Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Destillert juli 1991, tappet oktober 2013. Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Eikepreget banan, eik, grønt bananskall, vanilje og grønt tre.
Smak: Ny amerikansk eik, vanilje, lett lakris.
Kommentar: Bekrefter vel regelen om at gammel grain er helt ok. Ikke fryktelig spennende, men god.
Hesjeøl er Haandbryggeriets forsøk på å gjenskape ølet norske bønder bød arbeiderne på under innhøstingen. Ølet skulle være forfriskende og gi energi til å fullføre arbeidsdagen og vel så det. I så måte er hesjeøl beslektet med belgiske saisonøl.
Hesjeøl er nå på 6,5%, mens det tidligere var på 7%. Personlig synes jeg at dette fortsatt er litt sterkt med tanke på bruksområdet. Men siden jeg ikke skal jobbe etter å ha drukket ett glass eller tre gjør ikke det så mye i dag.
Farge: Dyp rav
Nese: Kornmølle, sitrus, hesjer. Frisk og fruktig.
Smak: Syltet korn, appelsin, mørk sødme (demerara?), gjær og lyse kryddersorter.
Konklusjon: God. Kompleks. Medium fylde.
Fra en eks-sherry butt #2800. Drukket på Casc i Aberdeen.
Nese: Mye sprit, sjokoladedekte kirsebær. Med vann får jeg appelsinmarmelade.
Smak: Mye sprit, eik og mørk sjokolade. Vann åpner for ingefærkrydret appelsinmarmelade.
Kommentar: Det er noe røykaktig på både smak og lukt – tørt askeaktig – jeg lurer på om det er eika som gjør det eller om spriten faktisk er røyka. Veldig god, men verdt prisen (GBP 13.10 for en dram)? Vel, med tanke på hva Bunna gjør med NAS for tiden… neppe.
I likhet med gårsdagens IPA kom denne i vår som en del av Macks spesialølsatsning. Det er en belgisk inspirert Wit med de tradisjonelle tilsetningene koriander og appelsin.
Brygget inneholder 50 % hvete og 50 % pilsnermalt. Perle er brukt som bitterhumle og Saaz som aromahumle.
Farge: Strågul
Nese: Lett hvete, litt krydderier. Svært dempet.
Smak: Søtlig, noe krydderier som blir sittende, men ikke særlig lenge. Rimelig tynn.
Konklusjon: Kjipe greier. Ikke vondt bare skrekkelig kjedelig.
Tidligere år lanserte Mack fire øl som kom fra eksperimenteringen de har gjort de siste årene. De eksperimentelle ølene har i all hovedsak kun vært å få kjøpt i Ølhallen i Tromsø, samt en håndfull utvalgte skjenkesteder i Tromsø.
Det ble lansert en IPA og en Wit, i både pol- og butikkstyrke. Det er prisværding når de store satser på mikrobrygg, men ofte blir det litt halvhjertet da de gjerne blir litt blasse for å kunne appellere til folk flest.
Farge: Lys brun
Nese: Lett søtlig, malt, noe bitterhet.
Smak: Emment korn, flat bitterhet, småkvalm sødme som heldigvis er svak.
Konklusjon: Nei takk. Et heller dårlig forsøk på amerikansk-inspirert IPA.
Denne ølen kom jeg over i en delikatessebutikk på flyplassen i Venezia i fjor. Denne butikken var rimelig overpriset og hadde rimelig ordinære viner som var priset høyere enn på Vinmonopolet. €4.90 for en liten flaske øl er stivt i Italia, mikrobrygg eller ikke.
Flasken ble innkjøpt sommeren 2013 og medbrakt til familiens feriested for konsumpsjon. Der ble den gjenglemt og overvintret (ble ikke utsatt for frost) og gjenfunnet nå i år, med utgått dato med god margin (ca. 6mnd).
Farge: Mørk brun.
Nese: Mørk hvete, demerara, dempet stil.
Smak: Mørk sødme, noe surhet, kjeller, lær, ett lett svidd hint.
Konklusjon: Dempet stil, merkbart at datoen er utgått. Hadde nok vært adskillig bedre som fersk.
Austmann har tatt Norge med storm, og selges over det ganske land. Northumberland var et av de første ølene de lanserte og hadde vel sin debut under Bryggerifestivalen i Trondheim 2013.
Dette er en klassisk engelsk Brown Ale. Første gangen jeg stakk nesa i et glass Northumberland var hjernen min allerede på vei til nord-England. Det er Fuggle og Magnum som er humlesortene og sju forskjellige maltsorter, der Maris Otter Pale Malt står for over 75% av totalen. Den komplette oppskriften er faktisk å finne på Norbrygg-forumet: Norbrygg-Austmann Northumberland.
Farge: Dyp brun. Lett ufiltrert.
Nese: Rik, tørr duft av kaffe, nøtter, mørk sjokolade og bittelitt frukt.
Smak: Klassisk engelsk brown ale. Mye malt, sjokolademalten er særdeles til stede. Nøtter, lakris og en lett overmoden fruktkompott.
Konklusjon: Fortsatt en favoritt. Visse variasjoner fra batch til batch er å forvente i småskalaproduksjon. Mener å huske at sjokomalt-smaken var med diskret i tidligere batcher.
Siste Arboga som ble innkjøpt i løpet av sommerens ferie. Denne holder hele 7,3 % og er ifølge den selv en lys lager brygget i bokkølstil – så en lys lagerbokk?
Farge: Gylden gul
Nese: Lett sukkersødme, sterk alkohol, litt sitrus.
Smak: Alkohol, sukkerlake og overmodne plommer.
Konklusjon: Sterk og smaksfattig. Fungerer best for de som raskt vil bli fulle.
Bergen Pale Ale fra Balder er en litt lettere humlet variant i forhold til IPA, da den jo bare skulle til Bergen. Så dette er ingen fullverdig IPA, men heller en litt mer humle Pale Ale.
Farge: Uklar, gylden
Nese: Sødmerik, krydret, godt balansert bitter- og aromahumler.
Smak: God bitterkarakter, fruktig og frisk. Lett men rik på smak. Medium lengde.
Konklusjon: Verdens beste BPA (også den eneste). God og aromatisk, meget drikkbar.
Dette er i utgangspunktet det samme ølet som Limoncello IPA, men det har fått et opphold i et bourbonfat. Litt alkohol har det trukket til seg siden alkoholstyrken har økt med 1,1 prosentpoeng til 10,2.
Whiskey sour er en klassisk cocktail som består av whisk(e)y (svært ofte bourbon), sitronjuice og sukker. Garintyr er tradisjonellt en half appelsinskive og et Marachino-bær (cocktailbær eller strengt tatt en syltet morell).
Farge: Ganske så lys rav.
Nese: Litt dempet, søtlig sitron steg opp fra flaska ved åpning. Den samme duften kommer fra glasset. Sødmen er vanillin og kommer vel da naturlig nok fra bourbonfatet. Sitronduften er veldig dempet i forhold til opprinnelsesølet.
Smak: Sitron, bourbon og eik. Aktive smaker som pirrer smaksløker på vidt forskjellige plasser. Men selv om smakene er flyktige og vanskelig å sette fingeren på er det en viss balanse, det er ingenting unntatt sitronen som er veldig markant. Vanillinen (sødmen) sitter igjen på ganen mens sitronen nøyer seg med å spille ball med drøvelen. Humla er faktisk litt mer framtredende her enn i den opprinnelige Limoncello IPA, morsomt.
Konklusjon: Et fascinerende brygg. Mange smaker som alle er rimelig flyktige og ikke higer etter oppmerksomhet. Ikke et øl man kan drikke mange av og det grenser på det usosiale. Humla bryter litt på whiskey sour-stilen men uten å ødelegge. Det eneste problemet er at jeg nå fikk lyst på en skikkelig whiskey sour (men har ikke sitronjuice i huset).