Glen Elgin Flora & Fauna 12 år 43 %

Smakt blindt.

Nese: Syrlig frukt, fruktsalat på boks, vanilje.

Smak: Mindre frukt, mer tre. Noe litt emment og litt bitterhet.

Kommentar: Ikke særlig sjarmert av denne, nesa dør etter kort tid i glasset og smaken er ikke noe å rope hurra for.

(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)

Lesestoff til helga #19

Bergen: Frode Harring forlater Terminus for å starte egen whiskybar i Bergen. Baren skal hete The Tasting Room og ligge i Engen 8. Jeg så nyheten først hos STOW whiskyblogg på søndag, der får du litt fler detaljer. Baren skal åpne i mai, men har allerede fått egen Facebookside. Vi ønsker Frode lykke til, og satser på at konseptet blir så populært at han kan åpne en avdeling i Trondheim etterhvert (det trengs).

Skottland: «Single cask» betyr ikke nødvendigvis at all whiskyen har ligget på ett fat hele lagringsperioden. Dette er ikke selvinnlysende, men noe jeg forsåvidt har vært klar over. For å tilfredsstille nerdene (jeg inkluderer meg selv i denne gruppen, for all del) må kanskje etikettene inneholde enda mer info? Bloggen My Annoying Opinions har et eksempel fra Glendronach og en lengre diskusjon rundt temaet.

Skottland: The Whisky Wire har et intervju med Donald Colville, som blant annet presenterer et argument til fordel for NAS-tapninger (eller «flavour-led innovations» som han kaller det).

Internettet: Lucas på The Edniburgh Whisky Blog, derimot, har forfattet et engasjert innlegg mot NAS-trenden, og som entusiast er det vanskelig å ikke være enig hoveddelen av argumentet hans. Det er vel desverre slik at det Colville omtaler som «smaksfokusert innovasjon» litt for lett blir til «kjappe penger fordi vi slipper å vente 12 år». Det er ingenting i veien med NAS per se, men det er mange grunner til å være bekymret over industriens entusiastiske omfavnelse av trenden.

Bergen: I motsatt ende av skalaen fra NAS-trenden lanserer Dalmore The Constellation Collection. Thomas har rapport fra en smaking i forkant av Whisky-Meet på STOW whiskyblogg. (Alt man går glipp av når man ikke ankommer Bergen i tide.)

 

Bunnahabhain 40 år 41,7 %

Denne er det bare produsert 750 flasker av, og en helflaske går for rundt 20.000, så det er en eksklusiv dram vi snakker om.

Nese: Pigalle (pæresaftis), krydder, eik, sitron og appelsin, kandisert appelsin. Med vann finner jeg plutselig jordbærsyltetøy.

Smak: Pære. Vann henter fram krydder og mer frukt. Jeg får dessert med fløte-assosiasjoner.

Kommentar: Det er godt. Veldig godt, faktisk. Men jeg liker strengt tatt Darach Ùr bedre, også uten å ta hensyn til pris. Men, for all del: Særdeles drikkelig.

Bunnahabhain Toiteach 46 %

Fun fact: Dette er et forsøk på å gjenskape stilen Bunnahabhain produserte fram til 1963 når de skiftet fra egen gulvmalting (der det ble tørket med peat) til kommersiell malting. Bunnahabahins «normale» malt i dag produseres på fastlandet til samme spesifikasjon som Deanston (et annet Burns Stewart destilleri) < 2 ppm, altså tilnærmet ingen røyk. Malten til Toiteach maltes ved Port Ellen.

Toiteach kan forøvrig uttales på to måter: Toitch eller Totchk. Ingen av dem helt opplagte for oss ikke-skotter…

Nese: Våt røyk. Røyka, våte ullsokker. Krydder. Med vann kommer røkt bacon, nøtter og vanilje.

Smak: Litt sur røyk (men ikke vondt sur). Med vann går det mer over til grillrøyk.

Kommentar: Perfekt hyttedram. Mer spennende nese enn mange i samme «klasse».