Box The Messenger 48,4 %

IMG_1935

Nese: Rått, med en del fruktighet og maltighet. Fersken og einer, vanilje og råsprit. Mer einerpreg med vann, og mer eik.

Smak: Vanilje, eik, smørkjeks, einer. Lett brent preg, og litt bitterhet fra eika. Bitrere med vann, og mindre kompleksitet en man kunne håpet.

Kommentar: Jeg har likt de tidligere Box-utgavene så godt, denne er dermed rett og slett en skuffelse. Ikke udrikkelig, på langt nær, men en skuffelse likefullt.

Sidernyheter på polet september 2016

Det er september og polslipp. I bestillingsutvalget er det listet tre sidere:

  • Åkre Gard Edel Eplesider 0,33 (5426302) 79,90
  • Alde Eplecider 0,75 (5895501) 149,00
  • Isastegi Sidra natural 0,375 (5397802) 63,70

Åkres Edel antar jeg er denne, bare i mindre flaske. Alde har jeg ventet en stund på å få kloa i, så den skal bestilles, det samme skal den spanske.

Hos söta bror er det også septemberslipp, vanlig den 1. og småskala/parti den 2.

  • Tr3 Apor Äppelcider 0,33 16,90 SEK
  • Cornish Gold Cider 0,33 24,90 SEK (finnes på polet allerede)
  • Cornish Blush Cider 0,33 24,90 SEK
  • Backyard Brew Apple Cart Dry Hopped Cider 0,33 18,90 SEK
  • Trabanco Sidra Natural Tradicional 0,7 49,90 SEK

Av disse er det vel egentlig bare den siste jeg har noen særlige forhåpninger til, men det er mulig de andre blir med på en eventuell bestilling.

Som vanlig henviser jeg til Jan Egils ølblogg for ølnyheter og Whiskymoro for whisky.

 

Glen Ord 1974 23 år Rare Malts 60,8 %

Nese: Sitrus, mot grapefrukt, malt. Frukta blir «mykere» med vann, mer mot melon, og treverket dukker opp.

Smak: Tørt maltstøv, litt metallisk. Med vann blir den lett bitter og får en smak av korianderfrø, malt og eik.

Kommentar: Nå er vi over i klassen «helt ok, men litt kjedelig» igjen. Det smaker godt, forsåvidt, men er ingen wow-opplevelse.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Pub-til-pub: Trondheim, take 2

Egentlig har jeg vært på en runde to tidligere i år, men den får jeg komme tilbake til ved en annen anledning (første runde i Trondheim finner du her). Den runden jeg nå skal beskrive foregikk nå i august, og ruten ble delvis bestemt ut fra ølutvalg og «steder jeg ikke har skrevet om ennå» og delvis fra et Pokemonjakt-perspektiv. Så er dere advart. Pub-til-pub-selskapet mitt denne gangen var Eva Beate.

trondheim-take2-1

Vi startet på Selma. Der bestilte jeg Portland Cider Co Passionfruit Cider, uten å sjekke om jeg hadde drukket den før. Det var en tabbe. Vel, den gikk da ned.

Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.
Campingvogna kan man sitte inne i, om man vil.

Eva Beate var heldigere med sin øl, og spiste i tillegg pizza. Det gjorde ikke jeg denne gangen, men jeg har spist pizza på Selma flere ganger siden de åpnet, og har i grunn vært fornøyd hver gang.

trondheim-take2-3Selma har 20 kraner med varierende ølutvalg pluss at de har Dahlspils. De har vært flinke til å sende oppdateringer til På kran i Trondheim, så har du tenkt deg innom kan du jo sjekke ølutvalget denne uka der.

trondheim-take2-5Har du mer lyst på drinker enn øl, har de faktisk også drinker på tapp: Whiskey Sour, Mojito og Moscow Mule når vi var der. De har bra med sitteplasser både ute og inne, men er man mange kan det nok lønne seg å bestille bord, for som ellers på Solsiden blir det fort fullt.

Fra Selma er det kort vei til neste sted på lista vår: Sot. Lokalet er mindre enn Selma sitt, men jeg synes det er trivelig. Uteserveringen var full når vi kom, men inne var det god plass. Sot har gode burgere, og nå har de visstnok også fries («sånn serr», i følge plakaten), men vår kombinerte erfaring er at serveringen er treig (og, nei, vi har ikke spist der sammen).

Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.
Selma til venstre, Sot nede på hjørnet av rekka.

På Sot har de ikke like mange kraner, og bare to av dem varierer noe videre, til gjengjeld har de et massivt flaskeutvalg.

trondheim-take2-6De har også en gammel Nintendo-maskin og tilgang til tre Pokestops, litt avhengig av hvordan GPSen oppfører seg.

sot-pokemon

Vi drakk begge Thornbridge Made North, klassisk engelsk bitter, fra en av de variable kranene. Den var helt ok, og spesielt ok var det at den bare var 3,8 % og dermed både billig og mer tørsteslukkende enn tilhodetgående.

Etter Sot ruslet vi noen meter lenger, hele veien bort til Café Løkka.

trondheim-take2-9Der fant vi oss plass på uteserveringen (to Pokestops!) og gikk inn for å handle etter tur.

trondheim-take2-10

Utvalget på kran er begrenset spennende, men de har et svært kjøleskap rett til høyre for inngangsdøren med mye snadder på flaske.

trondheim-take2-11Jeg har faktisk aldri besøkt Café Løkka før (i sin nåværende drakt, jeg har en gang vært på julebord på hvadetnåvar som var i lokalene før). Men det skal endre seg, for særlig uteserveringa var tiltalende, siden den ligger skjermet for støy fra trafikk og andre utesteder.

trondheim-take2-16
Utsikten var det i grunn ikke noe å klage på, heller.

Eva Beate drakk en Sierra Nevada Pale Ale fra fat, jeg fant meg en Dunkertons Organic Cider i kjøleskapet. Begge var fornøyd.

trondheim-take2-12Forslaget mitt til neste stoppested var Bar Moskus. Vi var egentlig forberedt på at det skulle ende med at jeg måtte skrive «Vi forsøkte å gå innom Bar Moskus, men der var det for fullt», for det er som regel rimelig stappa i det ikke alt for store lokalet. Men når vi kom dit var det bortimot folketomt, så vi gikk inn. I etterkant har vi konkludert med at venn-diagrammet for «folk som henger på Moskus» og «folk som går på Pstereo» må være tilnærmet lik en sirkel, og at det er forklaringen.

trondheim-take2-13
Til Moskus å være er dette folketomt.

Moskus er altså ikke veldig stort, men de har nå fire kraner med vekslende ølutvalg pluss fem faste.

moskus2Den mest interessante krana sto det Harlem Globefrotters på, men det fatet viste seg å være tomt, så jeg endte med en flaske fra det ganske rikholdige, men smale flaskeutvalget. Moskus har nemlig sikkert 100 forskellige øl på flaske, om ikke mer, men 95 % eller deromkring har opprinnelsesland Belgia.

moskus5Vi kunne sikkert sittet lenger på Moskus, men det var to ting som trakk oss videre: De spilte i overkant høy musikk og det var en nyåpnet sportspub vi tenkte vi måtte innom før vi ga oss for kvelden.

I Familiens gamle lokaler åpnet det nemlig en sportspub tidligere den uka. Cock & Balls er navnet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en smule barnslig (for ikke å snakke om at du egentlig ikke vil søke etter navnet, hverken på Google eller Facebook, bruk lenka herfra så slipper du å søke). Ut over det var vi litt mistenksomme angående stedets tilsynelatende fantastiske renommé på Facebook. Dagen etter åpning hadde de 17 femstjerners anmeldelser. Hadde fraser som «large tap menu» fra anmeldelsene vist seg å holde stikk hadde vi ansett det som formildende, men…

cockandballs1
2x Dahls pils

Og

cockandballs2
8 kraner med så spennende saker som Guinness og 1664 Blanc. Ja, og de tre nye til E. C. Dahls, men de har «alle» i Trondheim snart.

Ja, og så 11 øl på flaske. Og så vidt jeg kunne se: Øl kun fra Carlsberg-systemet.

Så, sorry. Jeg er underveldet. Faktisk såpass underveldet at jeg gikk til det skrittet å skrive min første anmeldelse på Facebook noensinne, først og fremst for å motsi opphausingen av ølutvalget, slik at de der ute som faktisk er interessert i utvalg skal slippe å bli skuffa.

trondheim-take2-15

Lokalet har to ting som taler til dets fordel: En peis og et av bordene er en gammel høvelbenk. Peisen vender riktignok på en måte feil vei, mot baren snarere enn mot majoriteten av sitteplassene, men det blir sikkert uansett plusspoeng for skikkelig varme til vinteren. Menyen inneholdt relativt fristende pubmat, så det må nok testes en annen gang. Ellers må jeg innrømme at inntrykket jeg satt igjen med var at alt virket litt provisorisk uten at jeg helt vet hvorfor. For folk som oppsøker sportspuber for å se sport (jeg har hørt at sånne finnes) kan jeg nevne at det var to svære skjermer plassert slik at du bør kunne se dem samme hvor du sitter, sånn ca, så det oppfyller nok behovet, men der er jeg feil person til å dømme.

Etter denne nokså milde skuffelsen (vi hadde tross alt ikke hatt de helt store forhåpningene) var det på tide å ta kvelden. Neste pubrunde i Trondheim blir forhåpentligvis om noe mindre enn et år. Østbyen rundt står på planen neste gang.

Benrinnes 1974 21 år Rare Malts 60,4 %

Nese: Fersken og fullkornskjeks. Vanilje. Med vann blir eik mer framtredende.

Smak: Vanilje, vørter og en litt rar, vegetalsk bitterhet. Vann hjelper på alkoholstikket, men den underlige smaken er der fortsatt og blir egentlig bare rarere. Bittert og litt metallisk, men samtidig gir det meg assosiasjoner til bitre grønnsaker.

Kommentar: Vel, kjedelig er den ikke, men jeg nøyer meg med den ene drammen, takk. Mer merkelig enn godt.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Mannochmore 1974 22 år Rare Malts 60,1 %

mannochmore-1

Nese: Malt, vanilje og sitrus. Kamferdrops og tørt treverk. Mer treverk med vann, det lukter ubehandla plank, badstuebenk eller ved. Med mer vann litt frukt – eplemos? – og et hint av lakris.

Smak: Badstue og vanilje. Litt vel heftig alkoholpreg på full styrke. Sitruspreg med vann, malt og litt ubestemmelig krydder. Fortsatt mye treverk på ettersmaken.

Kommentar: Jeg synes mange av de senere Rare Maltsene jeg har smakt har vært litt kjedelige. Det er ikke denne, her skjer det mye, særlig på nesa, og den utvikler seg både med vann og med litt tid i glasset. Godt er det også (men 1974 er jo et bra år). Tommel opp fra meg.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Lesestoff til helga #124

Whisky

Verden: Tidligere denne måneden annonserte Diageo at de avslutter Masters of Whisky-opplegget sitt. Innad i bransjen kom det som et sjokk, og kritikken mot Diageo, ikke minst på timingen av annonseringen, har vært til dels krass. Kurt Maitland har samlet en rekke reaksjoner på The Whisky Reviewer.

Øl

Kroatia: At vi ville høre mer fra Kjetil Jikun i ølsammenheng var det vel ikke så mange som tvilte på, men Kroatia? Visko Pivo kan jo bli et interessant reisemål for oss som krever litt mer av «syden» enn sandstrand og varme.

Danmark: Som nevnt forrige uke fikk Stjørdalsbryggeriet pallplass i Nordic Beer Challenge. Torsdag 25. august ble vinnerne offentliggjort og det ble klart at Hausten som eneste norske øl fikk gullmedalje, og Stjørdalens blad skriver selvsagt om saken. Andre norske øl som ble premiert var Nøgne Ø American Pale Ale (sølv), Nøgne Ø German Pale Ale (sølv), Lindheim Ølkompani Sour Cherry (sølv), Sundbytunet Pilegrimspilsener (bronse), Lervig Barley Wine (bronse) og Nøgne Ø Saison Réserve (bronse). Vi gratulerer!

Helt andre ting

Verden: En sak med tragisk utfall, ikke direkte whisyrelatert, men definitivt med skotsk tilsnitt: En mann døde av alveolitt (betennelse i lungene). Først etter hans død fant legene ut at sykdommen skyltes mannens hobby: Sekkepipe. Muggsopp som trivdes i det fuktige indre i sekkepipa havnet på innpust i mannens lunger og forårsaket sykdommen. Moralen er at om man spiller sekkepipe (eller andre blåsinstrumenter) er det viktig å sørge for rengjøring og tørk av instrumentet. Dagbladet brakte saken til norsk media.

Færder Mikrobryggeri + Knatten Fruktgård Graff 5,3 %

Graff er i følge etiketten en drikk oppfunnet av amerikanske hjemmebryggere og er eplejuice og vørter som er blandet før gjæring. Færder og Knatten sin versjon har 50 % juice fra gravensteinepler og 50 % maltet vørter, humla som er brukt er Pacific Gem. Siden jeg er helt solgt på Lindheims Cider Weisse har jeg litt forhåpninger til denne, selv om teknikken er en annen.

IMG_5028

Farge: Gylden, litt overkarbonert.

Nese: Svakt av eple, litt ølskum.

Smak: Epleskall og eple, litt så du venter tyggemotstand. Siderpreget er dog dempet, men jeg kan ikke si jeg merker hverken vørter (øl) eller humle nevneverdig. Det smaker dessverre mest som litt nedvannet sider (laget på rød gravenstein, for all del).

Kommentar: Litt skuffende. Ikke vondt, langt derifra, men den mangler litt på Cider Weissen. På den annen side: Jeg skal nok teste å brygge graff også.

Glenfarclas 1988 17 år Cadenhead 57 %

Lagret på et bourbon hogshead, tappet mai 2005.

glenfarclas-1

Nese: Vanilje og eik, syrlig appelsin. Litt vann og litt tid i glasset gir fløtekaramell og malt.

Smak: Formkake med vanilje og appelsinsmak. Med vann melkesjokolade og fudge.

Kommentar: Egentlig en ganske enkel whisky, men alt er godt, godt integrert og godt balansert. Jeg liker det.

Kilkerran Open Day 2016 og The Norlan Glass

Først om Open Day-tapningen. Den er 8 år gammel, kommer fra eks-sherryfat og er tappet på 56,4 %. Om jeg ikke husker helt feil kostet den femti pund, men det er ingen grunn til å stille seg i kø, det ble utsolgt i løpet av festivalen.

norlan-2

The Norlan Glass virker en smule mer gimmicky enn jeg normalt føler behov for, men det er jo morsomt å prøve nye ting… «Meet the glass that will change whisky» proklameres det på hjemmesiden, og da kan man jo spørre seg om det nå virkelig er slik at whisky trenger å forandres? Jeg liker i grunn whisky godt som det er, jeg. Det er mange fine ord om designprosessen på hjemmesiden, så om du er nysgjerrig kan du lese der, men jeg blir jo sittende igjen å lure på om ikke designerne er litt forvirret når de later til å mene at en tumbler er mer estetisk, men at den dessverre ikke er noe særlig bra for å lukte på whisky med så derfor er løsningen å putte et tulipanformet glass oppi tumbleren. Eller har jeg misforstått noe? Nå er det ikke en rett-frem tulipanform oppi, heller, den er aerodynamisk eller noe sånt.

Vel, the proof is in the pudding, så da får vi vel teste. Blindtesting er praktisk umulig, er jeg redd, men jeg har tenkt å forsøke å være uhildet, selv om kommentarene så langt kanskje ikke tyder på det.

I mitt vanlige glass lukter det «toffee apples» og lett eik. I Norlanglasset finner jeg også karamell og eik, men i tillegg lukter det mye, vel, glassflate. En sånn litt tørr, nøytral lukt.

Smaken er preget av sherrytoner, litt sot og svidd gummi (men på den rette siden av «overeika»). Smaken er rimelig lik fra de to glassene, noe annet er vel kanskje ikke å vente.

Med et par dråper vann får jeg mer rosiner og fruktkompott fra tulipanglasset, mens jeg finner mer eik og et hint av røyk i Norlanglasset. Det blir etterhvert mer tørr eik og røyk også i tulipanglasset, mens fruktkompotten dukker opp i Norlan. Enda litt mer vann og Norlan snur mer mot marmelade, mens det dukker opp en lett medisinal tone i tulipanglasset.

Med vann har det blitt røyk og sot på smaken, og ett hint av det medisinale finnes også, men hovedinntrykket er akkurat på grensen for mye eikepreg.

Konklusjonen om whiskyen: Vel, jeg er litt i tvil. Den er i grenseland til overeika, men samtidig har den noe ved seg som jeg finner tiltalende. Jeg tror jeg må komme tilbake til den en dag når den kan få være hovedfokus framfor glasstesting.

norlan-1

Konklusjon om glassene: Luktmessig kan jeg ikke se at det skiller så mye. Til å begynne med synes jeg Norlan virket for vidt, at det slet med å samle aromaene nok, men definitivt med et par dråper vann er det pluss og minus med begge glassene, samtidig som aromaene fra whiskyen oppleves lik, i den forstand at det er tydelig at det er den samme whiskyen.

Når det kommer til å drikke av glassene, derimot, har jeg en alvorlig innvending mot Norlan: Den doble veggen gjør at kanten på glasset blir veldig tykk. Vi snakker solid kaffekrustykk. Og for en drikk du skal nippe til (vel, jeg nipper i alle fall, andre kanskje drikker solide slurker, hva vet jeg) er det langt fra optimalt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor designen er slik, man kunne vel oppnådd dobbel vegg, men hatt akkurat overkanten mer sammenpresset. Som det er virker det hele litt klønete, og det føles klønete å drikke av.

Ellers er det smått uvant å holde i noe som har tumblerfasong når jeg skal nose og smake whisky, men glasset er forsåvidt godt å holde i, det ligger bra i hånden, så det tror jeg er en vanesak. Det er også usedvanlig stilig å se på, det skal de ha, og på grunn av fasongen står det nok rimelig støtt, uten at jeg gikk inn for å teste det akkurat.

Men hovedinntrykket jeg sitter igjen med, basert både på opplevelsen og beskrivelsen av glasset er at det egentlig er ment å revolusjonere whisky for folk som drikker whisky fra tumbler. Og da er jeg ikke i målgruppen.

The Whisky Reviewer har også testet Norlanglass og kommet til en litt annen konklusjon enn meg (selv om han også snakker om «fragile» Glencairnglass, som vel er en av de få glasstypene jeg har til gode å klare å knuse).