Bergen:Bergen International Whisky & Beer Festival 2015 nærmer seg. Det er nå mulig å reservere billetter på hjemmesidene, og om du har mulighet til å dra synes jeg du skal gjøre det. Dette er en festival arrangert av blant annet Frode Harring, tidligere primus motor bak WhiskyMeet (når Frode sluttet på Terminus i fjor for å starte The Tasting Room kunne han ikke ta med seg WhiskyMeet-konseptet som var utviklet i samarbeid med hotellet, og har derfor måttet finne på noe nytt). Bergen International Beer & Whisky Festival (konkurranse for å finne på et catchy kortnavn anbefales) ligger an til å bli minst like bra som WhiskyMeet har vært, men med enda større potensiale for beslutningsvegring, siden det i tillegg til utallige whiskyer å smake seg gjennom blir tilsvarende mange øl.
Tromsø: I morgen, 10. januar, er det Tromsø whiskyfestival. Hvis du er i (nærheten av) Tromsø vet du hva du har å gjøre, møt opp, snakk med en haug hyggelige folk og nyt god whisky.
Destillert 02.09.1985, tappet 28.02.2007, lagret på en refill sherry hogshead med fatnummer 2826.
Nese: Det første som slår meg er treverk, men så finner jeg noen sure, mørke plommer og mørk sjokolade. Med litt tid i glasset gir den også søtere frukt; modne kirsebær og dessuten et hint av marsipan. Med vann endrer frukta seg mer mot appelsinmarmelade med et lett hint av anis. Etter enda en stund i glasset finner jeg eplemos.
Smak: Plomme i madeira, rumtrukne kirsebær; frukt på sprit, altså… og mørk sjokolade. Kandiserte appelsiner også, og forsåvidt treverk, men det er på ingen måte overdøvende. Smaken blir rundere med vann og får mer melkesjokoladepreg.
Kommentar: Dessert. Den klart beste av de tre årgangene jeg smaker i kveld. Den har et eikepreg som avslører alderen, men det har ikke tatt overhånd ennå, og whiskyen er muligens på topp hva angår “preserves”-hyllen i spiskammerset, her er det frukt og bær konservert på utallige måter.
Selv om jeg avbrøt reisen tidligere enn planlagt – jeg feiget ut av hjemreisen rett og slett, i den grad at jeg betalte flybilletter hjem fra Kirkwall selv for å slippe overfarten – var seilturen med Celeste en fantastisk opplevelse. Hadde jeg fått to eller tre netters søvn på Orkney hadde jeg vært klar til å mønstre på igjen, som det var er det vanskelig å angre på at jeg ga meg. (Enda mindre angret jeg når jeg fant ut at de mistet kontakten med roret på et tidspunkt på tilbaketuren.) Jeg tåler søvnmangel svært dårlig, samtidig som at jeg altså har vondt for å sove i «uvante» omgivelser. Det er en lite heldig kombinasjon. Det gjorde det ikke bedre at med ett unntak (og crewet, selvsagt) ble hele reisegruppen skiftet ut i Kirkwall. Jeg er ikke verdens mest sosiale person, og en gjeng med nye venner for livet (jo, for man får faktisk litt det forholdet til folk man har seilt over Nordsjøen med, viser det seg) føltes egentlig som om det holdt der og da. Jeg hadde ikke overskudd til å forsøke å bli kjent med en ny gjeng (sikkert trivelige) mennesker. Og skal jeg være helt ærlig må jeg vel si at jeg nok er mer av en innaskjærsseiler enn en som ønsker å krysse hav i hytt og pine, jeg liker visst bedre å lese om å seile i storm enn faktisk å gjøre det. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil hive meg på noe lignende igjen om sjansen melder seg, men da skal jeg være bedre forberedt.
Noe av det jeg ville gjort annerledes i etterpåklokskapens tegn er at jeg ville insistert på å få ankomme Göteborg søndag kveld og ikke starte turen med søvnunderskudd på grunn av tidlig fly fra Trondheim.
Jeg ville også pakket bedre. Vi fikk beskjed om å ta med oss «varme klær til å ha under offshore-klærne». Man skulle kanskje tro at voksne mennesker klarte å pakke fornuftig ut fra det, men jeg var ikke den eneste som bommet (Varme klær? Det er jo sommer!). Jeg klarte til og med å glemme ullsokker til å ha i gummistøvlene (selv om det hadde jeg tenkt å pakke) og var dermed iskald på beina mesteparten av turen. Amatørtabbe, det skal jeg ærlig innrømme. Det hjalp forøvrig ikke at offshore-klærne ikke var 100 % vanntette.
Hadde jeg vært arrangør hadde jeg sørget for å legge inn større marginer (eventuelt større fleksibilitet for returtidspunkt) slik at deltagerne hadde fått mer tid på Orkney. Ja, jeg er klar over at det ville kostet penger, men likevel. Nå hadde vi muligens spesielt uflaks med vindretning og fart, skipper Bengt forteller at på grunn av vind fra vest under hele overfarten seilte vi 200 nautiske mil mer enn om vi hadde kunnet seile rett mot målet – nesten 50 % mer enn ideell kurs.
Og så litt reklame. Nei, ikke for Highland Park, jeg antar faktisk at dere som leser denne bloggen har vett nok til å gjøre dere opp en egen mening om whiskyen derfra, og bilder fra destilleriet har dere allerede sett (om dere ville). Nei, derimot skal jeg reklamere litt for Celeste. Hun seiler nemlig til Skottland titt og ofte, og du kan være med, om du vil. I år (2015) seiler hun Shetland – Færøyene – Orkenøyene, en to-ukers tur som garantert byr på både seil-, natur- og pubopplevelser. Neste år kan du både velge å krysse Nordsjøen og sikte på innaskjærsseiling med mye whisky involvert om du heller vil det, for da er turen til Skottland delt opp i flere strekk, der du kan være med på ett eller flere alt ettersom du ønsker. Jeg kan vel si at jeg er litt fristet av sistnevnte selv.
Og nå er det snart slutt. Neste innlegg på bloggen blir et helt normalt smaksnotat, jeg lover. Men først det som alle har ventet på (?):
Giveaway!
Jeg benyttet sjansen til å handle litt i Highland Parks butikk, der jeg blant annet fant disse geniale små traktene som er gull verdt når du skal helle opp samples av whisky (vi hadde en fra før, kjøpt på Glen Ord. Nå hamstret jeg!). Dessuten hadde de lekre små notatbøker for å skrive smaksnotater i. I’m a sucker for stationary. Og glass, selvsagt, tulipanformede, men uten stett. Kule synes jeg. Nuvel. Tre pakker har jeg satt sammen, og hva må du gjøre for å vinne? Vel, minstekrav er at du skriver en kommentar på dette innlegget. I tillegg blir jeg glad og fornøyd om du følger og deler drikkelig.no på Facebook, Twitter eller Google +. Ett ekstrapoeng for å følge, ett ekstrapoeng for hver gang du deler. Skriv i kommentaren hva du har gjort så jeg finner ut hvor mange lodd du skal ha. Høres 14 dager ut som en grei frist? Vi sier det. Trekning foretas den 22. januar.
Boka er preget med HP-logo, bare s du er advart.Slik ser den ut inni.
For ordens skyld, i tilfelle det skulle være uklart på noen måte: Turen ble betalt i sin helhet av Highland Park (Edrington Group), bortsett fra hjemreisen fra Kirkwall som jeg betalte selv. Det ble selvsagt aldri satt noen betingelser om at jeg måtte skrive om turen eller om whiskyen. Premiene i giveawayen har jeg betalt selv.
Godt nytt år, godtfolk! Om det har vært litt stille fra vår kant i jula skyldes det influensa (Arve) og enten influensa eller en skikkelig sta og utmattende forkjølelse (meg). Hverken smaksløker eller energi har vært på topp. Noen egen oppsummering av whiskyåret 2014 har jeg ikke planlagt, men her er noen av de jeg har lest de siste dagene:
Caskstrength.net: Ikke så mye oppsummering av 2014 som forsøk på å spå whiskyåret 2015. Uansett fornøyelig lesing.
Whiskyfun: Serge oppsummerer sitt whiskyår og henter frem de 2014-whiskyene som skåret best.
Og så den største nyheten siste uke:
Foto eies av Myken destilleri
Myken: Myken destilleri nådde målet sitt og fyllte sitt første fat i 2014. En eks-bourbon barrel, fra Maker’s Mark. Vi gratulerer og gleder oss til fortsettelsen (følg Myken destilleri på Facebook for fortløpende informasjon).
Skottland: Irn Bru har lært av Coca-Colas ditt-navn-på-flasken stunt og gjort sin egen vri: Din klans tartan på etiketten. Det må kunne gjøre det vanskelig å få kjøpt seg brus. For oss med litt OCD-tendenser føles det merkelig å drikke cola fra en flaske det f.eks. står Vidar på (om man ikke tilfeldigvis heter Vidar, altså, men det gjør jo ikke jeg), men det kan jo passere. Her kan man intetanende tråkke i et vepsebol uten like, om man f.eks. skal på spleiselag hos en bekjent og stiller med Campbell tartan Irn Bru og det viser seg at verten er en MacDonald. Grøss og gru! Les mer hos The Scotsman.
________________
* Det er selvsagt tull. Whisky er ikke en damedrikke. Ikke er det en mannedrikke, heller. Whisky er en drikke for folk som liker whisky. Og oss blir det stadig fler av, og det er jo hyggelig?
Destillert 19 juli 1993, lagret på en sherry butt med fatnummer 11143, tappet 21. januar 2013.
Nese: Marsipan og et hint av vindusspylervæske. Gamle tømmervegger. Med vann får jeg assosiasjoner til forkullet tre med litt lakkrester.
Smak: Badstue og tørket frukt. Vann henter fram litt melkesjokolade og kull.
Kommentar: Sherryfat maskerer ofte alkoholen, det er ikke tilfellet her, den er betraktelig for sterk ved fatstyrke og trenger vann. Jeg er ambivalent til denne. Den er ikke vond, men HVOR god er den?
Nese: Lettrøkt bananasplitt med vaniljeis og krem. Og kanskje en liten dæsj jordbæris også? Med vann får jeg jernbanesviller og grillet (svidd) kjøtt.
Smak: Bålrøyk og rustne blikkbokser. Kaldere røykpreg med vann, og noe fruktig. Hermetiske ferskener?
Kommentar: Et trivelig bekjentskap. Mulig jeg bare er lyrisk over å ha smaksløker igjen etter noen uker med forkjølelse, men denne skulle jeg gjerne hatt mer av.
Nå har det jo vært helg i et par dager, forsåvidt, men det er likevel fredag i dag og noen rolige dager til for de aller fleste, og jeg tenkte jeg skulle få klemt inn nummer femti i rekken før årsskiftet.
Norge: Om du vil nerde litt om humle anbefaler jeg et besøk hos Anders som gjengir kapittelet om humle fra en bok om jordbruk skrevet midt på 1700-tallet, men først nylig utgitt: Oluf Næve Om humlehaugers anlæg og humleplantninger
Texas: Om du trodde vi ikke ville høre mer om Chip Tate nå som han er kjøpt ut fra Balcones tok du feil. Han er i gang med å starte et nytt destilleri, Tate & Co, The Spirit Business har snakket med ham om prosjektet.
Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.
Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.
Nå bør jeg vel være på rett vei?
Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.
The other distillery
Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)
Sorry no visitors.
Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.
I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.
Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.
Dette blir nok julewhiskyen i år, siden den kom i hus i tide. Treet er pyntet, whiskyen er åpnet og roen og freden har senket seg. Og med noe utvidede smaksnotater sammenlignet med forrige innlegg om denne whiskyen ønsker jeg dere en god jul – vi tar sannsynligvis fri et par dager, men er plutselig tilbake.
Nese: Varmrøkt fisk, hint av banan og karamell. Bål og sukkerspinn. Med vann tilsatt finner jeg brioche og røkt pølse.
Smak: Bålrøyk, aske og kanel. Epleskall på ettersmaken. Med vann blir den snillere, men får et tydelig preg av god, gammel, skolelimstift (sånn litt søtlig, marsipanaktig, noen som husker den?).
Kommentar: Slett ikke lei for at jeg kjøpte en flaske av denne. Kan komme til å måtte kjøpe fler, den er en opplagt kandidat til helårs kosewhisky til tross for innpakkingen. Den er forbløffende lettdrikkelig på full styrke, så det må man nok passe seg litt for, men ellers er det nok røyk og nok andre godsaker til at den både har kick og er interessant utover en enkelt dram.
Nese: Det lukter bråtebrann, med litt gummipreg (noen har glemt noen gamle bildekk på åkeren). Med vann lukter det mer Hubba-bubba med lakrissmak.
Smak: Starter med brent gummi som går over i kaffedrops. Noe så innmari kaffedrops. Vann henter fram lakris-hubba-bubba her også, med ettersmak av å suge på sukkerbiter av brunt sukker dyppet i kaffe.
Kommentar: For mye gummi på nesa og første reaksjon på smaken var «Ugh, nei!» Men den har noe ved seg, og det ekstreme kaffe-gjennom-sukkerbitpreget er litt sjarmerende. Om gummien kommer av ung alder (enten fusel eller overdrevet fatpreg for å skjule fusel) kan man ha forhåpninger om at dette kan bli noe med noen fler år på baken. Jeg har i alle fall lyst til å smake eldre versjoner etter hvert.
Bergen: Bergen International Whisky & Beer Festival 2015 nærmer seg. Det er nå mulig å reservere billetter på hjemmesidene, og om du har mulighet til å dra synes jeg du skal gjøre det. Dette er en festival arrangert av blant annet Frode Harring, tidligere primus motor bak WhiskyMeet (når Frode sluttet på Terminus i fjor for å starte The Tasting Room kunne han ikke ta med seg WhiskyMeet-konseptet som var utviklet i samarbeid med hotellet, og har derfor måttet finne på noe nytt). Bergen International Beer & Whisky Festival (konkurranse for å finne på et catchy kortnavn anbefales) ligger an til å bli minst like bra som WhiskyMeet har vært, men med enda større potensiale for beslutningsvegring, siden det i tillegg til utallige whiskyer å smake seg gjennom blir tilsvarende mange øl.
