Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Vanilje og friske bjørkekvister, litt peprete urter. Med vann blir kryddered mer kanelaktig og jeg finner også en metallisk tone, og tørr melis.
Smak: Eik og vanillin. Mer krydder med litt vann.
Kommentar: Ganske god lukt, og helt ok smak, selv om jeg ikke akkurat hopper i taket av den. Mindre parfymert enn jeg ofte opplever bourbon, så dette er en bourbon jeg faktisk kunne drukket.
Lagret på amerikanske eks-bourbonfat og så sluttlagret på Pedro Ximenez eks-sherryfat.
Nese: Bringebærsyltetøy, tørket frukt og vanilje. Bringebærsyltetøyet får selskap av appelsinmarmelade med vann, og også litt brent sukker.
Smak: Brent sukker, plommesyltetøy og eik. Hakket bitrere med vann, ellers mye det samme.
Kommentar: Et snilt sherrymonster, kan man vel kalle dette. Relativt velbalansert og ganske god, men den blir rett og slett litt for søt for min smak til å nå helt opp.
Nese: Kaffedrops, lett bourbonpreg.
Smak: Kaffe, karamellpudding og cognac. Med andre ord, hele desserten, kaffen og avec’en i ett glass.
Kommentar: Burde kanskje drukket denne etter middagen, snarere enn før, men det er vanskelig å angre på å ha drukket noe som er så godt.
Drukket på The Bishops Arms, Östersund.
På lørdag er det tid for whiskyfestival i Trondheim igjen, og i dag ble nettsiden oppdatert med oversikt over festivalområdet og lister over hvilken whisky som kommer til å være tilgjengelig hvor og hvor mange bonger du må ut med for en dram.
En av tingene det er greit å gjøre når man skal på whiskyfestival er å gå gjennom hva som er tilgjengelig og legge en slagplan. (Andre ting det kan være lurt å gjøre kan du lese om i Festivaltips.) Det er lurt å vurdere om det er noe som kan gå tomt fort (i fjor forsvant Highland Park Freya ganske tidlig, for eksempel). I tillegg er det god sjanse for at det er fler whiskyer du har lyst til å smake på enn det du faktisk klarer i løpet av festivalens åpningstid, så det er ganske lurt å prioritere. Og når du har gjort det er det lurt å lage seg en cirkaoversikt over rekkefølge.
Alt dette er det langt enklest å gjøre i Excel eller Google Sheets, synes jeg , da kan jeg filtrere og sortere etter det jeg vil av kriterier. Til OWF i høst lagde jeg derfor et regneark med alle de tilgjengelige whiskyene, og nå har jeg gjort det samme for TWF. Og siden det ikke er noen grunn til at vi skal sitte på hver vår tue og finne opp hjulet deler jeg selvsagt med dere.
Nese: Vanilje, badstue, appelsinmarmelade. Med vann kommer tørkede tranebær, svart pepper, honning og lavendel.
Smak: Solvarme treplanker, bittert eikepreg, hint av tørket frukt. Vann henter fram aprikos og honning, og på ettersmaken litt karamell og et hint av lakris.
Kommentar: Fin kompleksitet, men den trenger litt tid i glasset for å åpne seg skikkelig. Jeg synes nok det er i overkant mye fat (tre) å spore, men det er bare så vidt jeg kaller det for mye, så er du mer glad i gammel whisky enn meg er denne definitivt verdt å prøve.
Nese: Malt, litt fjøs, litt tørt høy.
Smak: Tørt, lett metallisk humlepreg. Underliggende malt.
Kommentar: Et helt greit øl, ikke spesielt spennende, men ganske godt. Hakket mer humle enn jeg ville foretrukket, men ikke så mye at det blir udrikkelig.
Kjøpt på Systembolaget (bestilling).
Nese: Banan, syrlig maltpreg.
Smak: Syrlig kornpreg, umoden banan.
Kommentar: Godt og friskt, men litt kjedelig.
Kjøpt på Systembolaget.
Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).
Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)
Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?
Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).
Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.
dA Chardonnay
Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.
Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.
Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.
Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble
Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.
Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.
Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.
Schug Carneros Chardonnay
Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.
Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.
Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.
Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.
Nese: Et veldig lett fjøspreg her også, men mest ganske ren røyk. Mindre fruktig enn lillebroren, men med litt gråpæreskall og vinterepler. Fjøset forsvinner helt med vann, og jeg sitter igjen med røyk, jern, skifer og litt svovel.
Smak: Nå snakker vi. For mye sprit på denne styrken, men røyk, røtter og korianderfrø. Litt frukt i bakgrunnen med vann, men mest røyk og atter røyk.
Kommentar: Dette kunne de forsåvidt godt tappet, men jeg tror kanskje det er like greit de lar det ligge en 9-13 år til. Det er godt, men det blir bedre.
Cotswolds: The Whisky Lady har vært på besøk på det relativt nystartede Cotswolds Distillery.
Norge: Det var polslipp i dag morges. Flaskene med mest begrenset beholdning er sannsynligvis allerede borte vekk (jeg har ikke sjekket, det var ikke noe jeg var interessert i å kjøpe denne gangen), men noen av de mer lommebokvennlige tapningene er forhåpenligsvis tilgjengelige en god stund enda. Både Whiskymoro og Whisky Saga har den komplette listen av hva som kommer, så det skal jeg ikke gjenta (de har også lenker til egne smaksnotater, om du vil ha en pekepinn på hvordan en tapning er før du eventuelt kjøper). Mine tips er først og fremst Aberlour a’bunadh, som sjelden dukker opp i Norge da litt for mange av batchene er over 60 %. Den som kommer nå er Batch 50, jeg har notater for 27, 39 og 45. Jeg har aldri blitt skuffet over en a’bunadh, de varierer fra himmelske til knallgode (begge karakteristikkene faller innenfor samleposten «særdeles drikkelig») og er ikke dyrere enn at man kan ha den som «hverdagsdram». Det kommer to nye Arran Single Sherry Cask, fra 1998 nå, fat nummer 127 og 129. Begge antas å være gode, alle tidligere fat jeg har smakt har vært det (1996 #1973, 1997 #937, 1998 #43) og selv om prisen nå har krøpet opp til en rund tusenlapp er whiskyen verdt det. Den siste whiskyen jeg skal nevne er Bunnahabhain Ceòbanach, som jeg nok skal ha meg en flaske av selv. Nok en særdeles drikkelig NAS fra Bunnahabhain, til hverdagswhiskypris (og hverdagswhiskypris bør ting ha når de er NAS, bare så det er sagt). Til sist skal jeg slå et slag for Mackmyra Vit Hund som jeg har forelsket meg litt i. Har du ikke smakt nysprit fra byggmalt og potstills bør du definitivt sikre deg en flaske, rett og slett for referansen skyld (det er ellers ikke nødvendigvis lett tilgjengelig uten kontakter i bransjen), og ut over det er det en utmerket dram, et godt alternativ til snaps for eksempel.
Internasjonalt: Jeg har lenket til Miss Whisky sin serie intervjuer med damer i whiskyindustrien før, men i anledning kvinnedagen på søndag gjør jeg det igjen. Det siste intervjuet er med Steph Murray som er med og driver The Dowans Hotel i Speyside, et familiedrevet hotel med vekt på whisky. Hun later til å være like lei av «Åh, drikker du whisky du som er DAME?» som meg (samme hvor vennlig det er ment er det faktisk bare irriterende, det er 2015 folkens, grow up!).
“Beyond the industry, there needs to be a wider understanding that women are whisky drinkers. It’s not something that should be met with raised eyebrows any longer.” – Steph Murray.