Her er altså sherryvarianten av tapningene Bladnoch slapp i 2008. Bourbonvarianten finner du her, Lightly Peated følger.
Nese: Smørbukk og tørkede tranebær, hint av eik. Vann henter fram gule blomster og kvae, men hovedinntrykket er fortsatt karamell.
Smak: Karamellsaus med et hint av brent gummi. Noen som har vært uforsiktige med hvilket redskap de rørte i det varme sukkeret med? Brentsmaken blir tydeligere med vann, men mister litt av gummipreget.
Kommentar: Her er det ikke spart på fatpreget. Når jeg smakte disse tre tapningene første gang mener jeg at jeg foretrakk bourbonvarianten, det har endret seg. Det frister definitivt mer å drikke mer av denne. Samtidig er det ikke akkurat noen stor stjerne. Den unge alderen er kamuflert av fatet og det smaker og lukter mest karamell, ingen videre kompleksitet å spore, men det er ganske godt og jeg kunne fint tatt den med som kosewhisky på hytta.
Denne åtteåringen ble lansert i 2009 og er den første generelt tilgjengelige tapningen fra Armstrong & Co fra Bladnoch. La oss se om den er mer moden enn seksåringen.
Nese: Sprit, sitron, syrin, vanilje og malt. Med vann får jeg litt melne, men likevel syrlige epler, lyng og krattskog.
Smak: Vaniljen er tydelig, malten gjemmer seg litt bak. Tørt treverk og gjærdeig. Med vann blir den fruktigere; sitron og epler. Eikebitterhet på ettersmaken.
Kommentar: Egentlig drikkelig på 55 %, men om du skal ha i vann, ha i mer enn noen dråper, for med bare noen dråper blir den litt i overkant fyrrig. Kjemi er rare greier, men man frigjør tydeligvis noe fusel eller noe.
En lett whisky, og fortsatt har den noe ungt over seg, men denne er langt mer lovende enn lillebroren.
Legg forøvrig merke til de fine fargene reflektert i flaska på bildet over. De skyldes at jeg gikk ut på verandaen for å ta bilde, og vi har himmel som ser sånn ut i kveld:
Etter at Raymond Armstrong tok over Bladnoch tok det noen år før han hadde egendestillert whisky å tappe. I 2008 slapp de tre tapninger, hvorav dette er en, de to andre var Sherry Matured og Lightly Peated (og smaksnotater følger selvsagt for de også). Nå er jo destilleriets fremtid atter en gang i det blå, vi får håpe en seriøs kjøper dukker opp, for at det kan produseres god whisky på Bladnoch er det liten tvil om.
Nese: Ung sprit. Sitrus, særlig sitron og et litt kjemisk preg, som tilsamme leder tankene inn på sitronduftende vaskemidler. Det ligger også noe blomsteraktig og lurer. Med vann dukker vaniljepreget opp og jeg får sterke assosiasjoner til den sitronsmakende vaniljekremen vår lokale italienske café er glad i. Jeg er ikke like glad i den i kaker (jeg synes vaniljekrem skal smake vanilje), men i whisky er det ikke helt dumt. Desverre skjemmes lukta litt av en litt emmen sødme og et hint av fjøs (sannsynligvis fusel som ville forsvunnet med lenger lagring).
Smak: Malten er tydeligere på smaken, men hovedinntrykket er også her ung sprit. Vaniljebitterhet og lett eikepreg også. Med vann blir den litt udefinerbart bedre.
Kommentar: Dette er ikke vondt, men det er ikke voldsomt god reklame for Bladnoch heller. Først og fremst er 6 år tydeligvis for lite for denne spriten, men jeg synes også at det mangler litt i form av kompleksitet som pleier å være der også i ung alder på ting som skal utvikle seg til å bli strålende.
Destillert 14. desember 1973, fat nummer 15933. First Cask er en tapningsserie fra Direct Wines Ltd.
Nese: Sitron og sitrongress, stikkelsbær og eik. Med vann får jeg assosiasjoner til jasmin og litt røkelse, men det er fortsatt mye sitron.
Smak: Eik, røsslyng og litt emmen frukt. Bitrere med vann, men også mer vanilje og friskere frukt.
Kommentar: Det må jo være et bourbonfat dette her, og jeg vil tro det har vært sånn middels aktivt. Ganske god, men ikke sånn at jeg kommer til å sørge når flaska er tom, noe som sannsynligvis blir senere i kveld. Nok en slant unnagjort.
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
Speyside: Macallan skal utvide, melder Planet Whiskies, Moray Council har nå gitt byggetillatelse. Nybygget skal koste 100 millioner pund og har et ganske orginalt design. Tanken er at det skal gli inn i landskapet rundt, og mange har allerede begynt å kalle det «Hobbiton».
Verden: Det er ikke alltid man vinner i retten selv om man har penger nok å bruke på advokater. Når Diageo lanserte sin Explorers’ Club Collection av Johnnie Walker-tapninger visste de selvsagt at det allerede finnes en klubb ved det navnet. The Explorers Club har som formål å fremme vitenskapelig utforsking av verden (og verdensrommet) og folk som Sir Ernest Shackleton og Buzz Aldrin er medlemmer. Nå har The Explorers Club vunnet i retten i USA mot Diageo, og konsernet kan ikke lenger selge de aktuelle tapningene, melder BBC. Diageo har tenkt å anke, men jeg må vel si meg enig med retten, både moralsk og juridisk siden dommen følger en lov som har til hensikt å beskytte navnene til «benevolent, humane, or charitable organisations» fra å utnyttes kommersielt.
‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.
Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.
Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.
Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.
Drikkelig.no har vært på en aldri så liten Sverige-turné i sommer, og det første stoppet var Jämtlands Bryggeri. De har normalt ikke omvisning om sommeren, siden de er færre på jobb (også – eller kanskje særlig – folk som lager godt øl må få sommerferie), men siden vi ikke var fler enn to hadde vi fått en avtale likevel.
Når man kommer til Jämtlands kan det være greit å vite at det som ser ut som hovedinngangen er på motsatt side av der de vil at gjester skal melde sin ankomst.
Håkan tok i mot oss med kledelig «Hell»-t-skjorte. Ved nærmere ettertanke hadde alle de andre ansatte vi så tilsvarende øl på sin skjorte (men varierende design). Man kan dermed spekulere: Lager ikke Jämtland t-skjorter for noen av sine andre øl, eller er det bare det ølet de ansatte foretrekker?
Først fikk vi en tur inn på maltlageret. Jämtland kjøper malten sin fra england, nærmere bestemt Thomas Fawcett. Her var 500-kilossekker av basemaltene og 25-kilossekker av de mer spesielle typene. 800 kilo bruker de per brygg, så det går unna noen sekker i uka. Humle kjøper de fra der de får tak i den, men de bruker ikke så mye amerikansk humle. Akkurat nå hadde de en del fra Bulgaria. Har du drukket noe Jämtlandsøl så vet du at de ikke er med på humlegaloppen, men noe humle må de jo ha i alle fall.
Så ble vi introdusert for meskekaret og kokekaret. De koker i 1 1/2 til 2 timer for mørkt øl, lysere noe lenger. Det mest spesielle var kanskje den eksterne innretningen for å varme opp vørteren med elektrisitet, kjelen er altså ikke direktefyrt.
Bryggeriet har nettopp ekspandert og inne i gjæringslokalet sto det nå ni tanker à 5000 liter og jobbet. De blanke tankene er de gamle, de er fra england, mens de matte er nyinnstallert og er ungarske. Lager, Steamer og Ale gjæres ved henholdsvis 15, 17 og 21 grader og i fra ca 5 til ca 3 dager.
Gjæringskar på rad og rekke
For tiden kjører de ett brygg per dag. Meskekaret er flaskehals i produksjonslinja, og det funderes på om et nytt kar skal anskaffes for å øke kapasiteten ytterligere.
11 lagringstanker har det blitt etter utvidelsen. Håkan forteller at i julestria går det bare ni dager fra mesking til ølet er på flaske, men ellers i året tar de seg litt bedre tid.
Det tappeklare ølet filtreres gjennom celluloseplater, det tar cirka to timer for ett brygg.
Blodfersk Bärnsten? Don’t mind if I do.
Tappeannlegget er også rimelig nytt, det ble installert for et år siden. Den største forbedringen er løfteanordningen som løfter et «lag» flasker fra en pall automatisk, før måtte de fore maskineriet med flasker manuelt. Nå er den eneste manuelle operasjonen å flytte ferdig fylte kasser over for transport til Östersund. Ett brygg fyller cirka 7300 halvlitersflasker, og de sendes avgårde med en gang.
For norske ølhunder var kanskje den mest interessante opplysningen vi fikk at de vurderer å gå over til en annen flasketype, nemlig 0,33-flasker. For å få det til må tappeannlegget mer eller mindre skiftes ut, så det er en tidshorisont på minst ett år vi snakker om, men fordelen er at da kan de faktisk eksportere, til Norge, for eksempel. Flaskene de bruker i dag er nemlig panteflasker (husk det, forresten, de har ikke pantemerke, men kan likevel pantes i vanlig automat i butikk i Sverige) og dem har de ikke lov til å sende ut av landet. Blir det til at de skifter, blir det helt slutt på halvliterne, de har ikke stor nok produksjon til at det svarer seg å styre med mer enn en flasketype.
I annen etasje har de lokaler der det er utstilt diplomer for alle prisene de har fått. Et imponerende antall, selv om Håkan innrømmet at det var blitt færre av dem de siste årene ettersom det var blitt fler mikrobryggerier som slåss om dem. De har også en bar med en bardisk laget av en gammel bryggpanne fra Till Bryggerier i Umeå, og her oppe har de mulighet for å ta i mot grupper. Mat kan også ordnes, siden de har takterrasse med grill. Et sted for neste jobbsamling, kanskje?
Lagermalt i 500-kilossekker, ikke så glamorøst at det gjør noe, men nødvendig.
Mølle
Innsyn i meskepannen
Meskepannen
Kokekaret
Lagringstanker.
Lagringstank.
Flaskeløfteren i starten på tappelinja.
Håkan tapper øl til meg.
En del diplomer har det blitt, dette er ikke en gang alle.
Bardisk laget av bryggpanne fra Till Bryggerier.
Ledige kontorlokaler vegg i vegg med bryggeriet. Stilig sted. Bryggeriet håper på selskap, så trenger du kontorlokaler i nærheten av Östersund er dette et hett tips.
Nese: Treverk, tyttebær, maltsukkertøy. Med vann glir det over i litt jordbærsyltetøy og malten trer tydeligere frem.
Smak: Tørt treverk, lett bitterhet, fersk ved på ettersmaken. Med vann blir bitterheten mer appelsinskallaktig og jeg får litt malt i tillegg til treverket.
Kommentar: Når en flaske har vært åpen i nærmere ti år er det vel på tide å tømme den? Det sagt er det ikke noe galt med denne, den har også vært ganske full de årene den har stått åpen, så det er minimal oksidering som har skjedd. Jeg har forståelse for hvorfor denne er tappet såpass tidlig, for det har nok vært et ganske aktivt fat når man ser å hvordan treet dominerer smaken. Vel, mulig det ikke er derfor de tappet det, for de offisielle smaksnotatene nevner ikke treverk med ett ord. I alle fall, ingen dårlig dram, alt treverket til tross, den faller ned på rett side av whisky kontra flis diktomien, men noen løp og kjøp er det ikke (like greit, kanskje, om du vil smake en dram får du heller invitere deg selv hjem til oss – det er forøvrig ikke så vanskelig å få en invitasjon hit).
The interwebz: The Spirits Business har en interessant artikkel om no age statement (NAS) tapninger og hvordan forskjellige produsenter forholder seg til dem, med blant annet et ofte glemt poeng, nemlig at alder på whiskyflasker faktisk er et ganske nytt konsept, fram til midten av 80-tallet ble det meste av whisky solgt uten (og gjerne med beskrivelser som «Old and Rare» på flaska i stedet, beskrivelser som garantert ofte skjulte en relativt ung whisky).
USA: Småskaladestillerier er på moten, også i USA. Men er det du kjøper faktisk produsert på det destilleriet flasken gir inntrykk av? Hvordan kan et selskap som ble startet i 2009 ha 15 år gammel fatlagret sprit? Les The Daily Beast om «jukset», de henviser også til en blogg – Sku’s Recent Eats – som vedlikeholder en ganske komplett liste over amerikanske whiskeytapninger og hvem som faktisk har laget spriten. Sku har publisert en oppdatering om listen i etterkant av artikkelen, den er det også verdt å lese, men mer som en analyse av reaksjoner på hobbyvirksomhet på internett enn nødvendigvis om whiskeyindustrien (noen av kommentatorene er med på leken og er ganske fornøyelige).
New York: Det finnes selvsagt dem som gjør det skikkelig, også. Coppersea Distilling har nettopp lagt sin første sprit på fat for det som ligger an til å bli den første whiskeyen fra New York siden forbudstiden. Selv fatene er kortreist. Les mer hos The Spirits Business.
