Imperial 1995 17 år Director’s Cut 53,3 %

Destillert oktober 1995, lagret på refill hogshead, tappet februar 2013, DL ref 9527.

Nese: Ganske lukket. Ren malt, litt grønt eple eller syrlige pærer. Vann hjelper ikke så mye, men gjør fruktpreget litt tydeligere.

Smak: Uh. Førsteinntrykket er desverre litt spy. Det ligger noe krydder eller noe i bakgrunnen, men jeg tror jeg skal tilsette vann. Det var bedre, nå får jeg malt og krydder, nesten litt pepper. Noe frukt er det også på smaken. Ovnsstekte epler med pepper? En dessertidé? Også litt aske og støv får jeg.

Kommentar: Alt ble så meget bedre med litt vann. Det er en Imperial helt på det jevne, riktignok, men en Imperial på det jevne er ikke så verst.

Takk til Stian for sample.

Linkwood 1984 27 år Adelphi 53,3 %

Fra et eks-sherry hogshead.

whisky-meet_adelphi-3Nese: Murstein og plomme i madeira. Med vann blir det mer frukt, frisk plomme og mer sherry (tørr sådan). Etterhvert gule epler og eplekake med kanel.

Smak: Litt mye fat, og er det røyk jeg kjenner? Vann demper fatpreget og jeg får heftige assosiasjoner til eplekake, og særlig stekeskorpa.

Kommentar: Med litt bedre smak ville dette vært en vinner, som det er er den «bare» en ganske god whisky.

(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)

Port Dundas 1990 20 år Diageo Special Release 57,4 %

Nese: Mye grainpreg og møbelpolish. Med vann kommer krydder, mørk sjokolade og etterhvert tobakk.

Smak: Først litt gummi, så tobakk og sherrynoter som sitter i lenge. Vann forsterker tobakkspreget og gir litt «tent sigar» følelse.

Kommentar: Her er smaken bedre enn lukten, og totalinntrykket av denne er bedre enn av den forrige. Fortsatt ikke noe jeg er lei for ikk å ha en helflaske av, men dette er helt ok drikke.

Takk til Håvard for sample.

Garnheath 1967 43 år Clan Denny 44,4 %

Lagret på refill hogshead, tappet 2010, fatref. HH #6642.

Nese: Tydelig grainpreg, litt sedertre, litt aceton, litt melkesjokolade. Vann gir meg mer krydder, kokos og grønt treverk.

Smak: Grain, limeskall, litt hint av muggen appelsin. Med vann forsvinner muggenheten, og etterlater appelsinskall, flis og et hint av bitter sjokolade.

Kommentar: Ikke udrikkelig, men ikke noen ny favoritt. Selv etter 43 år er ikke grainpreget avrundet nok for min gane. Nesa er bedre enn smaken.

Takk til Håvard for sample.

Clynelish 1997 15 år Adelphi for Whisky-Meet 2013 53,1 %

Fra et eks-bourbon refill hogshead.

whisky-meet_adelphi-2Nese: Voks, litt aske, vegetasjon. Med vann får jeg mer vegetasjon.

Smak: Skarp og så voks. Med vann tydelig maltpreg, mer voks og litt svart pepper.

Kommentar: God. Veldig god, faktisk. Jeg ville heller hatt en flaske av denne enn av årets tapning.

(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)

Highland Park 1997 13 år Adelphi 58 %

Fra et refill hogshead.

whisky-meet_adelphi-1Nese: Toffee og smørbukk. Med vann blir smørpreget mer shortbreadaktig og jeg finner noe frukt. Pære, kanskje, og eplekompott.

Smak: Sitron og bananskall. Med vann får den hint av røyk og sjø på ettersmaken.

Kommentar: Bedre nese enn smak, men generelt helt på det jevne.

(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)

Adelphi Private Stock Small Batch Blend 40 %

Også kjent som «Granny’s Blend».

Nese: Litt rått grainpreg, bedre etterhvert. Med vann får jeg bakte epler, lakris og brent sukker.

Smak: Ren, rund smak.

Kommentar: Mye bedre smak enn lukt til å begynne med. Med vann blir lukta også god. Svært lettdrikkelig, men begrenset spennende. Men, hey, en blend jeg fint kan drikke. Det er da noe.

(Smakt på Charles Macleans masterclass på Whisky-Meet 2014.)

No Brainer 500 Cotswold Cider Co 4,8 %

I følge etiketten er dette en «Traditional dry, still cider».
nobrainer500b

Jeg ble derfor en smule overrasket når den i aller høyeste grad boblet når jeg helte den opp.

nobrainer500a

Kan det være en batch med etikettfeil? Den finnes ikke på Cotswolds egne nettsider, men på bloggen til designeren framstår den med en litt annen tekst. Nåja, selv om jeg er glad i still cider er jeg ikke direkte skuffet, det viktige er jo hvordan den smaker, så til saken:

Nese: Gule epler.

Smak: Grønne epler, men ikke helt Granny Smith-syrlige. God, skikkelig sidersmak, uten å være overdrevet utfordrende.

Kommentar: Veldig lite å utsette på denne utover mismatch mellom etikett og innholdets bobler, og det er strengt tatt mindre viktig. Knakendes god, rett og slett.

Shannon’s Irish Coffee

irishOk, jeg må innrømme at jeg var skeptisk. Meget skeptisk. Men nysgjerrig, selvsagt.

Shannon’s Irish Coffey selges i to-pakning, to glasskopper med ferdigblandet irish som skal varmes i mikroen. Instruksen sier 40-45 sekunder avhengig av hvor kraftig mikrobølgeovnen er. Etterpå skal den stå i minst to minutter før man tar av folien.

Det å ta av folien var første hinder. Jeg mener jeg fulgte instruksjonene, men fikk bare av kanten på første forsøk, lokket satt like godt, så da måtte jeg til med fikling og mange fine muligheter til å søle og/eller brenne fingrene. Men det kom da av til slutt.

Smaken? Tja. Bestiller du en irish på en hvilken som helst kjip bar er det sånn ca dette du får. For meg var det kanskje hakket for mye sukker, men det er jo smak og behag og jeg har fått like mye på byen, så dersom man ikke gir detaljert instruksjon kommer det an på oppskriften til bartenderen. Det du ikke får i denne varianten er kontrasten mellom kald fløte/krem og kaffe, fløten varmes jo også opp i mikroen. Og skal du ha skikkelig god irish ville jeg vel enten gått til en bar som kan sine saker eller laget hjemme, med god kaffe og god (nok) whisk(e)y som utgangspunkt.

Og så er jeg litt, tja, skeptisk til innholdet sånn rent kjemisk. For «fløten» ligger som et støpt lag på toppen før du varmer innholdet. Mine glass ble snudd på hodet og ristet uten at det hadde noen effekt. Og før du varmer er det ikke kjølevare, så ren, ekte fløte er det i alle fall ikke.

Hovedinnvendingen min er likevel at jeg sliter med å se poenget med produktet. Jeg har testet enkeltglass med rødvin etter omtrent samme konsept, og selv om det var kjip vin kan jeg jo se bruksområder – piknikk for eksempel, selv om plastglass og en flaske med skrukork er omtrent like enkelt. Men dette? I de situasjonene hvor det kunne vært kjekt – på hytta eller ved bålet på tampen av en skitur eller noe sånt – har man jo ikke akkurat mikro tilgjengelig (altså, mange har mikro på hytta, men da er vi tilbake til: lag selv, for da har du gjerne kjøleskap og kaffetrakter og glass/kopper tilgjengelig også). Og skal man drikke en del av disse vil man jo ende med fryktelig mange irish coffee glasskopper også, det føles ikke som emballasje man bare kaster etter bruk (men det er kanskje det som er meningen?).

Konklusjonen blir dermed at smaken var ok, om litt for søt, men at du kan lage bedre irish selv og at hele konseptet bare egner seg som gimmik. Kommer ikke til å bli kjøpt flere ganger.