Lesestoff til helga #162

Whisky

Islay: Det ser ut til å være slutten for Gartbreck: «Gartbreck ‘doomed’ thanks to land dispute» melder ScotchWhisky.com. Hunter Laing var klar til å kjøpe eiendommen og prosjektet av Jean Donnay da avtalen falt fra hverandre rett før signering. Da hadde Hunter Laing allerede kjøpt tilstøtende eiendom av Islay Estates, tiltenkt lager og parkering blant annet, som det etter sigende vil være vanskelig å gjennomføre prosjektet uten, og Hunter Laing nekter nå å selge denne eiendommen videre til Jean Donnay.

Så langt i historien later partene til å være enige om fakta, men hvem som har sagt hva og på hvilket tidspunkt slik at situasjonen nå er helt fastlåst er de ikke fullt så enige om. Donnay hevder Hunter Laing nekter å selge ham eiendommen, uavhengig av pris, Hunter Laing hevder på sin side at Donnay trakk seg fra sitt salg av destilleriprosjektet uten forvarsel og uten å ha kompensert dem for penger de allerede hadde investert i å begynne rivingen av eksisterende bygninger, og at han i tillegg forlanger å få kjøpe den tilstøtende eiendommen til en urimelig lav pris.

Og siden tråder på Facebook har en tendens til å forsvinne om folk plutselig kommer på bedre tanker, her er screenshots:

Jean Donnay, del 1
Jean Donnay, del 2
Svar fra Scott Laing

Hvem som har mest rett og mest feil skal jeg ikke forsøke å ta stilling til, men vi får håpe det går an å finne ut av det (eller at en tredjepart får lov til å kjøpe begge eiendommene og fullføre planene for Gartbreck).

Western Highlands: Et nytt destilleri har åpnet dørene uten for mye brask og bram. I planleggingsfasen har navnet Drimnin vært brukt, og destilleriet ligger på Drimnin Estate, men nå har det fått navnet Ncn’ean, som i følge ScotchWhisky.com uttales Nook-knee-anne. Det er etter sigende det første helt økologiske destilleriet i Skottland, og produksjonskapasiteten er på rundt 100.000 liter i året. De begynte å destillere i mars, og i juli åpnes dørene for publikum, som de fleste nye destillerier satser de på turisme.

Sverige: Box utvider, de dobler antall panner og legger til sju nye gjæringskar – noe som tilsammen tredobler kapasiteten – i tillegg utvider de besøksenteret og bygger etterhvert nytt lager. Grunnen er den gode mottagelsen de har fått i markedet og etterspørselen, selv etter det som må regnes som svært ung whisky.

Glenury Royal 1970 36 år 57,9 %

Nok en sample som har fått vannsmekte lenge. Lite informasjon på etiketten, men så har det heller ikke vært så fryktelig mange Glenury-tapninger på markedet. Den eneste som matcher på whiskybase er en OB-tapning fra 2007, og det kan sikkert stemme med hvor lenge vi har hatt smaksprøven stående også.

Nese: Honning og litt syrlig tørket frukt. Med vann stikker den mindre i nesa, og jeg kjenner sitron og noe gress, et lett vokspreg, mer honning og kanskje lyng. Enda mer vann og jeg finner bakte epler.

Smak: Honning, lær og litt eik, men mest av alt sprit. Den er heftig på full styrke. Med vann blir den litt mer tiltalende, noe aske på smaken og også noe sitrus. Desverre har den også en ganske overdøvende bitter tone, jeg prøver med enda mer vann, men den gir seg ikke.

Kommentar: Det er vel lite håp om å få tak i denne annet enn på auksjon nå til dags, og det er like greit, jeg klarer meg lenge med denne smaksprøven. For mye bitterhet på smaken ødelegger det som ellers kunne vært en spennende dram.

Eiktyrne småfat Cognacfat #1045 51 %

Destillert 4. juli 2012, og først modnet på eks-sherryfat før den ble flyttet til et 40-liters eks-cognacfat 19. november 2015 (altså etter knappe 2,5 år), og ferdigmodnet der før den ble tappet på flaske 2. mars 2016.

Nese: Litt ginaktig, litt bourbonaktig, litt cognacaktig. Mest merkelig. Med vann blir det straks litt bedre, med ganske tydelige vaniljesaus- og nøttetoner. Fortsatt minner den en del om «brut cognac», med et litt røft eikepreg.

Smak: For å være aldeles ærlig smaker det omtrent sånn som jeg innbiller meg at heimert med essens smaker. Litt for røft og litt for mye eikessens. Vann henter i alle fall fram noe mer gjenkjennelig, litt renere eik, vanilje og pepperkaker (det vil jo si nellik, kanel og ingefær). Litt trelakk synes jeg riktignok også den smaker, så alt er ikke bare fryd og gammen.

Kommentar: Der ser man, jeg har smakt den før, og da hadde jeg ikke helt den samme opplevelsen, selv om en del av stikkordene er de samme: Smaksnotat fra Trondheim Whiskyfestival. Kanskje verdt å notere seg som et godt eksempel på at det alltid er dreit å smake ting ved flere anledninger.

Takk til Kjartan for smaksprøven.

Four Roses Single Barrel 50 %

Warehouse: ME, barrel no: 9-1D

Nese: Ganske lett, jeg hadde nær sagt luftig, eikepreg. Litt blomstrete, men det kan muligens være navnet som får meg til å tenke i de baner. Tørket ananas og litt møbelpolish. Med vann blir blomstene tydeligere, syrin og jasmin skulle jeg mene. I tillegg melkesjokolade og vaniljesukker.

Smak: Røffere på smaken, en del eik og eikebitterhet, noen toner av mørk sjokolade og et tørt vaniljepreg. Også med vann blir det i overkant med fatpreg for meg, og noen fruktige toner (av eple?) kan ikke helt redde den.

Kommentar: Til bourbon å være var det jo ikke så verst. Ikke direkte udrikkelig, og ganske god lukt. Men det blir for mye eik, altså.

Takk til Stian for smaksprøven.

Scotch Malt Whisky Experience, Edinburgh: en slags anmeldelse

Som nevnt i beretningen om døgnet i Edinburgh på vei hjem fra Campbeltown i fjor vår (jepp, et år siden, på tide å fullføre referatene nå, kan man mene) tenkte jeg å vie et eget innlegg til The Scotch Whisky Experience. Med noen timer å fylle i Edinburgh fant jeg ut at det var på tide å avlegge dem et nytt besøk, siden det er over ti år siden sist (jeg tror jeg var der i 2005). Det viste seg at de har gjennomgått totalrenovering siden den gangen, noe jeg sikkert har lest om, men helt hadde glemt.

Senteret består av både butikk, kafé/restaurant og utstilling, de to førstnevnte kan besøkes uten billett. Til utstillingen kan du velge mellom fler forskjellige billettyper, fra en enkel gjennomgang til full pakke med mat og det hele. Jeg spanderte en «gullbillett» som ville gi meg et sett med smaksprøver i baren på slutten i tillegg til den ene drammen som  var inkludert i standardturen.

Man kjøper billett til et gitt tidspunkt, så om man planlegger på forhånd kan man ankomme til rett tid og komme rett inn. Turen starter med en fornøyelsesparkaktig kjøretur i en «kjempetønne» forbi diverse tablåer (har du vært i Hunderfossen og kjørt gjennom Eventyrslottet, testet Den flyvende kuffert i Tivoli eller It’s a Small World After All i Disney World kjenner du typen). Sist jeg var på The Scotch Whisky Experience var tablåene mer Ivo Caprino-aktige (men langt dårligere produsert), med smugleren som gjemte seg i lyngen og andre mer eller mindre tvilsomme skikkelser fra whiskyens historie i noe møllspiste framtoninger. Etter oppussingen får man i stedet en reise gjennom whiskyens tilblivelse, der de forskjellige bestandelene er presentert mer eller mindre abstrakt.

Bilde av lys formet som bobler
I ettertid husker jeg ikke om disse boblene skulle representere gjæren eller kokinga, men fancy var de jo.

En korrekt og pedagogisk presentert forklaring av hvordan whisky blir til, langt mer kan man vel ikke forlange? I alle tilfeller en soleklar forbedring sammenlignet med forrige versjon av turen.

Etter tønnerittet fikk vi vandre gjennom noen rom med mer klassisk naturhistorisk museumsaktig fremstilling av hva som påvirker whiskyen, blant annet en sånn fin framstilling av hvordan fargen påvirkes under fatlagring.

Bilde av åtte blenders sample flasker med whisky i forskjellige fargenyanser.
Eks-bourbonfat i øverste rekke og eks-sherryfat i nederste, etter hhv 0, 3, 12 og 25 års lagring.

Ok, riktignok litt forenklet. Men prinsippet er jo riktig.

Så ble hele gruppen samlet i et lite auditorium, der de fire whiskyregionene ble presentert med i en grei nok multimediapresentasjon, akkompagnert av et «skrap-og-lukt-kort» med de klassiske regionenes «vedtatte» karakteristikker. Guiden presenterte raskt de whiskyene man kunne velge mellom som smaksprøve, og vi ble bedt om å sette glencairnglasset vi hadde fått utlevert på det feltet på benken foran oss som tilsvarte den whiskyen vi ville ha.

Så, med glass, nå med whisky i (Glendronach for min del), i hånd fikk vi komme inn til «The World’s Largest Collection of Scotch Whisky».

Der var det nok å se på. Og en og annen flaske man gjerne skulle fått lov til å forsyne seg fra.

Flasker fra samlingen
Skal det være en Rare Malts eller to?

Akk ja.

Bloggeren på tur

Til slutt ble vi jaget videre (vil du ha mer tid i samlingen må du kjøpe billett til Morning Masterclass eller Platinum Tour). Hadde man ennå ikke drukket opp drammen sin kunne resten nytes i baren, og for oss som hadde spandert gullbillett var det hher vi fikk utlevert de fire drammene som inngikk i ekstrasmakingen. I baren kunne man forøvrig godt ha blitt sittende en stund i alle fall, det var en whisky eller to tilgjengelig for salg også.

Jeg rigget meg til med smaksprøvene mine og etter en kikk på klokka som tilsa at jeg hadde god tid satte jeg meg fore å skrive skikkelige smaksnotater (og ignorerte derfor glatt i første omgang de eksklusive smaksnotatene for de fire som jeg hadde fått utlevert). Jeg konstanterte fort at det smakte og luktet klor av vannet de hadde servert meg, noe som er rimelig amatørmessig på et slikt sted. Jeg har ikke noe i mot springvann, men har man klorproblemer (som man har i store deler av UK) får man ta konsekvensen av det og enten servere flaskevann eller aller helst få installert et filter. Nå ja, jeg hadde flaskevann i sekken, så jeg nøt medbragt (og brukte selvsagt det også til å vanne ut whiskyen). Et lite obs dersom du har tenkt deg innom der, altså: Ta med vann.

Whisky nr 1: Auchentoshan American Oak 40 %

Nese: Vanilje, floralt, potpurri (nesten mot røkelse), lyng. Mer mot gress/timotei med vann, men også en litt uggen, umoden tone.

Smak: Maltrikt, floralt, tynn sammenlignet med Gledronachen.

Kommentar: Best uten vann. Helt ok, men veldig kjedelig. Ganske godt eksempel på «lowland-smaker», men mangler helt ooomph.

Whisky nr 2: Tomatin Legacy 43 %

Nese: Litt… våt ull? Honning og appelsin i bakgrunnen. Vann vekker noe ganske parfymert og ulla forsvinner til fordel for appelsinmarmelade.

Smak: Honning! Honning, honning og honning. Bittertoner fra eika med vann.

Kommentar: Tja, nei. Ikke fæl, men hverken spesielt god eller spesielt interessant.

Whisky nr 3: Aberlour 10 år 40 %

Nese: Fruktig, eple, fruktkompott. Mye det samme med vann.

Smak: Fruktkompott med rabarbra i, med fløte til. Litt mer trepreg – hint av brent gummi – med vann.

Kommentar: Grei hverdagsdram.

Whisky nr 4: Bruichladdich Port Charlotte Scottish Barley 50 %

Nese: Torvrøyk, litt umoden banan, malt, noe rart vegetalsk; alger? Mer ren torvrøyk med vann.

Smak: Torvrøyk, særlig oppi nesa… Noe malt- og bananaktig under. Vann forsterker torvrøyken.

Kommentar: En ganske enkel, rett frem, Islay. Godt å drikke (minus den litt rare unoten på nesa), men ikke akkurat spennende.

Tønnekunst på barveggen

Når man var klar til å forlate baren var det på en måte slutt på moroa, men ikke uten at man loses rett ut i butikken, selvsagt.

Jeg hadde jo kofferten full av godsaker fra Campbeltown, så jeg var ikke videre interessert, men konstanterte at de hadde en og annen interessant flaske, og priser omtrent som man kan forvente på toppen av Royal Mile. Det vil si ikke direkte billig. Ikke svindyrt heller, da, det skal de ha.

Så, hva blir konklusjonen? Joda, et besøk kan i grunn anbefales, og har du tid vil jeg nok også anbefale å punge ut for smakingen. Ca ti pund for fire whiskyer er ikke direkte blodpris, og det runder liksom av hele greia på en mer tilfredsstillende måte. Alternativt kan du selvsagt satse på å kjøpe en dram eller to av noe mer interessant i baren, for jeg skal ikke skryte av at de fire jeg fikk var nevneverdige for sitt særpreg.

Pub-til-pub: Trondheim, take 3

(Lenke til take 1 og take 2).

Plutselig – på selveste himmelspretten – bød det seg en mulighet for en pubrunde igjen, og Eva Beate slengte seg med denne gangen også. Vi kom med bussen fra Elgeseter-siden av sentrum og hoppet av i Prinsens gate for å sprinte (med måte) rundt hjørnet til Frati, eller nærmere bestemt ØX Tap Room som ligger i kjelleren til Frati. ØX har egen inngang fra torget, men siden det regnet (derav sprintingen) gikk vi inn gjennom Frati, strenet forbi køen (vi skulle jo ikke ha bord) og ned trappen. Der ble vi stående å se dumt på hverandre, for her var det da vitterlig veldig tomt? ØX har et stort lokale, så vi hadde kanskje ikke ventet at det skulle være stappfullt, men her var det ikke kunder ved et eneste bord. Ikke var det noen bak baren, heller. Vi ruslet bort til ØX egen inngangsdør og konstanterte at den var ettertrykkelig stengt. Slukøret ruslet vi opp trappen igjen, påpekte for en fyr bak baren oppe at de kanskje burde henge kjettingen som signaliserer at ØX er stengt over trappa… og så ut i regnet med oss.

Akk ja. Vi satt kursen mot Bror, siden jeg visste de hadde et øl jeg ville smake.

På Bror var det folksomt, men vi fant da et bord og fikk kjøpt oss øl. Jeg bestilte Liefmans Yell’oh, en nyhet fra Liefmans som Bror var de første til å få på fat i Trondheim. Jeg var ikke helt fornøyd med å få is i den, men når jeg forsøkte å protestere fikk jeg beskjed om at den «skal serveres sånn». Etterpå så jeg at det sto med liten skrift i menyen, men jeg var ikke fornøyd likevel, jeg forventer faktisk å bli spurt om jeg vil ha is i colaen, for ikke å snakke om sideren eller ølen.

Nå er det første gang jeg har hatt en negativ opplevelse på Bror, og vi har vært der ganske mye, så ikke ta det som en anbefaling om å gå noe annet sted, nødvendigvis. Bror har ti revolverende tappekraner (pluss tre faste) og hyppig skifte av fat på disse, i tillegg til et omfattende flaskeutvalg. Maten er god også, jeg kunne levd bare på «sidesene» deres og vil ellers anbefale vegetarburgeren (gjerne med bacon. Ja, virkelig).

Deler av tapperekka på Bror.
Deler av tapperekka på Bror.
Vi klarte oss uansett med en liten en på Bror denne gangen. Det regnet ikke så mye når vi kom ut, men vi stakk likevel bare rett rundt hjørnet, til Habitat. Habitat er MonkeyBrews nye hjem, og har dermed «erstattet» Taps som jeg var innom på den første pubrunden i Trondheim (se lenke øverst i innlegget). I motsetning til Taps som lå litt mer avsides til for oss som ikke ferdes på Bakklandet til daglig ligger Habitat litt mer midt i smørøyet, noen kvartaler fra bussholdeplassen «min».

Habitats fasade.

På Habitat var det langt roligere. Om du stikker innom anbefaler vi en tur på toalettet (der er det nemlig David Attenborough lydspor på høytaler). Siden jeg hadde sjekket Habitats utvalg på forhånd på På kran i Trondheim (haha) visste jeg hva jeg skulle ha:

Portland Cider Co Strawperry 5,4 %

Nese: Lukter pære.

Smak: Pære, litt søtt, ikke overdrevet jordbærpreg, akkurat.

Kommentar: For søt og for anonym.

Eva drakk Jive fra Two Beers, den var litt tynn, men ellers helt ok. Ellers er det nok å velge fra her, Habitat har 23 kraner og et flaskeutvalg som ikke er til å kimse av i tillegg. Det kan også nevnes at du får pizza på Habitat, selv om jeg og Eva ikke spiste ved denne anledningen. Den er god og sjokkerende mettende (de har heldigvis egnet beholder for «doggy bag»).

Når vi var klare for å gå videre fra Habitat kom vi på at vi faktisk var så sent ute at Diskoteket kunne finne på å være åpent, så vi satte kursen dit.

Diskotekets fasade.

Diskoteket åpnet i det vi kom dit. Jeg kan anbefale toalettet der også, velg mellom Star Wars og afrikansk safari, begge med grafitti og dårlige vitser.

Tekst fra doveggen: Hvordan lager man et flyvende teppe? Med avansert matte.Ellers gjelder det jeg sa om Diskoteket i runde 1 fortsatt (igjen, se lenke øverst i innlegget). Det er lett å få beslutningsvegring her også, men jeg landet på en:

De Molen Weer & Wind BA 12,4 %

Nese: Karamell og brent sukker

Smak: Fløtemysost. Særlig på ettersmaken.

Kommentar: Litt for søt i store mengder.

Når vi kom ut fra Diskoteket regnet det heldigvis ikke, så da gikk det an å gå hele veien opp til Naboen, som hadde Sour Bananas i verdens fineste glass!

Austmann Sour Bananas 6,4 %

Nese: Syrlig og grønne bananer

Smak: Litt daft, smaker «øl» med litt preg av umodne bananer. For lite syrlig.

Kommentar: Drikkelig øl, men ikke spennende. Skuffende.

Naboen har altså vendt tilbake etter å ha vært stengt en stund. Noe oppussing er foretatt, mest merkbart for publikum er dette synet som møter deg når du kommer inn døra:

Ja, og så toalettene da. Det ble visst et gjennomgangstema for dette innlegget. Selv synes jeg det er litt skuffende at de har feiget ut av unisex-merkingen de kjørte når de først åpnet igjen, men det er bare avlukkene (og bare noen av dem?) som er merket, selve området er unisex fortsatt. Og håndvaskene er ølfat. Man må jo gi plusspoeng for slikt?

12 revolverende kraner og 12 faste skulle gi nok å velge mellom for de fleste, ellers kan man jo alltids drikke øl fra flaske også. Naboen har i mange år lidd under varierende lederskap og ugunstige økonomiske rammer. I ny drakt er puben en selvstendig enhet, og det må være lov å håpe at forholdene nå ligger til rette for litt mer stabil drift og konistent utvalg. Den som lever får se, jeg kommer neppe til å slutte å stikke innom.

Nå syntes vi nok at pubrunden hadde vært lang nok, men jeg tok en MonkeyBrew Pavlov Porter bare for å runde av kvelden, jeg hadde av en eller annen grunn ikke sjekket den inn på Untappd før.

Verdens fineste glass?

Ledende tittel? Vel, det var i alle fall kjærlighet ved første blikk når jeg fikk servert Austmann Sour Bananas i splitter ny glassdesign på Naboen under pub-til-pub-runden nylig.

Både jeg og Eva vurderte kleptomani som aktuell løsning for å få med oss glasset hjem, men satset i stedet på den litt mer ærlige varianten: Tigging på Facebook.

Som dere ser signaliserte vi villighet til å betale for oss, da, til vårt forsvar. Etter litt heftig tagging av potensielt hjelpsomme individer endte vi med velsignelse fra både produsent (representert av Thomas) og barsjef (Gøran) om at vi kunne få med oss glass fra Naboen og klarte å overtale stakkaren bak baren til å gi oss hvert vårt. Etter å ha forlatt Naboen oppdaget vi noe Gøran også påpekte på Facebook (som vi så for sent) at det var to forskjellige design. Jeg kom meg tilfeldigvis innom Naboen igjen uka etter, da var Gøran selv på plass, så da gikk det greit å få Draugen utlevert.

Noe senere kunne Tommy melde at han endelig hadde fått leveranse til Gulating-butikken på Byhaven også, så for de av dere som får den samme «shut up and take my money»-reaksjonen vi fikk er det altså håp.

Selv hadde jeg nå begge to, så jeg nøyde meg med å kjøpe matchende øl og tok med meg både øl og glass til hytta:

Austmann Hoppy Blonde

Nese: Metallisk humlepreg.

Smak: Metallisk humle, appelsin og appelsinskall, rrelativt fyldig bakgrunn, esterrikt gjærpreg.

Kommentar: Bra øl i solveggen. Litt dårlig med sol der jeg satt riktignok, men ok øl i alle fall.

 

Austmann Onkel i Amerika

Nese: Nyklipt gress, grapefrukt.

Smak: Grapefrukt, metallisk humle.

Kommentar: Bedre enn jeg husket den, men ingen favoritt hos meg. Jeg vil ha mer malt/gjær i bunnen. Spanderte bort resten til noen som er mer glad i IPA enn meg.

Om designet

Bildene på glassene er hentet fra Austmanns nye boksdesign, lansert tidligere i år. Det er Skurktur som står bak det grafiske uttrykket på boksene, og dermed illustrasjonen på glasset. På andre siden av glasset står det Austmann, i logo-fonten som er designet av Ståle Gerhardsen.

Ardbeg Kelpie Committee Reserve 51,7 %

Nese: Røyk med et vagt «kjemisk» preg. Malt. Med vann kommer aske, skifer og saltvann.

Smak: Røyk. Igjen det «kjemiske». Med vann kalk, aske og Pez.

Kommentar: Forsåvidt god, i alle fall for oss peatheads, men litt endimensjonal. Bedre med vann enn uten, da det «kjemiske» («bør jeg egentlig drikke dette») forsvant. Kommer ikke til å gidde å forsøke å få tak i en hel flaske, hverken av Committee eller kommersiell variant.