Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Mørke, røde bær. Et slags bålpreg.
Smak: Krydder (rosmarin), tanninbitt, blåbær.
Munnfølelse: Fyldig, middels intens.
Kommentar: På Vivino er toppkommentatorene enige om at det er mye smak for penga her. Og, joda, den smaker en del. Men det den hovedsakelig smaker er tanniner og tørt blåbærpreg. Og det er faktisk begrenset godt. Mulig den ville vært bedre til mat?
«Bobler for hvermannsen» er undertittelen på Ingvilds kapittel om Cava i Bobler! av Ingvild Tennfjord. Siden jeg er stor tilhenger av å kjøpe Champagne (riktignok helst i den rimeligere prisklassen) fordi det er torsdag er jeg kanskje ikke egentlig hvermannsen, men det får så være. Hvorfor skal hvermannsen få ha all moroa for seg selv, liksom?
Nok en gang er kveldens utvalg hovedsakelig basert på hva som fantes hos min lokale pusher (eventuelt mine lokale pushere, polene på Byhaven, Nedre Elvehavn og i Bankkvartalet). En fra «De beste små uavhengige» og en fra «De beste til mat». Sistnevnte er i følge Ingvild «Behagelig bare å drikke» også, heldigvis. Jeg er mett etter middagen.
Juvé Y Camps Reserva de la Familia Gran Reserva Brut Nature 2009
Nese: Appelsin og grønne druer, sitron.
Smak: Et bittert bitt. Drueskall og antydning til haribo fersken. Sitron. Og appelsinskall på ettersmaken.
Munnfølelse: Dekker godt i munnhulen, men er bare sånn passe intens.
Kommentar: Nam. Kan jo ikke annet enn å istemme at dette er godt. Det eneste jeg savner er «gjærpreget», autolysen. Den finner jeg ikke, og jeg savner den.
Campo Viejo Brut Reserva
Nese: Nystekte, lett brente boller. Synes nesten det er et hint av svovel også. Modne, gule epler.
Smak: Syrlig, lett bitterhet.
Munnfølelse: Slank og middels intens.
Kommentar: Jeg liker nesen, selv om jeg nesten lurer på om det er noe galt (men jeg har sjekket med Arve, han mener det er jordtoner og ikke noe galt). Jeg er en sånn rar person som liker lukten av svovel (jeg har en teori på hvorfor, men det er en lang historie). Smaken blir jeg derimot ikke helt venner med. Den er syrlig, ok, men også bitter og uten noe mer (fruktighet, helst) til å veie opp for bitterheten blir det litt kjedelig, om jeg ikke skal si direkte ubehagelig.
En konklusjon skal man jo ha, og den blir vel – jeg hadde nær sagt dessverre – den samme som jeg har kommet til før: Det finnes god Cava, men god Cava er gjerne like dyr som billig Champagne, eller i hvert fall Cremant, og Champagne og Cremant er som regel hakket bedre. Likevel, Juvéen kan jeg nok komme til å kjøpe igjen.
Nummer 42, faktisk. Det burde nesten feires.
Speyside: Navnet på destilleriet som er bygd på tomta etter Imperial er annonsert: Dalmunach (via Whiskyman Norway på Facebook).
The interwebz: Ølportalen publiserte et innlegg om «de dårlige kjøpene» på ukas polslipp, der de blant annet beskylder Mikkeller og De Proef Brouwerij for å slippe øl på markedet som burde vært tømt ut på grunn av for mye DMS eller Diacetyl (se Ølportalens artikkel for forklaring av begrepene). Det liker Mikkeller dårlig. Ikke så overraskende, kanskje. De har postet lenke til ølportalens artikkel på sin Facebookside med kommentarer. Kommentartråden under kan jo vise seg å bli underholdende og/eller opplysende. Følg med.
Skottland: Ikke fra inneværende uke, men likevel verdt å lese. Whiskycorner har intervjuet Cara Laing.
Campbeltown: Whisky Share har vært på Whisky School hos Springbank. Her er del 1, om Maltings.
Speyside: Benromach og Gordon & MacPhail tjener penger, melder Inside Moray. Og det er jo bra.
Norge: Vinskolespalten til Ingvild Tennfjord var ett år forrige fredag, og Drikkelig.no er nevnt (selv om «no» desverre har falt av, men vi tilgir det).
Nese: Bringebærdrops, bålrøyk og solbærbusk. Mer krydret nese med vann, men også malt. Ginger snap bisquits.
Smak: Fruktig røyk. Torvrøyk, tropisk frukt, bringebær. Kald stein og svidd treverk på ettersmaken. Med vann dukker kornet opp, og jeg blir minnet om kirsebærpai.
Kommentar: En heldig kombinasjon av frukt og torvrøyk. Dette kan jeg gjerne kjøpe en flaske av til kosedram ved passende anledning.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Fat nummer 3209.
Nese: Førsteinntrykket er fruktig og blomstrete. Vanilje, hermetisk fruktsalat, sedertre og litt tørr eikebitterhet. Vann henter fram eplepai med kanel, med litt soggy paideig.
Smak: Banan og eik, tydelig maltpreg. Tørr eikebitterhet her også. Vann gjør ikke den store forskjellen, eika blir litt grønnere i stilen, bare. Ettersmaken har noe calvadosaktig over seg.
Kommentar: Slett ikke dumt, men når ikke helt opp. Mest fordi jeg ikke klarer å la være å tenke på utbytte for penga. Den er god, javisst, men den er også dyr. Og SÅ god er den ikke. Mest av alt blir jeg litt forstyrret av det tørre, lett bitre eikepreget som liksom svever over det hele. Men hadde jeg takket ja til en dram til? You betcha.
Takk til Geir Tore for smaksprøven og bildet.
Fat nummer 1973, destillert 11.12.1996, tappet 31.03.2011.
Nese: Eplekompott med kanel, mørk sjokolade, duftende roser. Med litt vann lett myntepreg, appelsinskall, jasmin og sitron.
Smak: Eik og epleskall, honning, svart pepper og mørk sjokolade. Mer sjokolade med vann, appelsinmarmelade og laubærblad.
Kommentar: Nok et strålende sherryfat fra Arran. Føyer seg inn i rekken som forkynner løp og kjøp (selv om akkurat dette ikke har vært tilgjenglig i Norge, flaska er kjøpt på destilleriet, men de fatene som har nådd polet har vært like gode).
Takk til Bjørn for smaken.
Tappet i juni 2012.
Nese: Marsipanbrød med mørk sjokolade. Fruktre. Blir fruktigere med vann, hermetisk fruit coctail, men med mynte og sjokolade blandet i.
Smak: Plomme i madeira, mørk sjokolade, litt After Eight. Kornpreget dukker opp med vann, eik og et hint av pepper.
Kommentar: Skikkelig, skikkelig godt, rett og slett.
Destillert 21.02.1975, tappet 05.08.2010, lagret på bourbonfat med fatnummer 553.
Det er en åpen hemmelighet at Signatorys Rare Ayrshire inneholder Ladyburn, men de får ikke lov til å skrive det på etiketten.
Nese: Shortbread, honning. Med vann får jeg lett syrlige epler, og etterhvert vanilje og bruspulver.
Smak: Fruktig eik, tydelig maltpreg. Mer eplekake med vann.
Kommentar: Slett ikke dumt, men mindre kompleks enn man kunne ønske.
Nese: Eplekake, appelsinmarmelade. Litt friskere epler med vann.
Smak: Vaniljekrem, hvit pepper.
Kommentar: Endrer seg ikke nevneverdig med vann. God, men litt kjedelig. Sikkert bra til formålet den er tiltenkt, nemlig for å blandes med diverse blandevann i Spania og Italia.
Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.
Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).
Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.
Men i dag satser jeg på rødt.
OMA Barbera d’Alba 2013
Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær
Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,
Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.
Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?
Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.
Matua Marlborough Pinot Noir 2013
Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.
Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.
Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.
Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.
Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.
Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.