Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Epleskall fra røde epler, tørr sødme.
Smak: Epleskall fra røde epler, middels tørr, standard god sider.
Kommentar: Lettdrikkelig. Kunne godt ha hatt denne som standardvalg om den var tilgjengelig i Norge. Ikke fryktelig spennende, men ikke direkte kjedelig, heller. Rett og slett god.
Nese: Vagt (syrlig) eple.
Smak: Sitronsyrlighet snarere enn tørrhet, sitronsmak med epler under.
Kommentar: Litt tynn og litt… vel, assosiasjonen går i retning sitronbrus, selv om den ikke er søt. Det er litt for mye sitronsmak over eplene.
Tap East ligger inne på kjøpesenteret Westfields i Stratford i London. Siden britene ikke har oppdaget at det på kjøpesenter er kjekt med handlevogner som kan brukes på hele senteret kan Tap East anbefales som base, de har myke sofaer og mye spennede på kranene, både av eget øl og fra andre bryggerier.
Man kan dermed med fordel bytte på å vase rundt på Westfields kjøpesenter, som er enormt og inneholder slike essensielle butikker som Lego Store, og sitte på Tap East og passe på handleposer og drikke øl.
Jeg smakte to av deres egne øl denne gangen.
Tap East Saaz Saison på 4,5 % luktet ikke mye, bare lett malt og humle. Smaken var maltaktig med humlebitterhet på ettersmaken. Jeg oppfattet den som litt tynn, mindre syrlig enn jeg ville ønsket og mer bitter. Jeg ville nok sagt at det minnet mer om en pale ale enn en saison, men den var i det hele tatt litt kjedelig.
Tap East Coffee in the Morning på 5,2 % luktet ikke uventet kaffe, og smakte også kaffe. Litt brent malt, ørlite sødme (brunt sukker), men definitivt mest kaffe. Konklusjonen min var: God kaffe, men kald.
Mens jeg satt og noterte bredte det seg plutselig en liflig maltlukt i lokalet, og når jeg så etter hadde de åpnet døren inn til brygghuset-
I tillegg til egne øl på håndpumpe har de ti kraner med gjesteøl og et anstendig flaskeutvalg. Av sider hadde de Cornish Orchard på flaske. Man kan få kjøpt pizza, blant annet, men skal man spise ville jeg nok heller anbefale å teste en av naboene, Tap East ligger nemlig i forlengelse av Westfields internasjonale food court. Vi spiste på en libanesisk restaurant sist vi var der, denne gangen var jeg ikke ute etter mat.
Internettet: Er du nybegynner på whisky? Føler du at det der med at det ikke finnes dumme spørsmål ikke er en regel som gjelder når du treffer folk som har nerdet en stund? Først: Gi dem et dask fra meg (ja, det inkluderer om det er meg selv det gjelder). Deretter kan du lese Whiskylassies Top 5 questions about scotch.
Mer på internettet: Sider er visst muligens i ferd med å få en oppsving på lik linje med håndverksøl (til og med Vogue skriver om det…). Ikke meg i mot. I den forbindelse har Sabine Hrechdakian startet en artikkelserie om ekte sider. Vel verdt å få med seg.
USA: Cider Snob Notes, som jeg har hatt som ukas blogg tidligere, har vært en tur i butikken for å sjekke Angry Orchards nye sider Stone Dry. Som meg synes hun navnet er lovende, men…
When I got to the liquor store, I had two problems: first, I’d have to buy a 6-pack of it, and second, the ingredient list.
Les resten på Cider Snob Notes.
50-tallet: De ringte og vil ha kjønnsrollene sine tilbake. David Tjeder har oversatt det aldeles utmerkede innlegget sitt om kjønnsroller i whiskyverdenen til engelsk (les det!) og postet en lenke på Facebookgruppen Malt Maniacs & Friends. Ut over kommentarer om at promotering av egen blogg ikke er lov fikk han selvsagt en haug med kommentarer som lød omtrent som «jeg har aldri opplevd kjønnsdiskriminering i whiskybransjen» og en del «damene må slutte å være så hårsåre». Vel. Ok. Men som for å underbygge Davids poeng relanserte Beam Suntory sin tyske loyalitetsklubb nylig, før het den Jim Beam Signature Malts, det samme som whiskyserien, men i forbindelse med at serien skiftet navn har «klubben» fått en makeover og heter nå…
Men of Malts.
I kid you not. Forfatteren av den tyske bloggen Whisky und Frauen har skrevet et åpent brev til Beam Suntory. Jeg kan vel skrive under på det meste hun sier. Scotchwhisky.com har fått uoffisiell bekreftelse på at Beam Suntory har innsett at dette var en dårlig idé og at det vil bli ny oppussing, men det har ikke kommet noen offisiell beskjed og nettsidene viser onsdag kveld fortsatt Men of Malts logoen.
We are not amused.
Drukket på The Cider Tap, Euston, London.
Nese: Litt røykaktig preg, tørt rødt epleskall.
Smak: Tørr scrumpy, akkurat slik den burde smake.
Kommentar: Lovely, lovely, lovely. Jeg tar to dusin. Fat, altså.
Nese: Søtlig eplesider, men av den tørre typen (nei, det er ikke en selvmotsigelse). Røde epler, scrumpy lukt.
Smak: Hoi. Medium, sa du? Please give me more! Tørrere enn de fleste kommersielle sidere.
Kommentar: Jeg angret umiddelbart på at jeg hadde latt den søte varianten stå igjen i hylla hos Mother Kelly’s. God, skikkelig eplesidersmak med bittertørr finish.
Altså kjøpt på Mother Kelly’s, Bethnal Green, London.
Mother Kelly’s er en bar som er bygd inn i en av buene under jernbanen rett nord for Bethnal Green tube stasjon i London. I nabobuene er det flere restauranter og barer, så det er faktisk mulig å ha en liten pubcrawl fra bue til bue. Jeg var mer interessert i «Bottle Shop» biten av Mother Kelly’s ved dette besøket, men hadde gjerne satt meg ned for å teste utvalget på kran også.
23 kraner bak baren skulle holde de fleste opptatt en stund. Når jeg nevnte at jeg er norsk ble personalet veldig ivrige på å fortelle meg at de akkurat hadde satt på et fat Ægir Bøyla, de hadde også en annen Ægir på fat. Langs den ene veggen sto 8-10 kjøleskap med sider og øl på flaske. Disse kan man enten kjøpe for å drikke der og da eller for å ta med seg hjem. Ett av skapene var fylt med sider, jeg kjøpte ni forskjellige og da prioriterte jeg bort de som var klassifisert som «sweet» i følge etiketten, samt den ene franske og den ene amerikanske.
Lokalet var ganske tomt når vi var innom, men interiøret var kult og jeg har definitivt notert meg Mother Kelly’s som et sted jeg skal besøke igjen, både for å drikke og å shoppe.
Det finnes en egen Mother Kelly’s Bottle Shop også, i Homerton (E9), om det skulle være mer i nabolaget for deg neste gang du er i London. Der selger de også på «growlers» fra kran.
Hadde jeg vært smartere hadde jeg selvsagt tatt bilder av ølutvalget, menyen og kjøleskapene. Som det er får dere ta mitt ord for at Mother Kelly’s er verdt et besøk.
Tappet i 2013, modnet på et hogshead.
Jeg både liker og ikke liker Wemyss’ måte å navngi tapningene sine på. På den ene siden er det litt kult, særlig at de fokuserer på smak, ikke på destilleri og alder, på den annen side er det alltid vanskelig å vite hvor mye navnet påvirker smaksnotatet. Et godt argument for å smake disse blindt, men det er ikke alltid praktisk mulig.
Nese: Malt, lakris, tyrkisk pepper, skifer. Med vann får jeg litt sitruspreg, bruspulver og fortsatt lakris.
Smak: En skarp, vegetalsk tone. Sisselrot, mer lakris etterhvert. Malten blir tydeligere med vann, ellers mye det samme.
Kommentar: Joda. Ganske godt er det. Men jeg er slett ikke sikker på at jeg hadde tenkt så mye på lakris uten det navnet, og det irriterer meg litt.
Takk til Stian for smaksprøven.
Nese: Husholdningssaft
Smak: Husholdningssaft laget med mye rips og blandet med eplemost.
Kommentar: Ikke vondt, men litt… Vel, bortkastet? Godt alternativ til brus, ikke så søt og smaker «naturlig», bare synd med alkoholen.
Kjøpt på Sainsbury’s Superstore, Whitechapel, London. Er tilgjengelig i Norge hos Gulating.
Destillert 4. februar 2002, tappet 12. februar 2014, modnet på en eks-sherry butt med fatnummer 420.
Nese: Sherry, mørk sjokolade, kirsebær i rom, kanel, sukat og «fruit cake». Mer mot tørkede tranebær med vann, krydderkake og karamellsaus.
Smak: Sherry og mørk sjokolade, men også gummiaktig fatpreg. Ganske skarp sprit, særlig i svelget. Bedre med vann, litt bitter eik og tørket frukt, tørt trepreg og malt nellik.
Kommentar: Trenger vann. Ut fra lukta er dette en knallwhisky, men smaken faller gjennom. Både overeika (med det gummipreget) og uferdig. Ubalansert, rett og slett. Men nesa var fantastisk.
Takk til Stian for smaksprøven.