The Cotswold Cider Co No Brainer 6 %

Nese: Klassisk, tørr sider. Skall fra grønne epler, litt voksaktig.

Smak: Følger opp den lovende lukta. Tørt, epleskall, massive mengder eplepreg, men så tydelig sider som det kan få blitt.

Kommentar: Sånn skal det gjøres. Vi tok sjansen på å bestille en kasse (seks flasker) av denne, og det gjorde vi jaggu rett i. Skulle kanskje tatt to.

Kjøpt på Systembolaget, bestillingsutvalg.

Julekalender 2017 luke 19

Nese: Treplanker, sitrus og eple. Fruktigheten forsterkes med vann, og det lukter også malt.

Smak: Malt, brent sukker, lakris, noe bittert. Med vann blir det mer av det bitre og det litt rare lakrispreget. Med enda mer vann blir det på sett og vis drikkelig, men ikke nødvendigvis direkte godt.

Kommentar: Nesa er fin, men det er noe galt med smaken.

Jeg aner ikke hva dette kan være. Jeg vil nok tippe på Skottland, og Speyside virker mest sannsynlig (statistisk sett), men, tja. Kanskje noe sted midt i tenåra og noe over 50 %.

Fasit: Hey, jeg var mindre på viddene enn jeg trodde. Glenrothes 1992 The Whisky Agency. Den er riktignok hele 20 år, men 52,3 % var vel ganske riktig, og Speyside var det jaggu.

Jester & Judge Pineapple Express 5,6 %

Nese: Ananas, søtlig, så kanskje tørket ananas heller enn frisk.

Smak: Eple og ananas som krangler litt om overtaket.

Kommentar: Litt merkelig. Ikke helt balansert. Forsåvidt også for søt for meg, men fortsatt på drikkelig nivå. Men altså, litt rar.

Drukket på Brew Lab & Hammerhead tap room, Trondheim.

Julekalender 2017 luke 18

Nese: Rått, vått og mosegrodd treverk, noe sitrus, røkt fisk. Den blir rundere med vann og lukter malt og røsta korn, men fortsatt noe røkt fisk.

Smak: Røkt ett-eller-annet. Altså, det smaker røyka mat, uten selve maten. Underliggende maltsmak. Med vann får den noen fruktige toner, mer mot eple enn sitrus.

Kommentar: Absolutt helt ok, særlig etter luke 15 og 17 som ikke var det. Helt grei kosedram.

Men hva er det? Tja. Jeg har hatt røkt fisk som hovedsmaksnotat på én whisky før, og det var en Springbank, så hvorfor ikke ta en råsjans og si at dette er sikkert også Springbank (uten at jeg skal hevde at røkt fisk er typisk for destilleriet…). Ikke veldig gammel, 10-12 år? Og 46 %, trur eg.

Fasit: Dæsken. Springbank 10 år «Marrying strength». 49,9 % snarere enn 46, men det må være innafor når alt ellers stemte.

Julekalender 2017 luke 17

Nese: Vanilje, fløtekarameller, hasselnøtter. Etter en stund lukter det plutselig skogsbær. Med vann finner jeg høy og fortsatt skogsbær.

Smak: Fløtekarameller, rosiner, nesten kvalmende søtt, og en eller annen litt rar, og ikke god, bismak. Det er noe mandler eller noe, men forsterket… eller harske? Med vann blir det ikke nødvendigvis bedre. Det er ekstremt lenge siden jeg smakte mandelkjernepudding (mye fordi jeg synes det var skrekkelig), men jeg innbiller meg at det er det jeg synes denne smaker.

Kommentar: Lukta er ganske god, om enn litt sprikende, men smaken blir jeg ikke venn med.

Jeg tipper dette er ganske ungt, siden både lukt- og smaksbilde oppleves ganske rotete. Og 46 % igjen. Men hva det kan være? Kan det være et av de nyere britiske destilleriene? Jeg har mistet oversikten, men det finnes jo flere både engelske og walisiske nå i tillegg til noen splitter nye skotske.

Fasit: Det kunne det ikke nei. Kurayoshi 8 år. Vel, jeg traff ok på alder og styrke, selv om jeg landet på feil side av kloden.

Julekalender 2017 luke 15

Nese: Eik, tobakk, svart te, melis. Med vann blir det mer utpreget parfymert og røkelsesaktig.

Smak: Eik, svart te med fruktsmak, bittert. Noe bedre med vann, bitterheten dempes litt. Møbelpolish og roseblader.

Kommentar: Vel, godt synes jeg ikke det var.

Jeg tror det er maltwhisky, men neppe skotsk. Enten en eller annen europeer med halveksperimentelle fat eller, tja, Nord-Amerika eller noe? Ellers er den nok ikke fryktelig gammel, 10 eller deromkring, kanskje. Og 46 %?

Fasit: Vel, det kaller jeg en slags godkjent. Westland American Oak, singlemalt fra Seattle. Ingen alder angitt, men 46 % var for en gangs skyld helt rett.

Oppskrift på det meste

Mormor var en dame det var verdt å kjenne, og ikke bare fordi hun var en god kokk. Men nå når hun er borte er det selvsagt slik at noe av det vi savner er matlagingen hennes. Og jula har aldri vært helt den samme uten mormors karamellpudding. I mange år har jeg bare levd med savnet, men av og til rykker det til og jeg tenker at jeg må jo i det minste prøve. I år testet jeg oppskriften til Gunda fra Alt godt, og det ble jo absolutt vellykket, det, men helt riktig var det ikke. Etter at desserten var fortært fant derfor mamma fram mormors oppskriftsbok for at vi skulle kunne vurdere tiltak for endringer neste gang ut fra det som står der.

Gamle oppskrifter

Nå lurer du kanskje på hvorfor vi ikke bare har lagd «mormors karamellpudding», siden vi har oppskriftene hennes. Men så enkelt er det ikke. Problemet er nemlig at det ikke akkurat er en utgivelsesklar kokebok vi snakker om. De aller fleste oppskriftene mangler helt fremgangsmåte, og mange har hjelpsomme ingrediensangivelser av typen «passe mye mel» uten noen indikasjon på om man skal forvente at «passe mye» er 100 eller 1000 gram. I tillegg har vi begge forsøkt å få mormor til å lære oss å lage gitte ting før hun døde, og vet derfor at selv de oppskriftene som har nøyaktige angivelser ble justert etter magefølelsen ved behov. Og karamellpuddingoppskriften er intet unntak. Vel, den skal det jobbes videre med (punkt en er å bruke bare helmelk neste gang), og det er jo strengt tatt ikke så veldig relevant for denne bloggen uansett.

Når jeg først hadde oppskriftsboka i fanget bladde jeg like gjerne gjennom hele for å se hva som fantes av godsaker. Den første oppskriften i boka forteller deg hvordan du skal lage bakepulver. True story. Ellers er det mye av det man kan forvente. Kaker og puddinger i alle mulige varianter. Sauser og supper av alle slag. Mormor jobbet som husholderske (eller hva man nå skal kalle det) for en «fin» familie nordpå før hun flyttet til Oslo, så mange av oppskriftene er nok ting hun lærte av fruen i huset og var forventet å produsere både til hverdags og når det var middagsgjester. Hva gjestene tenkte når de fikk sin «avec» lurer jeg riktignok fælt på, for her kommer oppskriften som gjør at jeg følte dette innlegget hørte hjemme på denne bloggen:

Oppskrift på «cognac» altså. Legg merke til at i overskriften staves det på fransk manér, mens «konjakessens» er stavet «på norsk». Til glede for de som ikke er vant til mormors håndskrift er oppskriften som følger:

1/4 fl Martiniesu rum
3/4 fl sprit
3/4 fl kokt kaldt vann
ca 1 ss sukker
1 kopp sterk te
konjakessens

Som jo etterlater fler spørsmål enn det besvarer. Hva er «Martiniesu rum»? Jeg har stirret på ordet lenge og vel og er ganske sikker på at det er det det står. Eventuelt «Martiniezu», men det er jo ikke noe bedre. Har mormor forsøkt å notere noe hun bare har hørt muntlig? Hva slags sprit? 40 eller 60 % fra Det kongelige norske vinmonopol eller 96 % fra han Jens borti vika? Hvorfor kokt vann? Du skal jo blande det med sprit likevel? Hva slags te? Ok, det var neppe så mye å velge i? Og hvor mye essens? En sånn liten flaske?

Jeg er selvsagt fristet til å lage «cognac» nå. Det er mulig vi blir nødt til å gjøre et forsøk, men kanskje med en kvart mengde eller noe sånt.

Mest av alt lurer jeg altså på hva middagsgjestene synes om denne cognacen? Var det vanlig å lage sin egen cognac nordpå i mellomkrigstia?