Caol Ila Moch 43 %

img_1689

Nese: Søt røyk, litt tobakksaktig. Med vann dukker det opp noen sitrustoner, særlig sitron, og noe av de eplene jeg fant på smaken.

Smak: Søt røyk, epler grillet på bål, litt sot. Vann henter fram noe lett metallisk og «medisinsk» (sånn som det luktet på apotek i gamle dager).

Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Dette er absolutt en helt grei «entry level» whisky, med noen av de bedre Islay-kvalitetene. NAS er det selvsagt, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det så lenge innholdet er ok i forhold til pris, og det er det absolutt her, vil jeg mene. Jeg tar gjerne en hel flaske.

Takk til Johnny for smaksprøven.

Perennial Artisan Ales Jack Rose 8 %

Dette er en øl i Perennials «Dealer’s Choice»-serie, som henter inspirasjon fra coctails. For å «gjenskape» en Jack Rose har man tilsatt «en god dæsj» eplejuice i vørteren, som også inneholdt en del rug, og i tillegg er granateple og key lime juice tilsatt.

img_5568

Nese: Krydderkake.

Smak: Friskere enn lukta skulle tilsi. Noe som kan minne om eple først og endel maltpreg. På toppen kommer krydderkakepreget og på ettersmaken er det bare krydderkake jeg kjenner.

Kommentar: Spesielt. Litt splittet personlighet, jeg vil stille spørsmål ved hvor velbalansert det egentlig er, samtidig smaker det i grunn ganske godt.

Millburn 1974 31 år Cadenhead 52,3 %

Tappet mai 2006 fra et bourbon hogshead.

Nese: Reinlav, eik, lett menthol, sotet metall. Med vann blir soten og røykpreget tydeligere, men jeg finner også aprikossyltetøy og vanilje.

Smak: Eikekrydder, vanilje, kull og et snev av røyk. Mentholen dukker opp på smaken med vann, ellers blir sot og kull forsterket. Appelsinmarmelade tenker jeg også på.

Kommentar: Et eksempel på at 1974 var en god årgang (helt upartisk av meg, altså). Kompleks, men samtidig tydelig røykpreget, slikt kan jeg like.

Takk til Stian T for smaksprøven.

Līgatnes Vīna Darītava Ābolu Sidrs 4,5 %

img_5567

Nese: Melete eple, og litt bål.

Smak: Tydelig både eple og eplesiderpreg. Frisk og god.

Kommentar: «Semi-sweet» står det bakpå, og det er da jeg tenker at svenskene (altså Systembolaget) bare kan gå og legge seg med sin «Torr och halvtorr»-kategori. Denne er på linje med de kommerse engelske, typen Strongbow eller Blackthorn. Grei nok, og god på sitt vis, men ikke så spennende at det gjør noe.

Kjøpt i Riga.

Jaanihanso Dry Hopped Craft Cider (2015) 5,5 %

img_5562

Nese: Lukter mest som lett eplepreget pale ale

Smak: Tydelig sidersmak i bunnen, med ganske opplagt humlepreg i forkant. Jeg får fortsatt assosiasjoner til en litt friskere pale ale.

Kommentar: Jeg har forsøkt å forstå poenget med å putte humle i sider, men nei. Her har vi noe som kanskje kunne vært en skikkelig god sider (produsenten har imponert tidligere), men som i stedet er en… meh, hadde sikkert vært god som tørstedrikke pale ale klon. What a waste of good apples.

Kjøpt i Pärnu.

Portland Cider Co Pearfect Perry 5,4 %

img_5563

Nese: Sideraktig, men med tydelig pærepreg, en krysning mellom friskt oppskårne pærer og pæresaftis.

Smak: Syrlig, pære, definitivt mot syrlig heller enn tørt. Faktisk heller denne også litt mot eddik, som gir meg samme assosiasjon til Uncle Bens Sweet & Sour som Passion Fruit varianten, men heldigvis i langt mindre grad.

Kommentar: Bedre enn pasjonsfrukten, men litt «feil» her også, definitivt for mye eddik på smaken. Mer intenst pærepreg hadde også vært å foretrekke, det smaker pære, men bare så vidt.

Drukket fra fat på Selma, Trondheim.

Jaanihanso Sherry Cask Aged Dry Craft Cider (2015) 5,8 %

img_5561

Nese: Eple, og eplesider, men med en note av noe vagt spritaktig.

Smak: Friskt siderpreg, en del tørrhet, eikepreg, noe sitrusaktig (appelsin).

Kommentar: Hakket mer «tørr» i motsetning til syrlig så hadde dette vært nær perfeksjon, men i alle fall er det veldig, veldig godt. Fatlagringen er ikke veldig opplagt, et lett eikepreg er alt som kunne ha avslørt det i en blindtest, men det har kanskje bidratt til kompleksiteten.

Kjøpt i Pärnu.

Campbeltown Malts Festival: Glengyle Open Day og farvel til Campbeltown

Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.

Mark og en flaske Myken Gin
Mark og en flaske Myken Gin

Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.

warehouse_tour

Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.

bond9

Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.

glengyle

Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.

glengyle_washbacks

Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).

glengyle_still

Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.

kilkerran

Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.

lucky_dip

En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)

cadenhead_butikk

Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.

På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.

Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.

Campbeltown Dag 4

Flickr Album Gallery Powered By: Weblizar