Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eple og nesten litt eplesidereddikaktig. Også litt menthol eller noe sånt.
Smak: Tydelig eplepreg, sitronsyrlighet og epleskall. Ikke knusktørr, akkurat, men slett ikke søt heller.
Kommentar: God, men kunne med fordel hatt litt mer dybde i smaken og vært hakket tørrere.
«Tilfälligt» på Systembolaget, og tilfeldigvis på hylla i en av butikkene vi har passert.
Nese: Bakt eple. Jordgulv og ubehandlede trebenker. Kanel.
Smak: Ikke snurpetørr, men ganske nære. Epleskall. Bitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Jeg hadde vel håpet på en anelse mer dybde og kompleksitet, men det er godt nok til at jeg vurderer å dra tilbake til aktuelt Systembolag og kjøpe noen flasker til.
Sider for anledningen avbildet i glass fra Jämtlands Bryggeri som vi fikk når vi var på besøk der. Rapport derfra kommer så snart jeg har tid til å redigere bilder og skrive en sammenhengende tekst.
Nese: Ekte siderlukt, jordrike epler og litt grillpreg, epler stekt på bål.
Smak: Mye tørrere enn lukta lover, men det er til det gode. Sitron, eplekart og epleskall.
Kommentar: Ikke lei for at jeg kjøpte to flasker, akkurat. Skulle vært mer munnskrumpende tørr og mindre sitronsyrlig for å være perfekt, men god drikke er det.
Nese: Bruspulver med bringebærsmak.
Smak: Rød Gøy-saft tilsatt kullsyre.
Kommentar: Usj. Kvalmende brus. «Gjord på finaste frukten.» Jaha, men hvorfor har de i så fall mishandlet den sånn?
Kjøpt i 2009.
Nese: Malt, syrlig sitrus, nybakte kjeks (shortbread). Med vann mer mot pæreis, nyslått gress og sitronkake.
Smak: Mer punch en forventet. Malt, vanilje, vaniljebitterhet, fløte. Litt melkesjokolade på ettersmaken.
Kommentar: En ganske god en, fint eksempel på hvordan Dailuiane kan arte seg på bourbonfat (jeg er 99 % sikker på at dette er bourbonfat). Hadde gjort seg med fatstyrke, og den mangler litt kompleksitet, men er en god kosewhisky.
Nese: Husholdningssaft.
Smak: Svensk såkalt eplesider smakssatt med husholdningssaft.
Kommentar: Ikke spesielt god brus. Styr unna.
Nese: Eik, blomstrende trær (hegg?), pære.
Smak: Sitron, men dempet. Eikeparkett.
Kommentar: MYE bedre enn den forrige, men ingen höydare.
Nese: Pære, litt eik, hint av svart pepper.
Smak: Emmen, lakkert eik og litt aceton.
Kommentar: Ikke særlig god. Nesa er ok, men svak og lite spennende, smaken er rett og slett ekkel. Jeg helte ut mesteparten av drammen, og sendte flaska over til Arve, som drakk en dram eller to mens han røkte pipe. Når pipa var slukket og han tok en slurk oppdaget han hvor lite god den egentlig var. Konklusjon: Drikkelig, men bare om du røyker pipe (sigar funker sikkert også) samtidig. Altså generelt ikke drikkelig.
Nese: Pæresaftis.
Smak: Mye det samme. Som ekstra frisk pærebrus.
Kommentar:God brus, og såpass alkoholsvak at det går an å drikke den som det ( i alle fall i de små mengdene jeg drikker brus), men kjøpes likevel neppe igjen.
Innholdsdeklarasjonen for denne er faktisk «cider, socker, päron arom». Neppe tørr, da, med andre ord.
Nese: Det lukter sider. Pærene kan jeg ikke si at jeg kjenner mye til og det lukter tørr, ikke søt sider.
Smak: Sider tilsatt honning. Ingen nevneverdig pæresmak, heller.
Kommentar: Alt for søt, og, vel, jeg liker honning på brødskiva, men har aldri vært noe særlig glad i f.eks. melk med honning, og dette er vel sidervarianten av det. Muligens bra for sår hals, særlig om du varmer den opp. Det står at man skal servere den kald eller over is, og jeg testet først kjøleskapskald, deretter hadde jeg isbiter i (første gang jeg frivillig har hatt isbiter i sideren). Da smakte det mye mindre honning og mer kjip pæresider (jo, pærene dukket faktisk opp til slutt). Forsatt ikke noe jeg kommer til å kjøpe igjen. Eplevarianten er langt bedre, selv om den ikke heller er noen stor höydare.