Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eplekake, appelsinmarmelade. Litt friskere epler med vann.
Smak: Vaniljekrem, hvit pepper.
Kommentar: Endrer seg ikke nevneverdig med vann. God, men litt kjedelig. Sikkert bra til formålet den er tiltenkt, nemlig for å blandes med diverse blandevann i Spania og Italia.
Utvalget av oktoberfestøl i Norge er heller labert. I polstyrke består det i skrivende stund av ett enkelt øl: Hofbräu Oktoberfestbier til 58,30. I Sverige er det i år 15 forskjellige brygg å velge på, inklusive Hofbräu til 19,90 SEK! En liten tur over grensen har brakt med seg noen av de som er tilgjengelig i Sverige.
Spaten kommer ut av konglomeratet Spaten-Franziskaner-Löwenbräu-Gruppe som igjen er en del av AB InBev, mens Carlsberg står for importen. Selve bryggingen skjer hos Spaten-Franziskaner-Bräu i München.
Farge: Strågul.
Nese: Lett sitrusmalt. Bittelite hint av fruktdrops.
Smak: Tynt og utvannet. Litt maltkarakter som overdøves av kullsyren. Markant alkoholpreg etterhvert som drukner det lille som kunne vært av smak.
Konklusjon: Kjipe saker man trygt kan styre unna.
Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.
Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).
Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.
Men i dag satser jeg på rødt.
OMA Barbera d’Alba 2013
Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær
Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,
Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.
Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?
Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.
Matua Marlborough Pinot Noir 2013
Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.
Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.
Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.
Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.
Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.
Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.
USA: For noen uker siden skrev jeg om hvordan whiskey produsert i stor skala i Indiana tappes og markedsføres som om den kommer fra småskaladestillerier. I Iowa har en forbrukergruppe saksøkt Templeton Rye for falsk markedsføring, først og fremst for å fremstille det som om deres såkalte småskala, forbudstidswhiskey er produsert i Iowa, når den egentlig er kjøpt fra MGP Ingredients i Indiana. Denne uken godkjente «the state attorney general’s office» saken, det vil si at de mener den er basert på gode argumenter (ikke «frivolous claims») og nå har grønt lys til å kjøre for retten. Les mer hos USA Today.
The interwebz: Det nærmer seg jul. I fjor hadde jeg whiskyadventskalender, det var ganske artig. I år tror jeg jeg dropper det (jeg prioriterer OWF, man kan ikke bruke ALLE pengene på whisky tross alt), men kanskje neste år igjen? Om du ønsker deg en, eller har lyst til å kjøpe en skikkelig kul gave til noen, har Master of Malt nå åpnet for forhåndsbestilling av 2014-utgaven. Det finnes også en «premium»-variant og egne kalendere med rom, cognac, tequila, gin, botanical gin og vodka. For standard whiskyversjon i fjor kom avgifter osv inn i Norge på rett under tusenlappen, så vær forberedt på den ekstrautgiften.
Speyside: Mortlach har blitt relansert i en flaskedesign og med en pris som plasserer den tydelig i luksussegmentet. Det kan man ha mange meninger om (og mange har hatt det, inkludert meg), men egentlig er det vel mest interessant hva innholdet i de fancy flaskene smaker og om man selv synes det er verdt pengene. Whiskylassie var på en «smaking» som var skreddersydd for å passe til luksusimaget, og ble ikke skuffet. Etter å ha lest hennes rapport skulle jeg gjerne vært der selv, må jeg innrømme.
Kjole og Wit ble lansert i sommer og som wit’er flest er det et øl som oftest nytes i varmen.
Dette er en klassisk wit med appelsinskall og korienderfrø.
Farge: Uklar strågul.
Nese: Frisk sitrus og krydderkarakter.
Smak: Frisk og krydret. Mye mer krydder enn i ordinære wit’er. God appelsinsmak uten at det overdøver. Et lite humlebitt finnes også i bakgrunnen.
Konklusjon: En litt mer ekstrem wit uten å tilføre noe ekstra enn det som skal være der. Snadder. Anbefales.
Destillert 13.12.1990, tappet 12.06.2007, fra fat nummer 15688. 1st fill sherry butt.
Nese: Ganske lukket. Litt vanilje og bakte pærer. Med vann dukker røyken opp, men også appelsinskall og hvite blomster.
Smak: Røyken er fraværende på lukta, men svært tydelig på smaken. Kald bålrøyk. Ellers nybakt grovbrød med honning. Med vann får røyken et preg av kalk. I tillegg finner jeg blomsternektar og honningmelon.
Kommentar: Først en merknad om fargen. Det synes ikke så godt på bildet, men denne er ikke mye mørkere i fargen enn den jevne hvitvin. What’s up with that? Førstegansfylte eks-sherryfat har da tendens til å sette en del farge, uavhengig av hva slags sherry som var på fatet før? Ikke smaker eller lukter den nevneverdig av sherry-typiske ting heller. Kjøper man denne fordi man elsker sherryfatstapninger blir man garantert skuffet.
Men ellers: What’s not to like. Et riktig, riktig godt Highland Park-fat Signatory har fått tak i her.
Også en sample jeg ikke helt vet hvor jeg har fra. Jeg må skaffe meg et bedre system for oppbevaring av samples!
Vi skriver oktober og dermed er landet oversvømmet av oktoberfester i de mange byer, fjorder og dalstrøk. Ringnes har nå lansert et oktoberøl, eller Märzen, i litersboks av alle verdens ting. Det er vel tilpasset litersglassene som brukes under oktoberfestivalene i Tyskland.
Farge: Svært lys brun.
Nese: Lett maltkarakter med et lite hint av Ringnespils.
Smak: Lett søtlig og flat. Litt kandiss og hint av fruktighet. Strengt tatt lite av noe som helst.
Konklusjon: Lettdrikkelig men med litt smak. Et oktoberfestøl skal jo drikkes i mengder og i så måte har Ringnes truffet blink.
Tappet januar 2003, fat nummer 6182.
Nese: Grillede marshmallows, eik, vanilje, plommesyltetøy. Med vann får den tydeligere kjekstoner, både shortbread og kornkjeks; kornmo med ekte smør og brunost. Men det dukker også opp røde epler og et hint av honning.
Smak: Søte pærer, lett eikebitterhet. Med vann utvikler den en litt kvalmende sødme, mulig jeg tenker på marshmallows igjen. Ikke vondt, men følelsen av at det fort kan bli for mye. Det er også noe einertre og noen søte epler.
Kommentar: Trenger åpenbart vann. Mer spennende nese enn smak, men tross den lunkne tonen er jeg faktisk ganske solgt på denne. Litt trist at jeg bare har en sample (ikke husker jeg hvem jeg fikk den av, heller, så jeg vet ikke hvem sitt barskap jeg skal raide, men jeg tror det kan ha vært Morten).
Det finnes ikke mange trappistøl som selges i norske dagligvarebutikker, men La Trappe (brygges på Brouwerij de Koningshoeven) stiller i den klassen med sitt økologiske brygg.
Målet med dette ølet i klassen belgisk ale er å lage en friskt og lettdrikkelig øl. Så vi får se om de har klart det.
Farge: Dyp strågul
Nese: Lett sødmerik malt og litt krydderier. Lette frukttoner med hint av sitrus er også å finne.
Smak: Frisk, fruktig og maltaktig. Litt sødme (delvis litt kunstig), litt frukt, litt malt, litt bitterhet og litt fylde.
Konklusjon: Ett lett og elegant øl. Ikke verdens mest spennende men et solid og godt brygg som leverer. Litt mer friskhet og litt mindre av den kunstige delen av sødmen så hadde det vært et toppøl.
Det er ikke ofte jeg kjøper svenskt øl i Norge, men denne kom ble jeg fristet av på Vinmonopolet Valentinlyst for et par uker tilbake. Siden jeg skulle til Sverige snart sjekket jeg kjapt opp på Systembolagets sider, der den var oppført som utsolgt – så da ble en flaske med meg hjem.
Helsingborgs Bryggeri bygger på tuftene etter det gamle bryggeriet i byen med samme navn som ble grunnlagt i 1850. I 1967 skjedde det som ofte skjedde på den tiden, Pripps kjøpte dem opp og noen år senere, i 1975, la de ned bryggeriet. I 2010 startet to ølentusiaster opp med støtte fra 200 andelseiere. De brygger 18 sorter øl og har en årsproduksjon på 80.000 liter.
Farge: Mørk, mørk brun, med et hint av rødlig skjær.
Nese: Traktekaffe fra vakuumpose, type Coop Rød. Litt sjokolade og lakris er gjemt godt bak den kraftige kaffeduften.
Smak: Kaffedrops, vaniljekrem, bittersjokolade, ren mørkbrent kaffe (som der en stund siden var malt) og litt vassen fruktsmak som av import-plommer og daff vannmelon.
Konklusjon: Et rikt og mektig øl men som likevel er ganske friskt. Balanse er det ikke mye av da det er mange smaker som krangler om oppmerksomheten. Men det er vel en form for balanse da ingen av dem overdøver de andre i noen stor grad. Helsingborgs Bryggeri anbefales å følge.