Siden sist

Beklager stillheten, men man har da vært på ferie. Denne gangen til steder uten særlig mobildekning, blant annet, som du kanskje har fått med deg om vi er «venner» på Untappd. Det har blitt drukket en del øl og noen sider, og smaksnotater fra sistnevnte følger i løpet av de nærmeste dagene. En whisky eller to fikk jeg lurt inn også.

Vi gikk glipp av både åpen pub på To tårn og Austmann-release på Naboen mens vi var borte. Sånn kan det gå. Heldigvis er det Ølfestival i slutten av uka, så kan vi ta igjen det tapte. Andre var heldigere med timingen, Anders var på Austmann-release, mens Adressa har vært på besøk på bryggeriet.

Mackmyra 5 år gammel fra privat fat

I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.

Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.

Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.

Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.

Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.

Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.

__________________

* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.

Port Ellen 1978

Her har gubben sirlig notert destillasjons og tappedato, men unlatt å få med tapper. Joda.

IMG_20130712_212801

Men med såpass mye info er Google vår venn. Det må da være denne?

silentstills_portellen

I så fall kan du kjøpe den hos Caskwood for CHF 550. La oss se om den er verdt prisen:

Nese: Sitrus, ananas og røyk. Røyken blir mer fremtredende med vann, etterhvert får den et anslag av grillmat.

Smak: Kald røyk, kull og appelsin. Vann trekker fram en bitterhet som ikke er helt bra, men ettersmaken er god og sitter i lenge.

Kommentar: En helt grei Port Ellen, men ikke verdt noe i nærheten av de 3500 kronene Google forteller meg 550 sveitserfranc er verdt.

Clynelish Distillers Edition

Samplerydding på gang. Denne er merket Clynelish DE, men desverre uten årsangivelse. Mest sannsynlig fra 2011.

IMG_20130712_211645Nese: Fersken, treverk, lær. Mer sitrus med vann, maltpreget skinner også gjennom.

Smak: Ganske heftig uten vann. Treverk, krydder. Mer sitrus med vann også på smaken.

Kommentar: En ganske god standarddram, men jeg er usikker på om den er verdt de ekstra kronene i forhold til ‘vanlig’ Clynelish.

Go Aust

Bastogne fra Austmann i glasset på Naboen

Det har vært litt ‘buzz’ rundt Austmann i Trondheimsmiljøet, og siden vi har lagt merke til at innsjekkene har begynt å dukke opp på Untappd mens vi var bortreist, stakk vi hodet inn for å kikke på Ågot Lian når vi passerte på bytur i dag. Der var det ganske riktig en kran merket Årvette. Det var litt tidlig på dagen, så vi ble enige om å stikke innom før vi tok bussen hjem. Etterhvert kom vi på at vi skulle sjekke de andre ‘usual suspects’ også, for å se om de kanskje hadde andre typer. Antikvariatet regnet med å få krana innstallert om en ukes tid og hadde ingenting før det (på Ågot brukte de den ene Kinn-krana si).

På Naboen hadde vi flaks: De åpnet akkurat når vi kom dit og hadde hele to øl fra Austmann på fat. Bastogne (en saison) var rett og slett knallgodt. Typisk ‘Shut up and take my money’-øl. Jeg tar tre kasser, takk. Tre gamle damer (belgisk lys ale) var for preget av aromahumle for meg, alt for blomstrete og parfymeaktig. Vi snek oss til litt mat og to øl til på Naboen før vi gikk fra regningen (ikke med vilje, altså, og kortet til husbonden lå i baren, så han måtte gå tilbake for å ordne opp). På Ågot Lian bestilte vi en Årevette (amerikansk amber red ale), og her var vi enige om at den var en smule ubalansert, men jeg mente at det gjorde ikke så mye, det var godt likevel.

Ryktet sier forresten at også Discoteket har Austmann inne, i tilfelle du har tenkt deg på leterunde selv.

Smak meg her og smak meg der

Vi har vært på en aldri så liten tur til Italia, derav den totale stillheten på bloggen. Vi fikk klemt inn et lite vingårdbesøk mellom fornøyelsespark og badebasseng – mer om det senere – og har drukket mye rart øl (jeg skal ta en runde med etterregistrering på Untappd etterpå).

Før vi reiste hadde Anders et innlegg om supersmakere på bloggen sin. Tilfeldigvis hadde jeg nettopp diskutert fenomenet med mamma, så jeg fulgte lenken til Anders og bestilte noen tester for å få sjekket egen tunge. Jeg er delvis følsom for bittersmaker, og mye øl er fortsatt udrikkelig i mine øyne på grunn av mengden humle, så jeg lurte selvsagt på om jeg kunne være supersmaker jeg også.

Vel, testene ankom i løpet av ferien, og i et ledig øyeblikk i ettermiddag åpnet jeg konvolutten og leste infoarket som fulgte med. I følge det skal supersmakere ha en tendens til å mislike sterke, bitre smaker som rå brokkoli, grapefrukt, kaffe og mørk sjokolade. De har også en tendens til ikke å like fett- og sukkerrike matvarer like godt som ikke-smakere. Etter å ha lest dette tenkte jeg at da er jeg vel neppe supersmaker, for riktignok liker jeg ikke graperfrukt, men jeg spiser gjerne rå brokkoli, jeg begynte å drikke kaffe når jeg var tolv og jeg har ‘alltid’ likt mørk sjokolade. Ikke kan jeg skryte på meg å mislike mat med mye fett eller mye sukker, heller, synes jeg. Egentlig hadde jeg tenkt med å vente med å utføre selve testen til mannen kom hjem, men var blitt såpass nysgjerrig at jeg la en teststripe på tunga, ventet de angitte sekundene og fjernet den.

Konklusjonen: Joda, jeg er visst supersmaker. I alle fall om det å rope «Pføy!», springe til kjøkkenet og skylle munnen med store mengder vann kan jamføres med det infoarket beskriver som ‘find the paper extremely bitter’. Jeg ble tatt litt på senga over intensiteten i bitterheten, i grunnen.

Nå er det jo ikke nødvendigvis noe særlig supert ved å være supersmaker (og Anders skriver mer, og klokt, om hva begrepet egentlig betyr), men det er uansett en artig test å ha tatt.