tappe øl kontinuerlig i time etter time – får en dominoeffekt, da «min servitør» ikke blir ferdig med min bestilling før hen får hentet alle mine øl, og kan ikke uten videre fortsette med neste bestilling før hen er ferdig med min uten at det blir krøll i systemet. Når det begynte å bli folksomt var det noen bryggerier som hadde «backlog» på 20-30 ferdigtappede øl, mens det sto et titalls servitører i kø og ventet på øl ved andre bryggerier. Noe som unektelig var underholdende å se på for oss med utsikt til baren, men som nok forårsaket like mye svette hos de involverte som det unormalt strålende sola over Trondheim. Tipset er å smøre seg med den berømte tålmodigheten (i tillegg til solkrem) og smile til servitørene når de (endelig?) kommer. De er frivillige, så sett pris på at de bruker tiden sin på å løpe fillene av seg slik at du kan få gå på festival igjen.

Servitører i kø

Og for al del: Smil gjerne litt til bryggerne også, om enn på avstand. Hadde det ikke vært for dem hadde det ikke vært noe øl for deg å drikke. På avstand, ja. Den åpenbart største negative konsekvensen av «ingen mingling» og «servering ved bordet» er at den dialogen med bryggerne som er en stor del av moroa på festival vanligvis ikke skjer i år.

Tidligere i dag var det altså strålende sol i Trondheim. I skrivende stund (klokka halv ni om kvelden) tordner det, og herfra ser det ut til at regnværet ligger midt over Midtbyen. Tidligere i uka var værmeldingen for fredag og lørdag ikke særlig lovende, men nå mener Yr at det skal bli ganske perfekt festivalvær, så kanskje er arrangørene heldige nok en gang. Å dømme ut fra mengden mennesker som hadde oppsøkt festivalen i ettermiddag ligger det i alle fall an til å bli en vellykket festival også i år, på tross av alle begrensninger. Dagen i dag lovet godt.

Folk hygger seg på festival

Whisky Colours Festival: Glen Moray

Glen Moray ble presentert av Iain Allan, som er manager for besøkssenteret og global ambassadør.Enhver master blender setter sitt preg på et destilleri, både i hva som tappes, selvsagt, men også i hva som fylles. Iain kunne fortelle at av de master blenderene han har jobbet med i sine 15 år hos Glen Moray foretrakk Ed Dodson annengangs fill casks, Graham Coull foretrakk first fill casks, men fylte en blanding av førstegangs, annengangs og tredjegangs. Den nåværende (dvs i oktober 2020) master blenderen Kirstie McCallum foretrekker en blanding av førstegangs og annengangs bruk fat.

Glen Moray var lenge (fra 20-tallet) eid av Glenmorangie Plc, men når Louis Vuitton Moet Hennessy kjøpte Glenmorangie Plc passet ikke Glen Moray inn i luksus-porteføljen og ble solgt i 2008 til La Martiniquaise. Som The Whisky Exchange skrev på salgstidspunktet:

It’s not news at all that Glenmorangie have been looking to shift Glen Moray for some time, being unwilling to invest any money that could be better spent on pewter mugs and fancy leather boxes with which to garland the increasingly absurd new releases of sister distilleries Ardbeg and Glenmorangie.

 

Nye eiere har sannsynligvis bare vært et gode for Glen Moray. En bonus kunne Iain i alle fall fortelle om: Med eiere som er store i portvin har de nå mye bedre kontroll over historien til fatene de bruker, de vet hvilken bodega de kommer fra.

Glen Moray deler tapningene sine opp i tre forskjellige serier. Inngangsserien, som er blandt de billigste i bransjen og finnes på alle supermarkedhyller i Storbritannia, heter «The Classig Range» og har typisk sammensetningen  25 % 3 år, 50 % 5 år og 25 % 8 år, med en gjennomsnittsalder av 6 år, sluttlagret på forskjellige typer fat og tappet uten aldersangivelse (som ellers hadde blitt 3 år, selvsagt, siden det er den yngste whiskyen som teller).

Glen Moray Port Classic 40 %

Nese: Portvinspreg. Med vann fruktskall – appelsin og annet. “Potpurri”, men med frukt. Red fruits, røde druer?

Smak: Tydelig fatpreg, men følelsen av at det skjuler ung whisky. Tørket frukt, innkokt jordbær, litt støvete treverk.

Kommentar: Må vel være bang for your buck – 25 pund retail – absolutt drikkelig om enn litt kjedelig. Når jeg tok gjensmak av samplene drakk jeg den etter 12 år og Madeira cask, og det gjorde at den opplevdes flat og anonym, men den prisen er det vanskelig å slå.

Den neste serien kalles “The Heritage range”, og består av et knippe standardwhiskyer med aldersangivelse.

Glen Moray 12 år 40 %

Nese: “Orchard fruits”, som de sier på engelsk, det vil si epler og pærer. Bare mer frukt med vann, mer tydelig eple.

Smak: Malt, vanilje, epler, noe eik og litt honning på avslutningen. Med vann litt krydder, men vaniljen dominerer, noe frukt (udefinert), shortbread eller skuffkake, eplekompott.

Kommentar: Jim Murray: “The GM 12 is the benchmark by which all clean Speysiders should be judged.” Vanskelig å være uenig. En stødig bruksdram.

Og så har vi kanskje den mest interessante serien, “The Curiosity range”, som består av spesialtapninger. Noen er tilgjengelige bare ved destilleriet, andre kan dukke opp hos et utvalg forhandlere.

Glen Moray Madeira Cask Project

Har vært modnet 13 år og 10 måneder i madeira casks.

Nese: Igjen «orchard fruits», men nå med innslag av steinfrukt; fersken og aprikos. Hermetisk fruktsalat, ferskensirup, vaniljekrem, shortcrust pastry (= fruktterte). Med vann mer mot grapefrukt og appelsinmarmelade, og litt sjampanjebrus-vibber.

Smak: Syltetøy av eple og aprikos. Eik, appelsinskall, appelsinmarmelade, bitter mørk sjokolade. Med vann grapefruktmarmelade (is that a thing?).

Kommentar: Ekstremt fruktig. God og annerledes. Særdeles drikkelig. Sitat Bruce: “So chewy it flies with Han Solo in the Millenium Falcon.”

Glen Moray PX Finish 1998 45,5 %

Bare tilgjengelig ved destilleriet. Lagret 15 år i 1st fill eks-bourbon og deretter 4 års sluttlagring på PX-fat. Ved overføring mellom fatene ble styrken redusert fra 56-57 % til 50, ved tapping var den nede på 45,5 %.

Nese: Veldig rund, “cream sherry”, epler og noe annen lys frukt, melon eller noe sånt, rosiner med sjokoladetrekk. Vannet henter fram krydder også på nesa, anis, særlig. Og så får jeg et blaff av bakt rød paprika, av alle ting.

Smak: Rosin (!), rom-rosin iskrem, mørk sjokolade. Eplekake med kanel og nellik? Koriander? Anis? Noen har mista hele krydderboksen oppi kaka. Vann demper krydderpreget litt, og det henger ingjen mer frukt og kakebunn, og kanskje noe mer sherry/fruktkompottaktig også.

Kommentar: Sherrybombe på sitt beste. Ikke en gummitone å spore, men umiskjennelig SHERRY. “Insanely creamy”. Særdeles drikkelig. Denne hadde definitivt fått plass i kofferten om vi hadde besøkt destilleriet.

Glen Moray 2010 Peated PX 55.8%

4 års sluttlagring, sprit fra den første batchen Glen Moray noensinne gjorde med tungt røyket malt. Teknisk sett “double maturation”, ikke finish, siden det er 4 år + 4 år.

Nese: Veldig tydelig i slekt med den forrige. Creamy 100 %. Smørbukk. Røyk av Speyside-typen, søt og “snill”, ikke medisinsk. Plutselig kornprodukter også, Wasa husmann. Eplepai, sotet murstein og brent sukker. Hint av krydder. Med litt vann blir røyken tydeligere, med noen dråper til blir det friskere frukt, og en tydelig eim av smør, både smørkaramell og smørdeig. Etterhvert krydder – kardemomme – og krutt.

Smak: Røyka Wasa Husmann med tungt syltetøy. Barbequed jam. Eplemos og nybakte scones i bakgrunnen. Med vannblir det mer smørbukk-preg på smaken også, og noe krydder på avslutningen, pepper og noe… ingefær? Kanel?

Kommentar: Også god. Den forrige var hakket bedre, men det hadde nok fort blitt en flaske (eller to) av denne også om vi hadde besøkt destilleriet. Utmerket eksempel på Speyside-peat, der torven får selskap av sødme og frukt.

Whisky Colours Festival 2020: Speyside

Speyside distillery ble presentert av Paul Dempsey. Speyside er et relativt nytt destilleri, den første produksjonen fant sted så sent som i 1990. I 2012 fikk destilleriet nye eiere, Harvey’s.

Spey Trutina CS NAS 59,1 %

Batch 1, modnet på refill eks-bourbon

Nese: Lett frukt, litt vanilje, men også ett eller annet som gjør at jeg tenker “rengjøringsmiddel”. Med vann forsvinner såpa heldigvis, pæredrops, cream soda eller vanilje, bittelitt grapefrukt.

Smak: Malty, hint av frukt/sitrus. Med vann maltdrops, kandissukker, litt sitrus.

Kommentar: Veldig lett, men også lettdrikkelig. Sannsynligvis en bra “starter whisky”.

 

Spey Tenne 46 %

7-8 år i eks-bourbon, 6-8 months in eks tawny port first fill. Veldig rosa på farge.

Nese: Fersken og røde bær (tørket?), rød vingummi, tydelig malt, litt sitrus. Med vann appelsinmarmelade, sitrus (sitron) og en noe mer emmen fruktlukt.

Smak: Vingummi; rød og gul. Mye malt, røde epler, fudge og vanilje. Lett hint av eik. Framstår litt ung, men ikke plagsomt sådan. Med vann definitivt rød vingummi og eik, men også mer tydelig ungt preg

Kommentar: Fortsatt på “god introwhisky”-bølgen, men absolutt drikkelig. Ville droppet vannet neste gang, det fremhevet feil ting.

Spey 12 år Tawny port finish 46 %

Limited edition, 3000 flasker tappet.

Nese: Epler og plommer, med en litt dypere, vinøs tone. Solbær og stikkelsbær, fortsatt litt vingummi. Med vann appelsinblomst, solbær, vaniljekrem, epler i binge og noe urter, timian muligens..

Smak: Virker umiddelbart litt røff på smaken. Skarp i kantene. Solbær, eple og jordbær, igjen vingummu, og kandissukker. Med vann vaniljekrem, mer eiketoner. På ettersmaken dukker det opp sjokolade.

Kommentar: En litt rar whisky. Man skulle jo ikke tro at portvinsfat ville lage skarpe kanter. Er den for ung? Større kompleksitet her enn på de to foregående, men fortsatt snakker vi brukswhisky.

Spey Chairman’s Choice NAS 40 %

Harvey’s har lang historie i drikkevarerbransjen, og nåværende eier, John, drev firmaet som uavhengig tapper i Taiwan. Der ble navnet Chairman’s Choice brukt siden faren – the chairman – godkjente alle tapningene. Denne har vært lagret på en blanding av eks-bourbon og eks-sherry.

Nese: Malt og havregrøt, tørket aprikos, smørbukk og epler. Sitat Vicky: “Warm, buttered croissants”. Med vann appelsinskall og muskatnøtt, søt tobakk.

Smak: Denne også har noe skarpt ved seg. Maltsødme, så tørket frukt og julekrydder. Smørbukk og svart pepper. Tørr avslutning. Med vann maltsødme og tørket frukt.

Kommentar: Klassisk Speyside med sherrypreg. Tross det skarpe er denne også best uten vann.

Spey 12 år Peated 46 %

Modnet på eks-bourbon-fat, 25 ppm.

Nese: Sitat Mike: “Hotel laundry” og jeg tror jeg er enig. Tydelig røyk, da. Som å stå utenfor et hotellvaskeri mens noen fyrer med peat i nærheten. Terry’s Chocolate Orange, svidde epler, fudge med røyksmak (hm, det hadde vært noe, hva?). Med vann Cream soda, stjernefrukt, grønne bananer og mer tydelig torv i røyken.

Smak: Smoked oranges. Søt røyk, fruktkompott og svidd sukker. Med vann mer malt, vanilje, fortsatt tydelig røyk.

Kommentar: “Wanted to avoid the medicinal tones” i røyken og det har de klart. Veldig “myk” røyk. Ren, søt røyk og vanilje. Kan happily drikke en flaske av denne også.

Whisky Colours Festival: Glenfiddich Family

Den fjerde smakingen under høstens Whisky Colours Festival hadde fått tittelen Meet the Family, og vle ledet av Mark Thomson fra Glenfiddich (som du kan finne på Instagram som @singlemaltmark). Han er Ambassadør i Skottland for Glenfiddich, og har jobbet for selskapet i 7 år. Glenfiddich har ikk solgt fat til uavhengige tappere siden 1990, og gjør sin greie på sin måte sånn generelt, siden midt på åttitallet har de f.eks. fylt nyspriten på fat på 68 %, industristandaren er 63,5.

Mark Thomson peker og forklarer

Glenfiddich 12 år 40 %

Samme oppskrift siden 2000: 85 % am-oak (eks-whiskey, ikke nødvendigvis eks-bourbon) og 15 % europeisk eik.

Nese: Veldig tydelig sprit, lett gressaktig tone, lys frukt, grønne epler og sitron. Med vann mer eple og også pære.

Smak: Malt, frukt. Frokostwhisky = frokostblanding (eller havregrøt). Hint av hvit pepper og noe melkesjokolade.

Kommentar: Blir litt vel genereisk, men er jo absolutt drikkelig.

Glenfiddich IPA Experiment NAS 43 %

Humletype: Challenger.

Nese: Sitrus, både sitron og lime. Med vann malt, korn, appelsinskall, etterhvert eple og plutselig honning.

Smak: Grassy, malty, sitron og smågodt-skumsopper (rosa, ikke brune). Med vann blir den bitrere.

Kommentar: Ganske god, definitivt litt annerledes.

Glenfiddich 15 år 40 %

Glenfiddichs “solerametode” er ikke helt som bodegaenes solerametode. De har siden 1998 hatt en Vat (dvs et «kjempefat») på 30.000 liter, som tømmes halvveis ved tapping på flaske og etterfylles med whisky som har vært lagret i 15 år på amerikansk eik, europeisk eik og amerikansk eik med sluttlagring på ny eik (virgin oak).

Nese: Fruktkompott, plommesyltetøy, fløtekarameller, etter litt tid noe medisinalt; gammelt apotek. Med vann eple igjen.

Smak: Plommesyltetøy og «gammel kiste». Med vann kommer malten fram.

Kommentar: Grei brukswhisky.

Glenfiddich 18 år CS 58 %

Fatsammensetning: 80 % amerikansk eik, 20 % europeisk eik.

Nese: Madeira, eller kanskje helst plomme i madeira, eplekake, rosiner, marmelade. Med vann mørkerøde epler, bittelitt gummi/svovel.

Smak: Mye fat, karamell, tørrhet, lær. Med vann sirup og brent sukker.

Kommentar: Blir litt rom-aktig med vann, sannsynligvis pga sødme fra den amerikanskje eika i kombo med sherrypreget.

 

Whisky Colours Festival 2020: BenRiach

Smaking nummer tre under høstens Whisky Colours Festival var BenRiach med Stewart Buchanan. Han har jobbet med whisky siden 1993, da han startet som stillman ved Tobermory, og har vært med BenRiach siden «starten», dvs. starten i 2004 da destilleriet som hadde ligget mer eller midre brakk noen år ble kjøpt av en gruppe ledet av Billy Walker. Stewart Buchanan startet i produksjonen, men har etterhvert endt som Global Brand Ambassador. Med på kjøpet i 2004 var lageret som Billy Walker plukket fra med kjærlig hånd i tillegg til å utvikle destilleriet til et det er verdt å legge merke til.

I 2016 ga Brown Foreman de sørafrikanske investorene i eiergruppen et tilbud de ikke ønsket å takke nei til, og Billy Walker måtte finne seg et annet destilleri (Glenallachie, les mer om det her: NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie). Men de nye eierene har ikke akkurat latt BenRiach gå for lut og kaldt vann, de hentet inn Dr Rachel Barrie til å være Master Blender. Hun er noe av en legende i whiskybransjen, og om du vil lese mer om henne kan du jo starte med dette intervjuet i Forbes: Rachel Barrie. Dr Barrie har relansert BenRiachs standardserie og det er fire av «basistapningene» fra denne vi hadde fått samples av i festivalpakken vår.

BenRiach The Original Ten 43 %

Fatsammensetning: Bourbon, sherry & virgin oak (delvis sluttlagring). “A trace of smoke.”

Nese: Litt ubestemt frukt (Stewart sier “orchard fruits” er distillery character), kan gå med på gule epler. Litt vanilje. Brødskorpe. Med vann åpner den seg litt, litt mer eik, mye frukt uten at jeg egentlig klarer å si hvilken frukt, og en eller annen form for krydder, tror jeg.

Smak: Malt, melne epler, litt ungt preg. “American cream soda” (foreslått av en av de andre deltagerne), pollensødme. Med vann hvit pepper, eik, en blanding av eple og appelsin på slutten. Malt og tørrhet på ettersmaken.

Kommentar: Bra brukswhisky.

BenRiach The Smoky 10 46 %

Fatsammensetning: Bourbon, virgin oak og rom. Arvtager av Curiositas, og en viderutvikling av den, den siste batchen av Curiositas hadde samme fatsammensetning.

Nese: Eple og appelsin, røyk, honning, grillede epler og rød vingummi. Med vann mer grillet frukt, ananas (fordi Stuart sa det?) og fersken og plantains. Og et snev av mentol.

Smak: Mer røyk på smaken, varmt bål, epler og honning i bakgrunnen. Appelsinmarmelade? Noe sånt? Søt – ikke krydret – chutney. Med vann igjen grillet frukt, men mer røkt smak (varmrøkt frukt? Må testes!) og malt.

Kommentar: Godt. Igjen: God brukswhisky. Bra med røyk, men har også mer å by på.

BenRiach The Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon & port.

Nese: Applesinblomst, rosevann, eik, mer appelsin, tørket ananas, tanniner, bjørnebær og kirsebær. Med vann enda mer bær, stikkelsbær tror jeg, og honning.

Smak: Fatlagra chocolate oranges. Brødskorpe. Appelsin og tropisk frukt, kokos, bær av noe slag: Rips? Med vann sødme og fruktighet og plutselig malt og vanilje.

Kommentar: Nydelig, egentlig. Veldig smart fatbruk, akkurat nok sherry til å gi karakter, men uten å bli overveldende.

BenRiach The Smoky Twelve 46 %

Fatsammensetning: Sherry, bourbon og marsala. Arvtager til Fumoses.

Nese: “Burning heather”, appelsinskall og kandisert appelsin, ananas og honning. Lett røyk. Med vann mer honning, røyken blir tydeligere med mer vann.

Smak: Frukt, honning og røyk. Røkt honning. Now there’s a product idea. Appesinmarmelade som har blitt karamellisert. Grillet steinfrukt, brent sukker. Med vann honningglaseert, grillet steinfrukt.

Kommentar: Igjen. Helt ypperlig. Alle fire i dag er egentlig greie staples i skapet, men jeg holder nok en knapp på de to tolvåringene (avhengig av hva prisforskjellen blir).

 

 

The (Virtual) Whisky Colours Festival

Det er rart med det, men jeg anser fortsatt meg selv som «Dufftown festival regular» selv om det begynner å bli en del år siden jeg faktisk var i Dufftown under en festival. Vårfestivalen, Spirit of Speyside, har et mye videre fokus, mens høstfestivalen alltid har vært Dufftown-sentrert. Etter at jeg var der sist har det oppstått uenigheter mellom Mike Lord og Whiskyshop Dufftown på den ene siden og organisasjonen Dufftown 2000 på den andre og som en konsekvens har det de seneste årene i praksis vært to festivaler som bare «tilfeldigvis» har foregått samtidig. Den som er i regi Whiskyshop Dufftown ble i 2019 relansert som Whisky Colours Festival. Det siste året har det som kjent vært heller dårlig med mulighetene for å samle mennesker fra mange land på festival, og i august 2020 oppdaget vi at det lå an til digital festival, der 20 billetter – eller «medlemskap i Whisky Colours Club» – skulle legges ut ved månedsskiftet. Så da satt vi klar begge to, og kjøpte hvert vårt medlemskap.

 

View this post on Instagram

 

A post shared by drikkelig.no (@drikkelig.no)

Noen uker senere ble en svær eske levert av TNT på døra, og vi hadde «unboxing» på spisebordet der både jeg og Arve kom med utbrudd av sterke gloser etter hvert som innholdet åpenbarte seg. 85 pund hadde medlemskapet kostet, og med toll og tull på toppen endte det hele på ca 2000 kroner per pers, men det var da både smaksprøver til åtte smakinger (4-5 whiskyer per smaking), diverse «rester» til dregs (ca en helflaske til sammen for oss to), og både nosingglass og t-skjorte, for ikke å snakke om barbequesaus med whisky i.

Vi antok først at det ville finnes en mer generell type billett for å delta på festivalen, og at de 20 bare var «inaugural members» som fikk noe ekstra, men det viste seg at det faktisk bare var vi 20 som hadde adgang. En ganske eksklusiv klubb, med andre ord. Og sammenlignet med Whisky Show’s digitale festival (som jeg også hadde billett til) med hundrevis – eller muligens tusenvis – av «besøkende» og mer enveis livestreams, ble Whisky Colours både mer engasjerende og mer forpliktende. Når noen av gjestene uteble fra en smaking ble det lagt merke til. Representanter for destillerier og uavhengige tappere holdt smakinger for oss 20 gjester og noen få deltagere fra Whiskyshop Dufftown, og bortsett fra at det hele foregikk over Zoom var det faktisk som å være på festival i Dufftown (ja, bortsett fra at lenestolen min hjemme er mer behagelig enn klappstolene vi pleier å få sitte på der). Den vennlige ertingen mellom deltagerne som er noe av sjarmen med en liten og «intim» festival var på plass, og det var god anledning til å stille spørsmål til proffene.

Hadde det vært enda bedre å være i Dufftown på ekte? Ja, selvsagt hadde det det. Men det hadde jeg ikke hatt mulighet til i høst heller, så da hadde det ikke blitt noen festival på meg. Dette var et veldig godt alternativ, og selv om jeg selvsagt håper det blir mulig med fysiske festivaler igjen håper jeg også at de som har prøvd ut digitale løsninger fortsetter med det, i alle fall innimellom. Og det mistenker jeg vel at de to festivaldeltagerne fra Japan også håper på.

Muligheten for å melde seg på vårens festival, May Be Another Whisky Festival har kommet og gått. Selv med 30 billetter tilgjengelig ble det utsolgt på en dag. Jeg har sikret meg billett igjen.

Jeg har notater og bilder fra smakingene i høst som skulle vært publisert for lengst. Jeg prøver meg på et slags skippertak de nærmeste dagene. Et mål må jo være å få ut alle notatene fra høstens festival før vårens begynner 30. april

Trondheim whiskyfestival 2020

Atter en gang arrangeres Trondheim whiskyfestival (heldigvis). I år skjer det hele 14. mars 14.00 til 20.30, og på grunn av pågående oppussing på Thon Hotel Prinsen, der festivalen har holdt hus de siste årene, er det i år Scandic Nidelven som får æren av å huse festlighetene.

Det er åttende gang festivalen arrangeres i Trondheim, og jeg tror faktisk jeg har vært på alle sammen (faktisk var det vel nesten sånn at drikkelig.no oppsto som en direkte konsekvens av den første Trondheim whiskyfestival). Mine notater fra tidligere festivaler finner du under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Trondheim Whiskyfestival 2019

Lørdag 16. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Som i fjor foregår det hele på Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjuende gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere. Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv).

Jeg har planer om å være på plass kort tid etter start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.

Trondheim: Klar for festival?

Lørdag 17. mars er det igjen tid for Trondheim Whiskyfestival. Denne gangen i nytt lokale: Thon Hotel Prinsen. Festivalen arrangeres for sjette gang i år, og du kan se notater fra tidligere festivaler her på drikkelig.no under emneknaggen TWF.

Som vanlig har jeg importert menyer til regneark for å kunne kna dem litt og legge opp mine egne prioriteringer, og som vanlig deler jeg grunnlaget med dere: Menyene i Excel/Google regneark-format finner du her (med de vanlige forebeholdene om blingsefeil osv). Enn så lenge mangler Kintyre helt, jeg kommer til å oppdatere når info dukker opp Nå er også Kintyre lagt til, men dette er også den baren hvor det er størst sjangs for overraskelser på dagen, så jeg anbefaler en sving innom for å sjekke hva de faktisk har med seg.

Jeg har planer om å være på plass fra start klokka 14.00, kom gjerne bort og slå av en prat om du ser meg!

Er det din første festival vil jeg anbefale å lese min etter hvert noen år gamle whiskyskole-ekstraleksjon med festivaltips.