Luke 7: Smooth Ambler Old Scout 7 år 49,5 %

luke7Nese: Bourbon, gitt. Vanilje, krydder og eik. Med vann blir krydderet tydeligere, og jeg tenker nellik og kanskje laubærblad?

Smak: Trelakk, eik, vanilje og sprit. Aceton.

Kommentar: Jeg er ingen stor fan av bourbon, og dette er vel ikke den drammen som kommer til å omvende meg. Lukter ganske godt, smaker ganske vondt, rett og slett. Mindre parfymepreg enn mange andre bourboner, det skal den ha, men det smaker fortsatt som noe det ikke er meningen at man skal drikke.

Luke 6: Chivas Regal 18 år 40 %

Denne burde jeg egentlig fått som mystery malt, for her er jeg fryktelig forutinntatt. En av mine første svirebrødre (i alle fall whiskymessig) var en franskmann ved navn Francois. Vi var på programmeringskurs i Detroit sammen. På vei dit kom vi i snakk om whisky. Jeg var helt nybegynner, hadde akkurat oppdaget at maltwhisky var gode greier og hadde så vidt jeg kan huske drukket Talisker 10 og Lagavulin 16. Punktum. På vei til Detroit skulle vi jo gjennom Tax-free og begge benyttet sjansen til å kjøpe whisky. Jeg plukket på måfå, men hadde selvsagt siktet meg inn på maltwhisky og siden Lagavulin hadde vært så godt fant jeg noe som sto i nærheten: Laphroaig Cask Strength. Francois, derimot, kjøpte favorittwhiskyen sin, Chivas Regal. Jeg hadde jo ikke drukket nok til å ha en favorittwhisky ennå, så det at han hadde det gjorde at jeg fikk en viss forventning til drammen. Den ble ikke innfridd. Jeg fikk smake Chivas Regal en av de første kveldene etter ankomst Detroit og jeg tror jeg drakk opp det jeg fikk i glasset, men det skal jeg jaggu meg ikke garantere. Deretter drakk jeg Laphroaig og han Chivas. Og så spilte vi en utrolig antall omganger Trivial Pursuit hvor han tapte til tross for at han jukset, men det er en annen historie.

Nuvel, jeg skal forsøke å legge fordommene til side.

luke6Nese: Vanilje og sprit. Vått, halvråttent tre.

Smak: Vanilje, eik, bitterhet. Litt treflistyggingstendenser. Vått, rustent metall.

Kommentar: Jeg fikk ikke akkurat avkreftet fordommene mine. Den klart dårligste i kalenderen så langt. Vann hjelper ikke, annet enn at det demper spritstikket på nesa. Jeg skulle ikke helt opp alt, for jeg kommer ikke til å drikke opp.

 

A-magasinets vinskole 8. november: Billigvin

A-magasinet fra 1. november er søkk vekk, så jeg hopper over en uke. Like greit, kanskje, for jeg brygger på en forkjølelse eller noe, så det er ikke sikkert nesa er helt på topp. I dag blir det altså billigvin, hvitvin mer bestemt.

Ingvild sier hun ser etter «sunn frukt» når hun leter etter gode billigkjøp. «ren sitron og grønne epler, fremfor sitrondrops og Gøy-saft». Det er vanskelig å være veldig uenig (selv om jeg har smakt god hvitvin som hadde toner av for eksempel Haribo-fersken). I tillegg skal smaken stå løpet ut og ikke være helt endimensjonal, for da blir det rett og slett for kjedelig. Også det er det vanskelig å være uenig i. Da er jeg enig i teorien, så får vi se om jeg er enig i praksisen: Er dette billige perler?

Domaine Horgelus Colombard Sauvignon

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær

Nese: Stikkelsbær og appelsin. Jeg synes også jeg får et innslag av gule epler.

Smak: Tørrere enn forventet fra nesen. Svak stikkelsbærsmak og en viss mineralitet, med appelsin og appelsinskall på ettersmaken.

Kommentar: Knallgodt, i alle fall til 90 kroner. Med 30 centimeter snø utenfor er jeg strengt tatt ikke helt i hvitvinsmodus, men dette funker slett ikke så verst, og den skal definitivt huskes når vårsola begynner å ta og et glass hvitvin i solveggen begynner å høres fristende ut.

Casillero del Diablo Chardonnay

Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær (identisk med den forrige, her gjelder det å huske hvilket glass som er hva, for jeg ser ikke forskjell)

Nese: Det var noe helt annet! Sitron og urter.

Smak: Sitron, med et innslag av noe jeg nesten ville karakterisere som korn og dessuten grønne epler. På ettersmaken synes jeg den får en viss skarp syrlighet som ikke er helt ideell. Utvilsomt det Ingvild kaller grapefruktbitterhet, nå som jeg har lest det kjenner jeg selvsagt grapefruktsmaken. Siden jeg aldri har likt grapefrukt er det ingen vinner.

Kommentar: Joda. Den sitter også. Men jeg foretrekker ganske klart eneren, og den er dessuten en tier billigere. Ikke at det er så mye penger, men snakker vi billigvin, snakker vi billigvin.

Lesetoff til helga #10

Skottland: Tidlig denne uka ble det annonsert store planer for Mortlach. Destilleriet skal utvides til dobbelt kapasitet (det vil si: det skal bygges nytt, forhåpentligvis identisk med orginalen, det gjenstår å se), og et nytt basisutvalg blir tilgjengelig neste år. Desverre for fans betyr det slutten for Flora & Fauna 16-åringen, men det har ligget i kortene lenge. Del to av de dårlige nyhetene er at Mortlach skal prises som et luksusmerke. Man kan riktignok lure litt på om noen har smakt litt for mye på varene før de navnga basisutgaven. Den skal nemlig etter sigende hete Rare Old, men være «NAS» – No Age Statement – altså såpass ung at de føler at å sette alder på den vil skremme bort kunder (sannsynligvis < 10 år). Selv har jeg utviklet meg bort fra den svoveltunge, sherryfatspregede a6-åringen, så jeg er spent på om det som beskrives som en «mer elegant og forfinet smak» vil passe meg bedre. Den som lever får se, eller rettere sagt smake. Les mer hos Whisky Advocate.

Trøndelag: Roar Sandodden, tradisjonsbrygger fra Stjørdal, og Jørn Anderssen fra Klostergården håndbryggeri har samarbeidet om å lage et kommersielt tilgjengelig Stjørdalsøl. Ølet heter Alstadberger og ble lanser i går. Jeg er en av dem som gleder seg til å smake. I mellomtiden kan du lese et kort intervju med mennene bak på Ølportalen.

Luke 5: Glen Garioch 12 år 48 %

luke5Nese: Appelsin og appelsinskall, men også litt fusel. Havrekjeks. Med litt vann: bakte, røde epler, kanel og koriander.

Smak: Appelsinskall og et hint av ingefær. Litt fusel på smaken også. Med vann får jeg søte pærer og eik.

Kommentar: Det ble nesten julestemning av denne her. Jeg synes fuselen skjemmer litt, gubben er ikke enig. Vi har en eldre, enkeltfatstapning Glen Garioch i skapet som også har julepreg, men uten fusel. Den er definitivt bedre.

Luke 4: Glencadam 21 år 46 %

Nok en ny-for-meg-whisky. 3 av 4 så langt, en god trend.

luke4Nese: Fersken, sukkerspinn og sitronmelisse. Med vann får jeg tydeligere eiketoner og maltpreget begynner å gjøre seg gjeldende, men fortsatt ligger det et tydelig fruktpreg over det hele.

Smak: Malt, eik og grapefukt. Med vann blir den bitrere, litt mer vann demper det igjen. Det smaker litt badstue; vått, varmt tre.

Kommentar: Mer spennende nese enn smak, men helt grei smak også. Kanskje ikke den beste 21-åringen jeg har smakt, riktignok, mistenker at price-performance ikke er den beste, uten at jeg har sjekket prisen.

Luke 3: Nikka from the Barrel 51,4 %

Den første whiskyen i kalenderen som jeg har smakt før, selv om det utvilsomt er en annen batch. På den annen side er det ikke noe jeg har skikkelige smaksnotater på, så jeg skal ikke klage.

luke3Nese: Parfymert eik. Vanilje, krydder, sedertre. Med en god del vann får jeg mer frukttoner, grønne epler og sitron.

Smak: Eikebitterhet og vanilje, krydder i bakgrunnen. Bitterheten gir seg ikke med vann, og smaken utvikler seg heller ikke noe videre.

Kommentar: Lukta er ganske god, selv om førsteinntrykket er litt heftig parfymert, men jeg klarer ikke å like smaken noe særlig.

Luke 2: Talisker Port Ruighe 45,8 %

Wheeee. Denne har jeg hatt lyst til å smake. Utvalget så langt lover godt for resten av desember, relativt nye OB-tapninger er ikke nødvendigvis noe jeg har smakt og derfor helt genialt å få en sample av.

luke2Nese: Røyk med et lite hint av ost, jeg får dermed assosiasjoner til en av verdens beste oster: Applewood, som er en røkt cheddar. Også noe fatsødme, tørket frukt og kandisert appelsinskall.

Smak: Følger greit opp. Røyk, med underliggende sødme. Røyken trer kraftigere fram med et par dråper vann. Da fremtrer også mørk sjokolade, minst 70 % kakao.

Kommentar: Denne var god. Det er hyggelig at det lanseres standardtapninger av dette kaliberet til ok priser. Jeg kan definitivt finne på å plukke med meg en flaske ved en passende anledning.

Luke 1: Balvenie Doublewood 17 år 43 %

Bak første luke i julekalenderen befant det seg en ny utgave av en gammel kjenning. Balvenie Doublewood 12 år har eksistert lenge, og vært en sånn grei, vennlig dram som man kunne anbefale nybegynnere å teste. 17-åringen ble lansert i fjor høst, og den har jeg ikke smakt før, så dette var ingen dum start på desember.

luke1Nese: Krydder, vanilje og plomme i madeira. Etter en del vann og noe tid i glasset får jeg litt epler, Golden Delicious eller noe sånt.

Smak: Eik og vanilje. Middels til lang ettersmak.

Kommentar: Jeg ble overrasket over hvor «skarp» den opplevdes. 12-åringen er rundere, men kanskje også kjedeligere. Det er mer futt og fart her. Samtidig er det vanskelig å sette fingeren på smakene, og til dels luktene, og smaksbildet blir aldri noe annet enn diffust. Jeg er rett og slett ikke helt overbevist.

A-magasinets vinskole 25. oktober: Australsk Shiraz

I dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. I går innså jeg nemlig at om det skulle bli noen vinsmaking denne uken måtte det skje i dag, siden morgendagen skal vies helt andre ting. Jeg sjekket derfor hvilket pol jeg måtte besøke for å få kjøpt to av flaskene fra neste leksjon, og konkluderte med Bankkvartalet, som passer greit på vei fra jobb. Men husket jeg å ta med vinlista i dag, da? Nei, for tenk. Nå er jo ikke Australia det landet det er flest viner fra, så prestasjonen var muligens ikke så imponerende, men at jeg kom hjem med to av vinene på lista og ikke noe helt annet fra Down Under imponerte i alle fall meg selv.

Den eneste jeg faktisk husket var Yellow Tail, og det var på grunn av Ingvilds kommentar: «– Det er denne alle kjøper, sa mannen på polet. Det er synd. For vinen gjorde det dårligst i test. Det smaker blåbærsaft. Samme vin på boks er hakket bedre.» Den hadde jeg tenkt å styre unna (siden jeg er begrenset glad i blåbærsaft med alkohol), så det hjalp ikke så mye å huske den (vel, det hjalp meg jo til ikke å kjøpe den).

Mannen som sto ved siden av meg ved hylla sto forresten og vinglet mellom to Yellow Tails og spurte meg til slutt «Unnskyld, du vet ikke tilfeldigvis forskjell på Cabernet og den vanlige (sic)?» «Det er jo forskjellige druetyper, da,» svarte jeg. «Jo, men begge er jo Merlot?» sier han. Det sto fire Yellow Tail foran oss… Men ok, de to andre var Shiraz og Shiraz Cabernet, så jeg skjønte jo at han siktet til Merlot og Cabernet Merlot. «Den ene er bare Merlot, mens den andre er en blanding av Cabernet Sauvignon og Merlot,» forklarer jeg velvillig. «Åh, blanding,» sier mannen, «nei, da tar jeg denne.» Han griper «den vanlige» – Merloten for oss andre – og går til kassen.

Jeg burde vel stoppet ham og forslått at han begynte å lese A-magasinets vinspalte, men det er ikke sikkert han ville satt pris på mine velmente råd.

Til saken, i dag ble det en billig (99,90) og en dyr (249,90), begge Shiraz. Det kan jo være spennende å se hvilken jeg liker best.

Claremont Shiraz 2012

Farge: Kirsebærkompott

Nese: Jeg er med på Ingvilds røyk, jeg får litt assosiajon til vedfyring med litt dårlig trekk. Ellers er jeg litt blank. Eller, forresten, jeg får en assosiasjon til cheddar, faktisk, eller en eller annen litt kraftig, hard ost. Og etter å ha drukket den andre og kommet tilbake får jeg en distinkt eim av saltlakris. Så da så. Faktisk forandrer den seg stadig. Noen minutter senere ville jeg sagt syrlig fruktsaus. Kjedelig blir det jo ikke.

Smak: Rødvin. Haha. Vel, jeg spøker bare delvis. Fin, rund smak, litt tørre bær. Ikke tung, men kraftig nok til at den sikkert funker til mat også.

Kommentar: Definitivt en vinner for 99 kroner. Kan definitivt vurdere en bib av denne på passende tidspunkt.

Luke Lambert Crudo Shiraz 2011

Farge: Også kirsebærkompott. Holder jeg dem ved siden av hverandre oppfattes denne hakket «brunere», altså mindre lilla, men forskjellen er minimal.

Nese: Det lukter risegrynsgrøt. Av alle ting. Røde bær, og, vel, ikke tørket kjøtt, som Ingvild skal ha det til, men tørket kjøtt får jeg. Sånn rein- eller elgkjøttstrimler som folk skal ha det til er bra ølsnacks. Jeg har aldri skjønt akkurat den, men det lukter jo ganske godt, da. Jeg kjenner urter også, men nå vet jeg ikke om det er hjernen som finner på ting etter at jeg har lest Ingvilds notater. Jeg kommer tilbake til risengrynsgrøten, og siden den også lukter bær får jeg lyst på riskrem med bærsaus.

Smak: Tørre kirsebær? En slags krysning av kirsebær og tyttebær, tror jeg (selv om jeg tviler på at det er biologisk mulig). Fin fylde, men mindre ooomph enn jeg hadde ventet. Det kan jo være druetypen, der har jeg alt for dårlig oversikt (det er jo det jeg prøver å skaffe meg).

Kommentar: Godt, ja. Verdt 250 kroner. Tja. Ikke sikker på det. Den er vassere enn Claremonten, men ikke 2,5 ganger så bra.