Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Sverige: Det er snart februarslipp på Systembolaget, Whiskynörden har oversikten over hva som kommer.
Storbritannia: Det gjelder å skille seg ut i mengden, også for barer, men er det spesielt kult å kalle seg «speakeasy»? Jessica Mason i The Morning Advertiser synes nok ikke det.
Destillert juni 2000, tappet desember 2011, lagret på et refill hogshead, sluppet i Advance Sample-serien, DL ref 7983.
Nese: Malt, sitron, litt sure sokker. Med vann går de sure sokkene over til å lukte mer som flat, lunken pils. Etter en stund forsvinner det, heldigvis, og whiskyen får et preg av grønne epler og frukttrær.
Smak: Malt og hvit pepper, men mest, vel, fusel og emmen sødme. Mer pepper på ettersmaken. Med vann får jeg lett eikepreg, fortsatt litt malt og mye pepper.
Kommentar: Klart best med vann. Førsteinntrykket var at denne hadde de ikke vært heldig med, men med litt tid i glasset og noen dråper vann blir den helt grei. Pepperpreget gjør den interessant, men ellers er den litt for kjedelig til å vinne noen konkurranser.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Destillert november 1995, tappet desember 2013, fra et refill hogshead.
Nese: Fruktig, sitron, eple og fersken med et overliggende røykpreg. Med vann blir røyken tydeligere og all den friske frukten forsvinner til fordel for sitron og sitronskall.
Smak: Kornmo med brunost. Røyk og tørr eik. Med vann får jeg tørr honning, mer bålrøyk og en ettersmak av Non-Stop.
Kommentar: Også en helt kurrant Highland Park, men med en helt annen karakter enn 17-åringen fra Old Malt Cask. Denne er hakket bedre, men bare med en hårsbredd.
Smakt på Oslo Whsikyfestival 2014.
Destillert september 1996, tappet september 2013, fra et refill hogshead, DL ref 9903.
Nese: Røyk, honning og lyng. Med vann får den friskere preg av grønne epler og gress.
Smak: Honning! Lett røykpreg. Vann henter fram korn, men det er fortsatt mye honning.
Kommentar: En helt kurrant Highland Park.
Smakt på Oslo Whiskyfestival 2014.
Nese: Neglelakkfjerner, korn, tørket appelsin, appelsinskall. Vann henter fram en lett eim av røyk, mer korn og eikeparfyme.
Smak: Appelsinskall, eik, og korn. Med vann finner jeg christmas cake, den blir bitrere, men har fortsatt betraktelig kornpreg.
Kommentar: Helt grei. God nese, grei smak. Kornpreget er nesten maltaktig, noe som er interessant siden dette altså er grain.
Smakt på Oslo Whiskyfestival 2014.
Obs: Trekning foretatt.
For å feire at jeg overlevde The Dark Expedition (start lesing her) arrangerer jeg en liten konkurranse.
Jeg benyttet sjansen til å handle litt i Highland Parks butikk, der jeg blant annet fant disse geniale små traktene som er gull verdt når du skal helle opp samples av whisky (vi hadde en fra før, kjøpt på Glen Ord. Nå hamstret jeg!). Dessuten hadde de lekre små notatbøker for å skrive smaksnotater i. I’m a sucker for stationary. Og glass, selvsagt, tulipanformede, men uten stett. Kule synes jeg. Nuvel. Tre pakker har jeg satt sammen.
Alt du trenger å gjøre for å ha en sjanse til å vinne er å skrive en kommentar på dette innlegget (eller siste TDE-innlegg). I tillegg kan du få ekstrasjanser ved å like drikkelig.no på Facebook eller dele på Facebook, Twitter eller Google+.
Trekning foretas den 22. januar.
Lagret i 26 år på en refill hogshead, fat nummer 590, tappet 26.05.2011.
Nese: Tørt tre og trelakk. Hint av rom-rosin. Vann forsterker rosinen litt, og jeg får litt fruktkompottassosiasjoner, men ellers er det mest treverk å finne.
Smak: Eikebitterhet, treverk og bitter, mørk sjokolade. Ingen nevneverdig endring med vann.
Kommentar: Jeg fikk mine fordommer bekreftet og kan utrope den eldste av disse til den dårligste (selv om den strengt tatt er like gammel som 1980-årgangen). For min gane har eika tatt overhånd og overdøver all dybde. Den er ikke vond på noen måte, bare kjedelig.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
Også kjent som «NMWL Nr. 1» destillert 4. april 1989, tappet 6. april 2004. Fra et hogshead med fatnummer 1835.
Nese: Fersken, vanilje, hvite blomster, sitronskall. Vann henter fram litt tre, men det er et ganske parfymert tre det er snakk om, nesten litt sedertrepreg. Jeg finner også melkesjokolade og litt søtlige krydder, kanel og kardemomme, kanskje?
Smak: Lemon curd, vanilje, maltsukker. Den tar ganske mye vann, men så gir den meg rooibos te, smørkaramell og lønnesirup, i det hele tatt mye sødme, men det er også noe sitron der, og noe «grønt», solbærblader eller noe sånt.
Kommentar: Det er en god Linkwood, dette her. Vi var heldige med den.
Fatnummer 1942. Destillert 29.02.1980, tappet 28.02.2007, 26 år, fra en refill sherry butt.
Nese: Lett bittert treverk, kirsebær i sprit dekket av mørk sjokolade. Endrer seg ikke nevneverdig med vann, utenom et visst appelsinskallpreg.
Smak: Mer tresmak og mindre frukt. Lakkert trebenk. Lakken tenderer mot aceton med vann, men det dukker også opp noe fruktig, banan muligens.
Kommentar: Begynner å bli overeika. Fortsatt ok, men jeg ville tappet den før.
Takk til Geir Tore for smaksprøven.
På denne datoen for 20 år siden satt en håndfull mennesker i Dagligstuen på Hotel Continental i Oslo og stiftet Norsk maltwhiskylag. På det tidspunktet hadde Dagligstuen Norges beste utvalg i skotsk maltwhisky, men utvalget var neppe imponerende etter dagens standard. Når jeg ble med i NMWL i Oslo 7 år senere (i januar 2002) hadde Oslo-laget fortsatt en målsetning om å ha alle singlemalter fra pollistene i skapet til enhver tid, det var fortsatt såvidt mulig. Nå er det bare å ta en kjapp kikk på bestillingslistene og konstantere at det ikke lenger går. NMWL har utvilsomt vært en av pådriverne i den utviklingen.
Gratulerer med dagen!
