Whisky-Meet 2014 – fredag

(Jeg kommer tilbake til denne artikkelen og lenker til smaksnotater for de forskjellige whiskyene etterhvert som jeg får publisert dem.)

Av familiære og økonomiske årsaker ankom jeg Bergen først fredag 31. januar, dagen for Whisky-Meets offisielle åpning. Når jeg leser om hva blant andre Thomas og Tone Øhrbom bedrev på torsdag tenker jeg at det muligens må prioriteres annerledes neste år. Vi får se.

Solen skinner i Bergen og på Grand Terminus, staselig og heldigvis ikke lenger avholds.
Solen skinner i Bergen og på Grand Terminus, staselig og heldigvis ikke lenger avholds.

Jeg kom til Grand Terminus rundt 11 og fikk sjekke inn med en gang (Oh, joy!). Etter å ha dumpet bagasjen gikk jeg meg en tur i Bergens gater, med et obligatorisk besøk på polet i Valkendorfsgaten, der jeg imponerende nok klarte å motstå fristelsen til å fylle kofferten med øl og whisky. Etter lunsj på Litteraturhuset ruslet jeg tilbake til hotellet for å forberede meg til festivalåpning. Da hadde plakatene som skulle vise hvor på Terminus arrangementet fant sted kommet opp, og jeg innså at jeg hadde fått det hotellrommet som var desidert nærmest. Praktisk.

Inngangen til Terminus Hall og Whisky-Meet rett fram, rommet mitt bak den hvite døren til høyre.
Inngangen til Terminus Hall og Whisky-Meet rett fram, rommet mitt bak den hvite døren til høyre.

Fredag hadde jeg billett til to masterclasses, men jeg benyttet timen før den første til å smake på de tre whiskyene jeg hadde sett meg ut til leksjon tre i whiskyskolen. Deretter rakk jeg en kjapp smak på årets Whisky-Meet tapning, en 25 år gammel Macallan tappet av Adelphi, og en kjapp smak på en Clynelish fra Douglas Laing & Cos nye serie Old Patricular (som jeg har en tendens til å kall Old Peculiar, er jeg redd) før jeg fant veien til Bull for å høre Mark Watt snakke om Cadenheadtapninger. Jeg kjenner Mark fra utallige Dufftownfestivaler, men har ikke vært på smaking med ham siden han begynte å jobbe for Cadenhead i 2012. Samme hva han serverer er det alltid artig å være på smakingene hans. Mark er en særdeles trivelig fyr og han har en ganske uhøytidelig stil, men besitter massive mengder kunnskap alderen tatt i betraktning. På den annen side gjør det jo ikke noe om det vi får i glasset er godt også, og han hadde med seg en lekker lineup av seks whiskyer, to fra «den vanlige» serien på 46 % og fire fra «small batch» serien på fatstyrke.

whisky-meet-5

Etter at Mark hadde skravlet ferdig var det på tide å drikke litt vann, så jeg rakk bare såvidt å smake på en irsk whiskey, en Teeling Vintage Reserve fra 1991 som hadde fått sauternefatfinish. Og så var det bare å finne konferanserommet Bull igjen for å få en oversikt over Bunnahabhains nåværende range. Jeg har smakt de fleste før, men det er som regel interessant å få dem servert sånn på rekke og rad, og jeg regnet med at Kirstie McCallum hadde tatt med seg noe litt utenom det vanlige også. Antagelsen min var korrekt, vi fikk nemlig smake 40-åringen, noe som bokstavelig talt var verdt billettprisen alene (en helflaske av denne tapningen går for rundt 20.000 kroner). Men det var en interessant masterclass ellers også, Kirstie McCallum er Doktor McCallum og har jobbet fem år som blender for Burns Stewart før hun for to år siden begynte som Brand Ambassador, så hun kan sine saker.

Dr Kirstie McCallum
Dr Kirstie McCallum

Konkurransemenneske som jeg er var det også artig at jeg og sidemannen (som jeg aldri fikk hilst ordentlig på, noe som i ettertid forekommer meg overdrevet sløvt) vant den litt uhøytidelige duftutfordringen Kirstie hadde med seg. Vi fikk ett sett kjemisk framstilte essenser av dufter man kan finne i whisky generelt og Bunnhabhain spesielt og fikk i oppdrag å plassere rett «prøve» på rett bilde. Makkeren min og jeg jobbet systematisk ved å ta annen hver. Når vi var ferdige med første runde hadde vi riktignok fire «prøver» på vanilje, men litt omrokkering senere var vi klar til å rekke opp hånda og få sjekket mot fasiten, og siden vi hadde alle rett og altså var først fikk vi hvert vårt Glencairnglass med Bunnahabhain-logo og lammeullskjerf i Bunnahabhain-tartan. Slett ingen dårlig premie, selv om jeg helst av alt skulle beholdt duftsettet, må jeg innrømme.

Her kan du pugge fasiten om du skal på en tilsvarende smaking, selv om jeg vel vi hevde at det er morsommere å prøve selv.
Her kan du pugge fasiten om du skal på en tilsvarende smaking, selv om jeg vel vi hevde at det er morsommere å prøve selv.

Etter at vi hadde luktet oss ferdig fikk vi smake på:

whisky-meet-8Kirstie hadde mye på hjertet og vi hadde mye å spørre om så innen vi var ferdige var det ikke lenge igjen til festivalen stengte for dagen klokken ni. Jeg hadde ikke kjøpt billetter til kveldens store avslutning, «The Ultimate Whiskypedia» med Dave Broom, på forhånd, fordi jeg jeg av erfaring vet at nå klokka nærmer seg ti om kvelden kan det være at jeg bare vil gå og legge meg. Særlig etter noen timer whiskydrikking. Småbarnsforeldre og sånt, vet dere. Men nå var jeg slett ikke klar for å avslutte kvelden og siden de fortsatt solgte billetter kjøpte jeg meg en.

Ivrige mennesker i kø for Dave Broom
Ivrige mennesker i kø for Dave Broom

Om de fortsatt burde ha solgt billetter er en annen sak, det viste seg i alle fall å være fler som ville inn enn det var satt opp plasser til.

Fullsatt
Fullsatt

Heldigvis er arrangørene profesjonelle nok til å håndtere slikt. Jeg havnet på bakerste rad sammen med noen av gutta fra Cask Norway, og når vi kom hadde vi bare stoler å sitte på, men vips dukket det opp både bord, glass og whisky.

Martin Smith fra Cask Norway heller opp drammer til oss på bakerste rad.
Martin Smith fra Cask Norway heller opp drammer til oss på bakerste rad.

Som du kan se på bildet over var flaskene pakket inn i aluminiumsfolie, en klassiker når man vil servere noe blindt. Og blindsmaking var hva vi fikk. Det er i utgangspunktet alltid gøy å få ting blindt, og det er kanskje ekstra gøy når innholdet i glassene var såpass uventet som her. Dave Broom er en av whiskyverdenens superkjendiser og er blant annet kjent for å være glad i (og kunne mye om) japansk whisky, likevel tror jeg ikke jeg var alene om å være uforberedt på å ikke få en eneste skotsk whisky på denne smakingen, som tross alt IKKE handlet om japansk. Dave selv sa at «if there’s a theme, it’s the importance of the local», og akkurat det kan man nok ikke krangle på. Lista var som følger:

Så, hva synes jeg? Vel, masterclassen var definitivt verdt pengene for å høre Dave Broom, men spriten? Not so much. Den varierte fra udrikkelig (men med mulig potensiale) til helt ok.

"Interessant"? Ja. "Godt"? For det meste: Nei.
«Interessant»? Ja. «Godt»? For det meste: Nei.

Jeg snakket med enkelte dagen etter som var misfornøyd med forholdet mellom prisen på masterclassen og prisen på spriten vi fikk servert, men for å være ærlig kan jeg ikke si det gjorde meg noe. Jeg hadde selvsagt synes det var hyggelig om en av dem hadde vært av «Hello whisky, will you marry me?» kvalitet (etter min smak, altså), men jeg går ikke på smaking, særlig ikke denne typen smaking, for å få servert dyr whisky. Prisen (800 kroner) hang nok mer sammen med at Dave Broom lever av å snakke om whisky, i motsetning til Mark Watt og Kirstie McCallum (400 kroner per smaking) som lever av å selge whisky. Det er en vesensforskjell der, og den kan det være lurt å ha i bakhodet når man velger hvilke masterclasses man skal gå på. My two cents.

Når Dave var ferdigsnakket var jeg ferdig. Egentlig skulle jeg gjerne benket meg til i baren og snakket med gamle og nye bekjentskaper til langt på natt (muligheten var der), men jeg er irriterende avhengig av søvn, så jeg bysselallet.

Bladnoch 1992 17 år Chieftain’s Choice 48 %

Chieftain’s Choice er en serie fra Ian MacLeod.

Nese: Gress, sitrus, maltsødme, sukkertøy.

Smak: En uventet bitterhet, malt, tørrhet.

Kommentar: Flott nese, men jeg er ikke så begeistret for smaken, den mangler lavlandssødmen som nesa lover.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Topf Riesling Wechselberg Spiegel Reserve 2009

Dette er en av vinene på Ingvild Tennfjords liste over viner som framkalte gåsehudfølelse i 2013, A-magasinet 27. desember. Jeg drakk en rødvin fra listen for to uker siden.

Farge: Ganske gyldent strågul.

Nese: Denne lukter faktisk druer, litt mineralsk og litt petroleum.

Smak: Syrlig, litt petroleum her også, fruktighet som gir mest sitronfølelse, men også litt syrlige epler og umoden melon. På ettersmaken får jeg faktisk litt honning (ikke sødme, men honningsmak).

Kommentar: Det lukter innmari godt. Jeg blir ikke like forført av smaken, det blir litt mye sitron, men jeg er ikke direkte lei meg for å ha en hel flaske å drikke opp heller.

Ardbeg Corrywreckan Committee Reserve 57,1 %

Nese: Kald torvrøyk, banankaramell, et hint av lakris. Med vann blir den søtere og mer fruktig; epler og vanilje.

Smak: Som å tygge en peis; røyk, aske, mursteinsstøv. Også litt bitter eik.

Kommentar: Jeg foretrekker nesa framfor smaken, men den blir bedre jo lenger jeg drikker av den. Fortsatt langt unna min favoritt-Ardbeg.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Bruichladdich The Organic 46 %

Nese: Malt, vegetasjon (furu?). Etter litt tid i glasset kommer det en sur tone, spy. Ikke hyggelig. Etter en time omtrent har den nesten blitt borte, men er fortsatt merkbar.

Smak: Malt, oljete munnfølelse, litt bitterhet.

Kommentar: Ikke mye å klage over, men lite å rope hurra for også. Kjedelig.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Lesestoff til helga #18

Skottland: BrewDog er ikke fan av Russlands antihomolover. Nå har de lansert ett nytt øl i «Hello My Name Is»-serien sin, og det heter Hello My Name is Vladimir. Det er et øl for ekte menn som liker å ri toppløse og posere i speedo. Og de har visstnok sendt en kasse til Kreml. La oss si det sånn: Jeg tror ikke det blir noen BrewDog puber i Russland med det første. Og jeg håper ikke noen av de involverte har tenkt seg på ferie dit, heller.

Norge: Fra og med 1. februar overtok Robert Prizelius agenturet for Bruichladdich i Norge som konsekvens av at destilleriet ble solgt til Remy Cointreau. Sånn umiddelbart vil det kanskje ikke være merkbart for den jevne forbruker, men det blir naturlig nok ingen flere «tappet spesielt for Jon Bertelsen» Bruichladdicher heretter, og det kan jo bli interessant å se hvordan tilgangen og prisene utvikler seg.

Norge: En duk som får fint mønster når du søler? Det må vel være midt i blinken for oss som både er glad i god drikke og som av og til er litt klønete. Adressa har intervju med designer Kristine Bjaadal.

Trondheim: Antikvariatet, kjent for mye godt øl, har vunnet Ut-Award for Årets utested. Se de andre vinnerene hos Adressa.

Norge: Apéritif, Norbrygg, Ølakademiet og Ølportalen kårer Norges beste øl, og du kan stemme på dine favoritter. Bryggeriene har selv meldt inn øl til konkurransen, så det nytter ikke å klage til arrangørene om «ditt» øl mangler.

The Glenlivet Nadurra 16 år 55,1 %

Batch 1110L.

Nese: Fersken, vanilje, eik. Etter litt tid i glasset: Oscar Syltes brus med pæresmak.

Smak: Vanilje, fersken, fløte og kardemomme.

Kommentar: Sånn passe godt. Det er verdt å sjekke batchnummerene på Nadurraen, vi har drukket en annen batch tidligere som hadde en helt annen smaksprofil.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Sedlescombe Organic Dry Cider 7 %

Nese: Røde, ganske melne epler, gammelt treverk, syrlig.

Smak: Mye syrligere enn ventet fra nesen, nesten sitronaktig. En godt avrundet smak, likevel, og jeg finner igjen de melne eplene i tillegg til en jordaktig karakter.

Kommentar: Jeg kunne drukket bøttevis av dette. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvor det kommer fra, men jeg får et bilde i hode av et gammelt, engelsk gårdshus. Hvitvaskede steinvegger, gamle eikedører og et åpent vindu der en kurv rødmende epler står og varmes av ettermiddagssolen. Hva som helst som kan framprovosere den typen bilder i hodet fortjener stående applaus.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Whiskyskolen del 2: Spennvidden i maltwhisky

Les gjerne leksjon 1 om hvordan jeg anbefaler at du smaker på whiskyen først. For å få fullt utbytte av denne og de fleste påfølgende leksjoner må du ha whisky tilgjengelig ut fra en spesifikk liste. Til dagens har jeg forsøkt å finne passende whiskyer blant det som er tilgjengelig i 20 cl på polet, bortsett fra ex-sherry, som det er dårlig med i 20 cl. Ellers kan du kjøpe helflasker om du er rik, gå sammen med noen venner og spleise (og kanskje til og med gå gjennom leksjonene sammen) eller finne deg en velutstyrt whiskybar. Det siste blir som regel billigst, men er ikke like lett alle steder i landet. Har du allerede  noen flasker whisky hjemme er det fullt mulig noen av dem kan brukes, også hvis de ikke er nevnt her. Er du i tvil, spør!

I dag trenger du tre whiskyer (gjerne en dobbel dram av den første), dette er forslag, men det finnes fler kandidater, Vinmonopolets varenummer i parentes:

  • En fra  (hovedsakelig) ex-bourbon fat som ikke har røykpreg, jeg foreslår Arran 10 år (1023204 20 cl, 1023201 70 cl).
    Andre muligheter:  Glenkinchie 12 år (463704 20 cl, 463701 70 cl), Glenfiddich 12 år (676001), Arran 14 år (5285601).
  • En fra (hovedsakelig) ex-sherry fat, også den uten røykpreg, jeg foreslår BenRiach 12 år Sherry Matured (9189401).
    Andre muligheter: Macallan Sherry Cask 12 år (5926101), Aberlour 10 år (627401), GlenDronach 12 år (9924801), Glenmorangie Lasanta (4966001).
  • En med markant røykpreg fra (hovedsakelig) ex-bourbonfat, jeg foreslår Caol Ila 12 år (1034904 20 cl, 4701801 70 cl).
    Andre muligheter: Ardbeg 10 år (4596102 35 cl, 4596101 70 cl), Lagavulin 16 år (464404 20 cl, 464401 70 cl), Laphroaig 10 år (579401), BenRiach Curiositas (4995901), Kilchoman Machir Bay (525601).

Når du har dem tilgjengelig kan du benke deg til og starte med selve leksjonen:

whiskyskolen-1

I første omgang skal jeg konsentrere meg om maltwhisky, hovedsakelig fordi det er det jeg kan mest om. Kommer jeg derfor i skade for å skrive bare «whisky» i denne artikkelen er det faktisk maltwhisky jeg snakker om, bare så det er sagt, og det er først og fremst skotsk maltwhisky, dessuten.

For de fleste av temaene jeg skal innom i denne leksjonen kunne man skrevet lange avhandlinger. Det som følger må derfor anses som et overordnet sammendrag, uten nevneverdig nyansering. Jeg etterstreber å ikke si noe som er direkte feil, men enkelte ting kan nok oppleves som forenklet. I senere leksjoner kan vi kanskje grave oss mer ned i materien, denne er tenkt å gi deg som er nybegynner et innsikt i noen av hovedgrunnene til hvorfor whisky smaker som det smaker.

Maltwhisky har bare tre ingredienser: Malt, gjær og vann. I Skottland er malten utelukkende av bygg, ellers i EU er det lov med annet maltet korn (Gjoleid er således maltwhisky etter EU-regler selv om den er basert også på hvetemalt). Før tapping på flaske er det lov til å tilsette mer vann og fargestoffet E150a, også kjent som karamell. Sistnevnte brukes for å få samme farge på whiskyen hver gang, noe som er nødvendig for at ikke den jevne forbruker skal bli forvirret.

Det forskes på hvordan vannkvaliteten, byggtypen og gjærsorten påvirker smaken på det ferdige produktet. Fasiten er nok uansett at det er andre faktorer som påvirker mer, og det er de viktigste av disse vi skal se på i dag, ledsaget av noen eksempler.

Fatpreg vs. Ikke fatpreg vs. Typen fat

De lærde strides, men anslag for hvor mye av smaken på en whisky som kommer fra fatet ligger som regel på mellom 70 og 90 %. Det er ikke så rent lite. I hovedsak er det to fattyper som benyttes, begge har vært brukt til å lagre alkohol før, enten sherry eller bourbon. Når en whiskykjenner sier at whiskyen har ligget på sherryfat mener hen derfor at fatet først har blitt brukt til å lagre sherry (det kalles også ex-sherry, noe som kan være litt forvirrende, men ex-sherry = sherryfat), tilsvarende med bourbon.

Her er det fler kompliserende faktorer, for eksempel hvilken eiketype som er brukt. Amerikansk og europeisk eik har forskjellig struktur som gir forskjellig resultat for modningen av spriten. Nå er det så lite eik igjen i Europa at de fleste sherryfat også er laget av amerikansk eik. Størrelsen på fatet har også betydning. Jo mindre fat, jo mer påvirkning på whiskyen. Bourbonfat er på rundt 200 liter, men bygges ofte om til «hogsheads» på rundt 250 liter. Sherry lagres som regel på «butts» på 500 liter, men også disse bygges om til hogsheads, og noe sherry lagres også på andre størrelser fat (men 500 liter er ca. maks volum).

I dag skal vi likevel konsentrere oss om ex-bourbon og ex-sherry uten å tenke så mye mer på fattypen.

Til maltwhisky brukes fatene flere ganger. Det sier seg selv at påvirkningen er tydeligst ved første gangs bruk, og da snakker man om «first-fill». Etter at det har ligget maltwhisky på fatet én gang vil påvirkningen fra sherry eller bourbon være mindre, og det vil også avhenge av hvor lenge den første whiskyen lå. Uansett snakker de fleste om «refill» når det er andre eller tredje gangs bruk (av og til brukes også begrepet «ex-whisky», som altså ikke er synonymt med «ex-bourbon»).

Peatinggrad

Malt lages ved at man tar byggkorn og bløtlegger dem i et par dager. Deretter gir man kornet mulighet til å begynne å spire, enten ved å spre det utover et stort gulv slik at det får tilgang til luft, eller ved å gi det tilsvarende lufttilførsel, f.eks. i en trommelmalter.

Når kornet så vidt har begynt å spire må man stoppe prosessen før man ender med gress. Dette gjøres ved å tørke kornet. Tradisjonelt gjorde man dette i en ‘kiln’, en ovn der man kunne fyre i første etasje og der andre etasje hadde et perforert gulv kornet kunne ligge på som varm luft steg opp gjennom. Siden det brenselet som var lettest tilgjengelig i store deler av Skottland var torv var det dette man fyrte med. Torv avgir ganske kraftig røyk når den brennes (mer hvis den er fuktig) og denne røyken satte seg i malten. I dag har man mer mulighet til å tørke med ren, varm luft, og har som regel større kontroll på hvor mye torvrøyk som får prege malten. Derfor har vi alt fra whisky som ikke har torvrøyk i det hele tatt til veldig kraftig røykede «eksperimenter», for eksempel fra Bruichladdich. Røykpreg måles i malten, i fenoler målt i «parts per million» (ppm). De fleste whiskyer ligger på 2 til rundt 40 ppm.

Det var kort om bakgrunnen for de smakene vi skal konsentrere oss om i dag. Sitter du med whiskyen foran deg? Vannglass og mugge klart? Notatbok «at the ready»? Da setter vi i gang.

Først lukter og smaker vi på den bourbonlagrede whiskyen (husk å ikke stikke nesa for dypt i glasset til å begynne med, du skal lukte, ikke bedøve med alkoholdunst). Ikke tøm glasset helt mens du smaker på den første, for noe av poenget her er å sammenligne de tre whiskyene med hverandre.

VaniljeFoto: Ted Major, delt under Creative Commons lisens.
Vanilje
Foto: Ted Major, delt under Creative Commons lisens.

Typiske trekk ved ex-bourbonlagret whisky er:

  • vanilje
  • ferskt treverk
  • sitrus
  • frisk frukt
  • sitrongress

Både torvrøyk og sherrylagring har dessuten en tendens til å maskere maltpreget på whiskyen mer enn bourbonlagring gjør, så bourbonlagret whisky har oftere lukter/smaker som:

  • malt
  • maltsukker
  • nybakt brød
  • kjeks, f.eks. shortbread eller bixit

Jeg har altså Arran 10 år i glasset. På nesen får jeg vanilje, litt fusel og kornpreg som blir tydeligere med vann. Med vann dukker det også opp sitron og pære. På smaken finner jeg malt, vanilje og tørr eik.

Rosiner, fotograf: (Mariam), bilde delt under  Creative Commons
Rosiner.
Foto: (Mariam), delt under
Creative Commons lisens
.

Det finnes mange typer sherry, så hva slags sherry vi snakker om er en faktor. Pedro Ximenez er en mørk og søt dessertsherry, med karakteristiske smaker av rosin og sirup, moscatel er også søt. Oloroso, fino, manzanilla og amontillado er tørrere sherryer, og slike fat gir dermed en annen karakter til whiskyen. Svært generalisert kan vi si at typiske sherrysmaker er:

  • «Fruit cake»
  • karamell
  • rosin
  • svovel/tent fyrstikk
  • sirup
  • mørk og/eller lys sjokolade
  • creme brulee
  • karamellisert eller tørket frukt
  • gummi og lær (særlig eldre sherrywhisky)

Hvilket ikke betyr at du ikke kan finne karamell og sjokolade på bourbonlagret whisky eller sitrus på sherrylagret, men listene gir en pekepinn på hva du kan forvente.

Her har jeg altså BenRiach 12 år Sherry Cask i glasset. På nesa finner jeg sedertre, vag gummi, svisker, tørket frukt, krydder og kirsebær. På smaken synes jeg den har litt for tydelig gummipreg, den smaker også litt brent. Ellers finner jeg tørket frukt i godt monn.

Nå er det selvsagt lurt å sammenligne den bourbonlagrede mot den sherrylagrede. Lukt på begge og smak vekselsvis på begge, gjerne med en slurk vann innimellom. Jeg går ut fra at du kjenner tydelig forskjell, med mindre du startet smakingen med en chicken jalfrezi eller noe sånt, men bruk litt tid på å sette ord på forskjellene, og også se om du kan finne likheter: Smaker du malten i sherrytapningen, for eksempel?

Nå kan du sette sherrytapningen til side, men beholde bourbontapningen foran deg og hente fram den med torvrøyk.

Hva gjør så torv med smaken? Det sier seg delvis selv, men typiske torvrøyksmaker er:

  • røyk av alle slag
  • torv/myr
  • aske
  • kull
  • tjære/asfalt
  • stein/murstein

Nå har jeg Caol Ila 12 år foran meg. Den lukter tørr røyk, litt banan og myr, med vann blir bananen tydeligere og får selskap av mer frukt, blant annet sitron. På smaken får jeg kald røyk, kull og litt tang. Med vann dukker maltpreget opp.

Sammenlign disse to, begge har altså ligget på samme type fat, men her er det torvrøyken ved tørking av malten som har gitt hovedforskjellen. Finner du likheter? I mitt tilfelle fant jeg både malt og sitron på begge, ellers skjuler røyken mye.

Bruk gjerne litt tid på å skrive ned det du fant av lukt og smak. Generelt er rådet for notater å notere så detaljert du klarer. Lukter det røyk? Vel, er det varm eller kald røyk? Sur røyk? Tobakkrøyk? Og hva med frukten du finner, er det epler eller pærer? Hva slags pærer, conference eller de runde, søte av bartlett-typen? Hjernens villighet til fornuftige assosiasjoner varierer med dagsform, noen dager må du kanskje nøye deg med «frukt» andre ganger sitter assosiasjonen som spikret: «Rødvinsdampede red bartlett-pærer». Skal du ha det som jobb å skrive smaksnotater bør du kanskje lande på det siste oftere enn det første, for oss andre er det viktigste å skrive ned noe, så får vi satse på at øvelse gjør mester.

Til slutt kan du vurdere whiskyene. I det minste gi dem en 🙁 eller en 🙂 . Vurder dem opp mot hverandre, og ranger dem, men ikke ta det for gitt at om du likte dagens sherrytapning best så liker du sherrywhisky best bestandig. Det finnes store innbyrdes forskjeller innefor «stilene», og dessuten et hav av variasjoner (litt torvrøyk, blanding av bourbon og sherry, finish på hvitvinsfat osv.). Men det får vente til neste leksjon.

Glenmorangie Nectar d’Or 46 %

Nese: Frukt, vanilje.

Smak: Bitter eik, tørket frukt, vanilje.

Kommentar: En skuffelse. SIst jeg smakte denne ble jeg positivt overrasket, i dag var det omvent. En helt grei dram, men ikke noe utover det vanlige.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)