Weston’s Rosie’s Pig Hand Brake 4 %

«With damson» står det og da må jeg innrømme at jeg måtte Google. «Damson» er en underart av plomme og på norsk kjent (?) under flere navn, det jeg hadde hørt før var damaskusplomme.

Nese: Syrlig, litt husholdningssaftaktig, men ikke søtt.

Smak: Eple og… Ja, man må jo gå ut fra at det er «damson». Plommeaktig, for så vidt. Søtt, men langt fra så søtt som sånne smakssatte sidere ofte er.

Kommentar: Ganske godt som… vel, brus blir feil, men altså, smaken er helt ok, men ikke akkurat det jeg ville kalt sider.

Kjøpt i Tallinn.

Crowmoor Hazy & Sour 4,7 %

Nese: Tørt og surt, men også… petroleum? Hæ?

Smak: Det smaker i alle fall ikke eplesider. Det nærmeste jeg kommer en konkret assosiasjon er appelsinsaftpulver (en amerikansk greie? Vi drakk i alle fall saft lagd av det i Gambia), men med mindre sukker.

Kommentar: Ingredienslista er ikke tillitvekkende, men det var faktisk enda verre enn fryktet. Petroleumslukta (som jeg hadde tenkt «Yessss!» til i en Riesling) er sjukt forstyrrende, og når fruktsmaken da ligner mer på appelsin enn eple må vi vel kalle det hele en katastrofe. Resten går i vasken.

Sannsynligvis kjøpt på ferga mellom Tallin og Stockholm.

Bellot Cidre de Cru Doux 2,5 %

Nese: Bakte epler og søt gjærbakst.

Smak: Mindre søt enn fryktet, men fortsatt ganske søt. Syrlighet fra eplene balanserer noe.

Kommentar: Smaker litt for nær eplejuice med bobler, og er vel strengt tatt ganske nær, også, med den styrken. Hadde sikkert funket som drikke til mat, men som sider sånn for seg selv blir det liksom ikke noe futt over det.

Kjøpt hos Refborg, Billund, Danmark.

Bellot Cidre de Cru Brut 5 %

Nese: Typisk fransk, epler med litt bakte karakteristikker og vagt av krydder.

Smak: Tørr og frisk. Mindre krydder på smak enn på lukt. Tydelig eplesiderpreg.

Kommentar: God, men litt kjedelig. Jeg vet jeg maser om funk og munnsnerpende tørrhet, men det er altså det som mangler her.

Kjøpt hos Refborg, Billund, Danmark.

Juleøl 2017, vintage-utgaven

Hvert år de siste… 10? årene har jeg tenkt at jeg skulle kjøpe en kasse Ringnes Julebokk for å sette i kjelleren. Jula 2016 prøvde jeg, men for sent, i alle fall fikk jeg beskjed på Bankkvartalet at det nok var utsolgt, og heller ikke mulig å bestille. Det var en sannhet med modifikasjoner for polet på City Syd hadde tydeligvis kassevis igjen. De dukket nemlig opp før jul nå, så ikke bare fikk jeg endelig kjøpt en kasse (eller nå til dags: Et brett) av 2017-utgaven, men også et dugelig antall av 2016-utgaven. Her følger en sammenligning av de to, før jeg lagrer dem noe videre selv. Deretter en sammenligning av Dahls Storebjørn, årets utgave mot fjorårets som har fått seg nær et år på akevittfat.

Ringnes Julebokk 2016 (også smakt ferskt i 2016)

Nese: Mye vørter og maltsødme, og noe som får meg til å tenke «jordkjeller».

Smak: Vørter med sviskepreg og noe kaffe. Bitterhet på ettersmaken.

Kommentar: Helt grei, men kan gjerne få noen år i kjelleren. Langt fra toppen ennå (når ikke 2011/2012 til knærne en gang).

Ringnes Julebokk 2017

Nese: Fruktig (modne plommer eller noe sånt) vørter. Faktisk noe som ligner på fruktkarameller, av typen Mamba eller noe.

Smak: Vørter med lakrispreg. Kaffegrut.

Kommentar: Innbiller meg at den er hakket mindre søt enn 2016? God nå, blir forhåpentligvis bedre.

Konklusjon: Her og nå er 2017 best, mye på grunn av bitterheten 2016 har på ettersmaken. Kanskje det trengs mer enn ett års lagring for å hente fram det beste i julebokken? Den som lever får se. Jeg satser på å avgi rapport periodevis (formodentlig rundt jul) i årene fremover.

E. C. Dahls Store Bjørn Juleøl 2016 «Vintage Edition»

I prinsippet det samme ølet som 2017-utgaven, men har vært lagret på akevittfat.

Nese: Som en fatlagret belgisk trippel.

Smak: Belgisk trippel med pepperkaker.

Kommentar: Ganske godt, egentlig. Ikke veldig julete, men absolutt drikkbart.

E. C. Dahls Store Bjørn Juleøl 2017

Nese: Umoden belgisk trippel.

Smak: Som lukt. Dårlig intergrert krydder.

Kommentar: Bør lagres en stund. Gjerne på akevittfat.

Konklusjon: Den fatlagrede er klart best. Mulig 2017 blir bedre etter noen måneder til på flaske, for nå oppleves den først og fremst som umoden.

Christian Drouin Cidre Bouché Brut de Normandie 4,5 %

Nese: Gule epler, epleskall, vagt krydderpreg.

Smak: Bakte, men tørre epler. Skall av såvidt modne hageepler. Lett krydderpreg.

Kommentar: Fransk sider av den bedre sorten. Tørr, om ikke ekstremt, og massive mengder eplepreg, men likevel tydelig sider, ikke juice. Jeg vil ha mer funk, men det er personlig preferanse.

Kjøpt på Systembolaget.

A. Le Coq Linda Ubin 4,5 %

I et forsøk på å finne ut hva «Linda Ubin» betyr, siden de andre siderene jeg har smakt fra A. Le Coq har vært smakssatt med diverse frukt/bær, prøvde jeg å kjøre første setning fra baksideetiketten, «Linda ubin on naturaalne ja ehe poolkiv õrna mulliga õunasiider, mis toob meelde hea koduse õunamahla» gjennom Google translate. Resultatet var «Linda ubin er en naturlig og semi-soft, delikat boble eple ess som minner deg om god hjemmelaget eplejuice.» Om vi ser bort fra finurligheter som «eple ess» tolker jeg det som at dette faktisk er ren eplesider, og at de mener den skal minne om god eplejuice. Siden jeg er av den mening at sider skal smake sider, ikke juice, er det muligens ikke noe godt salgsagument, men vi får vel smake.

Nese: Røde epler, litt mot godteri med «eplesmak».

Smak: Røde epler, med innslag av grønne. Litt for brusaktig, selv om den ikke er fryktelig søt. Jo fler slurker jeg tar jo tydeligere blir en «kjemisk», kunstig ettersmak, som legger seg som en hinne i munnhulen.

Kommentar: Produsenten har nok rett, dette ligner mer på juice enn sider, men det med god juice er jeg vel ikke like enig i). Litt for lettdrikkelig og «liker ikke egentlig alkohol, men vil gjerne bli full»-vennlig. Og med en ettersmak av kunstig ett-eller-annet. Til slutt gikk resten i vasken.

Kjøpt i Tallinn.

Lesestoff til helga #168

Whisky

Storbritannia: «Whisky» lagd av urin, nærmere spesifisert den sukkerfyllte urinen til Diabetes 1-pasienter. Ikke kommersielt tilgjengelig, visstnok. Hadde den vært det kunne den neppe gått under betegnelsen whisky. Les mer hos Diabetes.co.uk.

Sider

Storbritannia: Aspall, grunnlagt i 1728, har vært et familieforetak, men det er det nå slutt med. Siderprodusenten er kjøpt opp av den amerikanske giganten Molson Coors, melder BBC. Familien skal visstnok fortsatt være involvert. Alle smaksnotater for Aspall-sider på drikkelig.no finner du under emneknaggen Aspall.

Øl

Stjørdal, snart Hollywood: Roar Sandodden har hatt besøk av et team fra Warner Bros i såinnhuset sitt, kan Bladet melde. Akkurat hva de hadde som hensikt er uklart, men de var i alle fall interessert i prosess og smak.

Cidrerie de la Brique Le Clos Fleuri Cidre Bouché Brut Bio 4,5 %


Kort, snappy navn der, altså.

Nese: Epler, voks, nesten litt honningaktig.

Smak: Tørrere enn forventet fra lukta. Epler. Tydelig siderpreg. Dempet «fransk-sider-krydderpreg».

Kommentar: God sider i fransk stil. Mangler munnsnerpende tørrhet og engelsk funk, men er absolutt drikkelig.

Kjøpt på Systembolaget.