Lade gaards brygghus Cider 4,7 %

Det er aldri særlig tillitvekkende når produsenten føler behov for å si fra om at sideren smaker av eple. Vel, vel.

Nese: Eple, joda, men også en litt emmen, kvalmende sødme. Godteri med eplesmak, karameller, kanskje?

Smak: Mozell. Eller eplebrus, om du vil, med ganske kunstig eplesmak. Bruspulver med eplesmak. Jo flere slurker jeg tar, jo mer kunstig og kvalmende søt fremstår den.

Kommentar: Som rusbrus kunne den vært ok om den ikke var så kvalmende, men den har lite med sider å gjøre.

Kjøpt på Rema.

Craigellachie 2007 9 år Berry Bros. & Rudd 46 %

Tappet i 2017, fat nummer 900640.

Nese: Malt, gule epler, litt ungt preg. Med vann tenker jeg plutselig på Banos (pålegget altså, finnes det fortsatt?). Banos på ristet brød. Med litt pepper.

Smak: Maltrikt, søtt, ungt. Mer ristet brød med vann. Fløte også. Og Banos. Med pepper.

Kommentar: Dette har ikke vært et veldig aktivt fat, den er tydelig ung ennå. Jeg liker det, men tror nok det hadde blitt for mye nyspritpreg for mange. Egentlig en ganske enkel og litt kjedelig, men god, whisky, men med Banos-assosiasjonen ble det jo nesten interessant.

Kjøpt hos Berry Bros. & Rudd i London.

Ross-on-Wye Dabinett Oak Cask Matured 8,4 %

Nese: Skall av rødlige epler, men uten særlig sødme. Bittert og tørt.

Smak: Mye bitterhet. Epleskall og tørt siderpreg. Lang ettersmak som også domineres av bittert epleskall.

Kommentar: I overkant bitter for meg. Bitterheten tar overhånd og overdøver noe som ellers er et fint eplesiderpreg.

Kjøpt i Tallinn.

Ladyburn 1975 31 år Signatory 47,5 %

Destillert 21. februar 1975, tappet 5. februar 2007, modnet på eks-bourbon barrel med fatnummer 554.

Nese: Malt, sitron, ananas, eik. Mer frukt med vann, fortsatt med vekt på sitron og ananas, men også litt umodne bananer. Litt maltstøv drysset over. Tørt, solvarmt treverk.

Smak: Gammelt treverk, inkludert rustne spiker. Melkesjokolade, maltsødme. Med vann dukker sitronen opp på smaken også, men det er eika som er dominerende.

Kommentar: Overeika, kanskje, men på en ganske behagelig måte. Gøy å smake, men jeg klarer meg fint med en smaksprøve.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Lesestoff til helga #173

Øl

Norge: Voss Fellesbryggeri blir slått konkurs, melder blant andre BT. Det er ikke det første, og neppe det siste (uten at jeg skal være unødvendig pessimistisk) prosjektet Henning Thoresen har vært assosiert med som får problemer. For oss som gjerne hadde sett et levekraftig bryggeri i lokalene etter To Tårn er det ikke direkte gode nyheter. Anders har gjort en gjennomgang av Thoresens forretningsengasjementer som er verdt å lese om du liker å følge med på hva som skjer bak (og til dels foran) kulissene i norsk bryggeribransje.

Ukas blogg/nettsted:

Jeg har funnet en ny (for meg) siderblogg! Cider Explorer er skrevet av Natalia som er basert i Berlin i Tyskland. Bloggen inneholder både smaksnotater for en rekke sidere, tips om barer og butikker rundt om i Europa og generelle artikler om sider. En å følge, altså.

Stalk & Barrel Single Malt Whisky 46 %

Kanadisk whisky, du, det er det ikke ofte jeg drikker. Stalk & Barrel ble startet av Barry Stein og Barry Bernstein i Concord, Ontario og startet produksjon i 2009. Foruten singlemalten tapper de en rye og to blended. Denne smaksprøven av singlemalten er fra fat nummer 66.

Nese: Malt og bringebærdrops. Mye spritstikk. Med vann blir lukta skarpere, mindre søt, men jeg sliter med å sette konkrete navn på det jeg lukter.

Smak: Malt, maltstøv, tannkrem, litt rå nysprit, litt vått eikefat. Igjen blir den skarpere med vann, smaken ligner mer på lukta nå. Litt lær, litt messingpuss?

Kommentar: Jeg ville vel kalle det et hederlig forsøk snarere enn absolutt vellykket, men den er vel neppe så fryktelig gammel, så kanskje vi kan kalle den lovende? For mye spritstikk uten vann og med vann får den altså en karakter som jeg hverken klarer å beskrive skikkelig eller bli venner med.

Takk til Martin for smaksprøven.

Månedens auksjon hos Blomqvist

Jeg fikk en oppfordring om å skrive noen ord om auksjonene for alkohol som Blomqvist arrangerer på vegne av Vinmonopolet, og spesifikt den som avholdes denne måneden, siden det gikk rykter om at den kom til å inneholde betraktelige mengder whisky. I går ble katalogen offentliggjort, så nå er det vel på tide å følge oppfordringen.

Det er 127 whiskyflasker som skal under hammeren, fordelt på 120 objekter.

Før måtte man være registrert bruker hos Blomqvist for i det hele tatt å se katalogen, men slik er det tydeligvis ikke lenger, jeg får i alle fall se den uten å logge inn. Skal man by, derimot, må man ha laget seg bruker og logge inn med den. Du må dessuten også registrere ett betalingskort, som valideres via Nets (og jeg kan bekrefte at de 10,- som du tilsynelatende skal betale når du legger inn kortnummeret ikke faktisk blir trukket).

Når du så er klar for å by er det bare å finne fram til objektet du vil by på, velge et maksbud fra nedtrekkslisten og klikke «Gi bud».

Første gangen du gjør det får du valget om hvor du vil hente flaskene dersom du skulle få tilslaget. Før måtte man arrangere henting hos Blomqvist i Oslo (innen 14 dager), nå har dette blitt litt mer smidig. Du kan velge å hente på utvalgte pol, ett hver i Bergen, Sandefjord, Stavanger, Trondheim, Ålesund eller Hamar. Da koster det deg riktignok 150 kroner per 12 flasker du kjøper, så ha det i mente. Selv om du byr på 12 flasker (og kalkulerer med en kostnad per flaske på 12,50 kan det jo være at du bare får tilslag på en, og da blir jo merprisen for den ene flaska fortsatt 150 kroner.

Merk at du også kan få andre til å hente i Oslo (med fullmakt og kopi av din legitimasjon), enten noen du kjenner eller et transportfirma (men du må i så fall avtale med transportfirmaet selv). Dette er greit beskrevet på Blomqvist sine sider.

I tillegg til eventuelle fraktkostnader tilkommer et påslag på 20 % i omkostninger for hvert objekt, så om neste bud er 500 er det du faktisk må betale 600 kroner (du får ikke mulighet til å glemme dette, for du må bekrefte totalsummen før budet faktisk blir registrert).

Men hva skal du by på? Jeg kan ikke se at prissettingen har blitt noe mindre merkelig enn sist jeg sjekket. Denne auksjonen flommer over av standardtapninger, både nye og gamle, men det later ikke til å være noen logikk i hvordan de er priset. For eksempel Old Pulteney 12 år. En helt ok brukswhisky jeg gjerne kan kjøpe en flaske av.

Den er tilgjengelig på polet til 599,99. På auksjonen er den verdisatt til 550. Minstebudet er da 440, og det har noen allerede bydd. Skal jeg by må jeg by 540 (som er neste mulige bud). Selv om vi ser bort fra at jeg må få den sendt til Trondheim, blir totalprisen, med omkostningspåslaget, 648 kroner. Og selv første budgiver, med minstebudet på 440, må ut med 528 kroner og sparer altså ca 70 kroner. Er det virkelig verdt å ta sjansen på at flasken er oppbevart nogenlunde korrekt siden den ble kjøpt (akkurat det er et enda større problem med vin og øl, men også whisky kan forringes om den oppbevares i veldig svingende temperatur eller i direkte sollys, f.eks.). Og hva om den viser seg å ha korkfeil? Kjøper du en vare med korkfeil på polet i vanlige fall er det bare å levere inn og få pengene tilbake. Det kan du neppe regne med å få for et auksjonsobjekt med korkfeil, siden det er dette som står på Blomqvists sider:

Samtlige flasker selges «as is» etter forbrukerkjøpslovens §17. Kjøper bærer risikoen for å ha undersøkt flaskens tilstand og gis mulighet til å undersøke flasken før man byr. Alle objekter kan besiktiges i Blomqvists lokaler etter forutgående avtale siste uken før auksjon.

Kvaliteten på vinen er blant annet avhengig av hvordan vinen har vært oppbevart, produsentens historikk og årgang. Vinmonopolets fagpersoner vil gjøre en generell vurdering av vinens proveniens og kvalitet. Blomqvist eller Vinmonopolet er ikke under noen omstendighet ansvarlig for denne kvaliteten på vinen og dets innhold.

Det er jo engang sånn at det ikke er lov med billigsalg av alkohol her i landet, men her synes jeg kombinasjonen av «verdivurdering», automatisk fastsatt minstepris, fastsatt budøkning og omkostninger gir et snodig resultat sett fra kjøpers synspunkt.

Konklusjonen min er i alle fall å styre unna ting som fortsatt er i åpent salg. Og dem er det mange av på denne auksjonen.

Når det gjelder utgåtte tapninger er saken en annen, til en viss grad, for her er det din personlige smak som avgjør hva som er verdt å by på og ikke. Har du en favorittapning som er gått ut av produksjon er det egentlig bare lommeboka som begrenser hva den er verdt for deg, selv om det selvsagt kan være lurt å sjekke hva den går for på auksjoner ellers i Europa før du gir 10.000 for en flaske som kostet 500 den gang den var i salg. Whiskyauction.com er det greieste stedet å sjekke resultathistorikk, du finner «Results database» nederst i venste meny på forsiden, og kan velge å begrense til område, og deretter kan du søke på destillerinavn, årstall osv. Litt krøkkete er det, men det er altså mulig å finne ut hva folk rundt om i Europa har vært villige til å betale for en tapning.

Noen har opplagt funnet sine savnede favoritter på denne auksjonen. Nå skal det sies at det vitner om rimelig dårlig research fra vurdererenes side når gammel Macallan 12 år vurderes til 650 kroner. Det var det noen andre som synes også, for nåværende bud er på 1520 kroner (pluss altså 20 %). Det er forøvrig den første personen som har bydd som fortsatt leder, og vedkommende har lagt inn en makspris på minst 1520 når hen bød 520, så hen ville VIRKELIG ha den flaska. Og det er ikke så rart, egentlig, for om du er fan av den gamle stilen til Macallan er det bare å konstantere at det gjelds å kjøpe det man får tak i (og har råd til, selvsagt), for det blir mindre igjen for hver flaske som åpnes.

Sjekker man resultatene på whiskyauction ser man at vår Macallan-fan fortsatt gjør et rimelig godt kjøp (og handler man på auksjon i Europa tilkommer selvagt en del fler kostnader i form av porto og fortolling, akkurat det kan jeg kanskje skrive et innlegg om en annen gang).

Dessverre er man neppe alene om å like Macallan, de er noe heldigere de som liker Ledaig. Den ikke aldersbestemte tapningen som du finner på auksjonen er ikke lenger i produksjon. Den kostet 575 sist den var tilgjengelig på polet, men er vurdert til bare 400 kroner, så første budgiver kunne fått den for 320 (pluss 20 %), men er nå overbydd. Jeg ville ikke hatt den om jeg fikk den gratis, men kanskje sitter det snart en lykkelig whiskyelsker klar for å ta seg en skikkelig nostalgidram av en tapning hen ikke hadde ventet å få smake igjen, og det er jo en hyggelig tanke.

Er du Ardbeg-fan kan det vel også være greit å sikre seg Auriverdes, Ardbog og Alligator. De har ikke steget så mye i pris som mange sikkert hadde håpet, men de blir neppe noe billigere med alderen heller.

Går vi lenger tilbake i tid finner vi skikkelig gamle standardtapninger, for eksempel en 8 år gammel Dufftown tappet den gangen det fortsatt var bra for salget å slenge på «Glenlivet» i navnet, et drøss med Glenfiddich Pure Malt i 0,75-flasker (og dermed tidsbestemt til «i alle fall tappet før 1992» når EU standardiserte på 0,7-flasker) og andre lignende ting. Dette kan det være gøy å smake, og disse er ikke vurdert spesielt høyt. For å ta den 8-åringen (som jeg har smakt og konkludert at var kjedelig, så den har jeg ingen planer om å by på), så er den vurdert til 750, noe som stemmer på en prikk (i den grad det går an) med gjennomsnittet på Whiskyauction (75 EURO). Det vil si at du nok kan få den billigere andre steder, men ikke uten en del mer pes og potensielt langt høyere ekstrakostnader.

En flaske jeg ville ha budt på om ikke vi alt hadde flere gjemt vekk (siden vi hamstret en smule på et tidspunkt) er en 11 år gammel Caol Ila tappet av Dun Bheagan. En ting er at den er ganske god, men den er også et skoleksempel på resultatet du kan få om du tilsetter vann i en ikke-kjølefiltrert whisky. Akkurat denne blir nemlig ikke bare tåkete, den blir nesten helt hvit.

Andre uavhengige jeg legger merke til er f.eks. en Old Malt Cask Glenturret 16 år, destillert i 1986 og altså tappet i 2002/3. Vurdert til 800, en pris du minst må forvente å betale for en hvilken som helst Old Malt Cask tapning nå til dags. Nå er det jo ikke slik at eldre tapninger nødvendigvis er bedre, men det motsatte er i alle fall ikke noen regel å leve etter.

De to litt merkelige lot’ene med 2 flasker Imperial fra Signatory ligger også fortsatt relativt lavt i pris. Imperial er nedlagt (og jevnet med jorden), så litt over tusenlappen per flaske for 20-åringer er ikke ille. Aberet er selvsagt at du må kjøpe to, og selv om du får mer (potensielt ganske god) whisky må du jo også ut med dobbelt så mye penger.

Det var langt mellom godbitene, synes jeg. Men jeg endte nå med å legge inn et par bud, med levering via polet i Trondheim, så om jeg ikke blir overbudt på alle lover jeg å komme tilbake med rapport på hvordan den praktiske prosessen utfolder seg.

Longrow 14 år Springbank Society 53,4 %

Destillert oktober 2001, tappet oktober 2016, modnet på en first-fill sherry butt.

Nese: Småsvidde tørkede frukter. Mørk karamell. Bål. Med vann dukker den svidde gummien opp på nesa også. Men også tørt jordgulv, krutt og kandisert appelsinskall.

Smak: Svidd lakris, sykkelslange, svidd fløtekaramell. Med vann dempes gummien. Jeg finner jordstøv og mentol, bål og appelsinmarmelade.

Kommentar: Etter første slurk var jeg klar for å avskrive denne helt, men den kom seg med litt vann og balanserer på rett side av «overeiket»-grensen. Det er nok som skjer til at den holder på interessen og jeg synes faktisk det smaker godt også. Slett ikke dum.

Springbank 9 år Springbank Society 57,1 %

Destillert november 2007, tappet mai 2017, modnet på Sauterne-fat.

Nese: Malt, syrlige plommer, tørkede tranebær, eik. Med vann finner jeg eplekake og stikkelsbærbusk og en metallisk note.

Smak: Både grønt treverk og svidd eikefat. Malt med et hint av røyk. Den blir nøtteaktig med vann, og får fruktigere toner, men det er fortsatt eik som dominerer.

Kommentar: Trenger definitivt vann. Overraskende mye eik for alderen, men til gjengjeld lite av det rare, søte preget et Sauterne-fat ofte gir. En helt ok Springbank, selv om jeg har smakt både bedre og mer spennende varianter.

B Nectar Dry Hopped Cider 6 %

Nese: En del grønt eple, gressete (ikke gresselig) humlepreg.

Smak: Syrlige grønne epler, diskre humlepreg i form av sitron, gress, urter og lett bitterhet.

Kommentar: Definitvt den beste humla sideren jeg har smakt. Jeg er fortsatt ikke sikker på at humla er et positivt tillegg, men den ødelegger i alle fall ikke direkte.

Drukket – fra fat – på Habitat, Trondheim.